FOTO: Hans Permana/Flickr cc

Vil du at dine barn skal få det bedre enn deg? Bo på Vestlandet!

Ingen andre steder i Norge har gitt barn fra både fattige og rike familier bedre muligheter i livet enn Vestlandet. Det er verdt å ta vare på.

Jeg har et klart minne fra barndommen i Os utenfor Bergen. Jeg sitter i baksetet av en bil til venners foreldre. Vi skal til stallen, eller en håndballkamp. I koppholderen mellom de to framsetene lå det mynter, og kanskje en 100-lapp. Jeg skjønte ikke dette. Hvorfor fikk pengene ligge i fred, hadde de ikke bruk for dem?

Selv vokste jeg opp med en alenemor med tre barn, og en bror med autisme og ekstra behov. Det var et hjem med mye kjærlighet, men ikke alltid så mye materielle ressurser. I vår bil lå det ikke penger, og i perioder hadde vi ikke bil. Vi trengte de pengene vi hadde.

Som voksen har jeg mange ganger tenkt tilbake på hvordan oppveksten min på Vestlandet, i Norge på 1990-tallet, bidro til at jeg er den jeg er i dag. For en tid tilbake siden kom boka «Det trengs en landsby», der forfatter Sigrun Aasland fra Tankesmien Agenda utforsker hvordan familie, skole og nabolag påvirker barns framtid. Boka tar utgangspunkt i min generasjon, vi som er født mellom 1978 og 1985 i Norge. Den undersøker i hvilken grad vår framtid ble bestemt av våre foreldres inntekt.

De rike forblir rike, uavhengig av om de egentlig jobber så mye hardere eller har bedre evner.

Sammenhengen mellom foreldre og barns utdanning og inntekt, kalles sosial mobilitet på fagspråket. I samfunn med høy sosial mobilitet er jobber og inntekter ganske likt fordelt mellom folk med ganske ulik bakgrunn. Lav sosial mobilitet innebærer det motsatte, at barn oftere ender opp i samme inntektsgruppe som sine foreldre. De rike forblir rike, uavhengig av om de egentlig jobber så mye hardere eller har bedre evner. Og de fattige forblir fattige, og faller kanskje utenfor arbeidslivet, også uavhengig sine egne forutsetninger.

Parallelt med at de økonomiske forskjellene i Norge har økt de siste 30 årene, har den sosiale mobiliteten falt. Aasland dokumenterer følgende: For dem i min generasjon med foreldre som tilhørte de 20 prosent fattigste i Norge under oppveksten, er det betydelig høyere sannsynlighet for at de selv tilhører denne gruppen i dag, enn at de har fått bedre økonomi enn sine foreldre enn det som var tilfellet før. På samme tid har barn som vokste opp med de 20 prosent rikeste foreldrene i Norge, høyere sannsynlighet for å selv være blant de rikeste som voksne. Det betyr at evner og innsats betyr stadig mindre, mens økonomien til foreldrene dine betyr mer for hva slags jobber du får som voksen.

Ingen andre steder i Norge som gav barn fra ulike familier bedre muligheter i livet enn Vestlandet på 1990-tallet.

Det spesielt interessante med analysen er at den undersøker hvordan det har gått med barn i ulike kommuner i hele landet. Dette er ikke gjort i Norge før. Den viser store geografiske forskjeller.

Særlig for Vestlandet er tallene oppsiktsvekkende. Den høyeste sosiale mobiliteten i Norge for dem som vokste opp med de 20 prosent fattigste foreldre på 1990-tallet, finner vi på Vestlandet, i kommuner som Sola, Sandnes, Karmøy og Askøy.

Bergen kommune kommer noe lengre ned på listen, men den sosiale mobiliteten var allikevel høyere her enn i andre sammenlignbare byer som Oslo og Trondheim. Også om man ser alle barn samlet, både velstående og fattige, har Vestlandet hatt en større sosial mobilitet enn resten av landet. Det var altså ingen andre steder i Norge som gav barn fra ulike familier bedre muligheter i livet enn Vestlandet på 1990-tallet.

Det var forskjeller i Os, men i sum var det et fellesskap.

Når jeg tenker tilbake til Os på 90-tallet, gir Aaslands funn mening. Selv har jeg utdannelse og trygg jobb. Jeg har stått på selv, og jeg har foreldre med utdanning, noe som økte sannsynligheten for at jeg selv skulle fullføre en formell utdanning. De nasjonale velferdsordningene har også bidratt: Lånekassen gav meg for eksempel gode stipender når jeg flyttet til utlandet for å studere.

Jeg tror imidlertid også at oppvekstmiljøet i en vestlandsbygd, i noen tiår der de økonomiske forskjellene i Norge var små og mulighetene ganske like, var til hjelp for meg, som for så mange andre. Det var forskjeller i Os. Noen naboer var direktører, andre var elektrikere eller renholdere. Enkelte kom fra land i konflikt. I sum var det et fellesskap: det var alltid noen å sitte på med til trening, folk i lokalsamfunnet stilte opp, kontingenter til idrett var lave og alle gikk på samme skole. Ressurser smitter i slike nabolag.

Her bor mange fattige og mange rike, men de bor ikke i samme nabolag, og går ikke på samme skole.

Jeg bor nå i Oslo, og særlig etter at jeg fikk egne barn og ble en del av det lokale nærmiljøet, har jeg blitt minnet om egen oppvekst. For Oslo er en delt by, med landets største sosiale forskjeller. Her bor mange fattige og mange rike, men de bor ikke i samme nabolag, og går ikke på samme skole. Skoleresultater varierer stort innad i byen, det samme gjør deltakelsen i idrett og fritidsaktiviteter. Ressursene konsentreres der det er mest fra før.

Dette er et stort problem, for forskningen viser at alle tjener på det motsatte: barn gjør det bedre på skolen dersom de vokser opp i et blandet nabolag, altså nabolag der det bor folk med både høy og lav inntekt. Og det gjelder for både de rike og fattige barna.

Å videreføre en høy sosial mobilitet er et regionalt fortrinn som er så stort, at det burde oppta både offentlige ansatte, næringslivsledere, politikere og samfunnsbyggere. For når talent og evner i hele befolkningen utvikles, framfor bare hos noen få, kommer dette både den enkelte, næringslivet og kommunene til gode i mange tiår framover. Vi vet at små økonomiske forskjeller og like muligheter i et samfunn er knyttet til høyere tillit, betydelig større omstillings- og innovasjonsevne, mindre polarisering og høyere økonomisk vekst, for å nevne noe. Og viktigst av alt er like reelle muligheter mest rettferdig. Handlingsrommet for å påvirke mulighetene regionalt og lokalt er der, det vet vi siden mobiliteten varierer så stort i ulike deler av landet.

Handler sosial mobilitet om at alle må ta utdanning og bli rike? Nei, slett ikke.

Handler sosial mobilitet om at alle må ta utdanning og bli rike? Nei, slett ikke. Sosial mobilitet handler i bunn og grunn om hvilke muligheter man har til å starte med blanke ark, uavhengig av foreldres bakgrunn. Når unge fra hjembygda mi endte i gode jobber innen fiskeri, industri, offentlig sektor eller i oljenæringen, uten lange utdannelser, men med en trygg lønn, har dette bidratt til høy mobilitet.

Man skal ikke ta friheten ved det norske samfunnet for gitt. Mange ganger har jeg vært glad for mulighetene fellesskapet vårt gir. I dag har jeg min egen bil med mynter i koppholderen. Det takker jeg blant annet en barndom på Vestlandet for.

 

Teksten ble først publisert i Bergens Tidende