Barn i Gaza betaler prisen for Oljefondets investeringer

I disse dager går et program på NRK som gir oss et innblikk i de etiske vurderingene bak Norges største statlige investeringsfond, Oljefondet.

I de første episodene av Oljefondet møter vi etikkrådgiveren Vaishali, som uttrykker bekymring for Walmarts manglende engasjement for mangfold og de etiske utfordringene knyttet til selskapets drift. Samtidig får vi høre om en rekke diskusjoner rundt sosial rettferdighet og investeringer.

Det er vanskelig å forstå hva han svarer.

Programmet gir oss et bilde av et fond som er opptatt av ansvarlighet, men samtidig ser vi at de er mindre kritiske til investeringer i selskaper som kan stå for betydelige etiske brudd. Et slående eksempel er da Nicolai Tangen, sjef for Oljefondet, sitter i en uforpliktende samtale med Elon Musk, som både motarbeider fagforeninger og sprer høyreekstreme konspirasjonsteorier.

Tangen rekker ikke å stille noen kritiske spørsmål. Tvert imot, virker det som om Musk driver gjøn med han, og det er vanskelig å se hvordan dette harmonerer med Oljefondets ansvarlige investeringsstrategi.

Kleinere blir det mot slutten av andre episode, da Tangen blir utfordret av en ungdom om våre investeringer i McDonald’s og Hennes & Mauritz, i et bærekraftig perspektiv. Det er vanskelig å forstå hva han svarer, og enda vanskeligere å tolke det annet som at: vi må tjene penger, liksom, på bekostning av klima og menneskeliv.

Dette bildet av selektivt etisk ansvar blir desto tydeligere når vi ser på Norges investeringer i selskaper som støtter Israels okkupasjon av Palestina. Nylig sendte over 50 norske organisasjoner, inkludert Antirasistisk Senter, et brev til finansminister Jens Stoltenberg med krav om at Oljefondet trekker seg ut av selskaper som bidrar til Israels folkerettsbrudd og undertrykkelse av palestinerne.

Dette handler ikke om symbolpolitikk.

I brevet vises det til at fondet er investert i selskaper som enten direkte bidrar til okkupasjonen, eller som opererer i strid med FNs retningslinjer for menneskerettigheter og forretningsvirksomhet. Nylig gikk et flertall på Stortinget med blant annet Ap og Høyre imot strengere regler for Israel-investeringer i Oljefondet.

Dette skjer samtidig som Norges representant for Den internasjonale domstolen i Haag uttalte at Israels blokade og restriksjoner mot Gaza er både «uakseptable og ulovlige». Det er et viktig og prinsipielt standpunkt. Men det reiser også et spørsmål: Hvordan kan staten Norge mene dette med integritet, samtidig som vi tjener milliarder på selskaper som bidrar til nettopp disse overgrepene?

Paradokset er ikke nytt. Men det blir tydeligere når det belyses i beste sendetid på NRK. Og det blir akutt når palestinske sivile lider under Israels krigføring, som ifølge FNs egne eksperter og rapporter innebærer omfattende brudd på internasjonal humanitærrett. Det som trengs er ikke flere PR-kampanjer om ansvarlighet, men en reell omlegging av praksis.

Kravet om at Oljefondet skal trekke seg ut av selskaper som bidrar til okkupasjonen er ikke radikalt. Det er en naturlig forlengelse av Norges egne uttalte prinsipper om folkerett, menneskerettigheter og rettferdighet. Hvis vi mener alvor med det vi sier i Haag, må det få konsekvenser for hvordan vi investerer.

Dette handler ikke om symbolpolitikk. Det handler om å vise at verdens største fond faktisk har kraft til å flytte grenser for hva som regnes som akseptabel forretningsdrift.

Oljefondet, altså NRK-serien, er tannløs propaganda.

Men i dette landskapet møter vi ikke bare politiske beslutningstakere som tilpasser etikken, vi møter også en politisk klasse som nekter å lytte til sitt eget folk. Statsminister Jonas Gahr Støre tilhører den samme politiske blokken som de han sto overfor 1. mai, et hav av sosialdemokrater, fagforeningsmedlemmer, foreldre, altså folk som sa ifra. Men, han evnet ikke å svare på det de ropte om. Støre og hans finansminister, Jens Stoltenberg, velger å ignorere kravene fra både organisasjoner og folket.

Mens barn i Gaza dør, fortsetter Norge å investere i selskaper som er pådrivere i Israels folkerettsbrudd. Det moralske kompasset peker i mange retninger, men aldri dit det smerter mest – mot maktens kjerne.

Norge har hatt ledende roller i fredsprosesser, diplomati og internasjonal rett. Vi liker å se oss selv som en humanitær stormakt. Kanskje fordi vi en gang i tiden evnet å boikotte Sør-Afrika under apartheid. Den dobbeltmoralen vi derimot ser i dag, svekker både Norges internasjonale troverdighet og vårt rykte som en nasjon som står på menneskerettighetenes side.

Oljefondet, altså NRK-serien, er tannløs propaganda.

Det hadde ikke føltes slik dersom dobbeltmoralen var mindre. For det virkelige Oljefondet, det er vår felleskapital, som må forvaltes med integritet. Ikke bare i ord, men også i handling.