flyktninger foto Frode Overland Andersen UD
FOTO: Frode Overland Andersen/UD

Til barnets beste – og flyktningenes verste

Vi må dessverre sette svake grupper opp mot hverandre.

Vi må innse at tiden for de gode løsningene i flyktningpolitikken er forbi. Nå har vi valget mellom de dårlige, svært dårlige og katastrofalt dårlige løsningene.

Vi som er på flyktningenes side må være villige til å akseptere de dårlige løsningene. Dersom vi ikke gjør det, finnes det nok av dem som uten skrupler tar de katastrofalt dårlige valgene for oss.

Skriften på veggen har vært tydelig lenge, men de første ukene med Trump som president har fjernet den siste rest av tvil. Respekten for flyktningers rettigheter hos mange av dem som sitter med makten i verden, er sørgelig lav, og realpolitikken veier i de aller fleste tilfeller tyngre enn folkeretten.

Også på vår hjemmelige arena har de siste årene vist oss at prinsipper står for fall når utfordringene presser på. I dag, 1. februar, legger det regjeringsoppnevnte Brochmann 2-utvalget fram sin rapport som blant annet vil se på kostnadene ved å ta imot flyktninger. Problemstillinger som det for få år siden var tabu å reise, er nå en selvfølgelig og stueren del av den politiske debatten.

Det hjelper ikke å vinne et slag eller to om man taper krigen.

Det nærmer seg valg. Derfor må partier med flyktningers beste i tankene spille kortene sine riktig og se kritisk på de prioriteringer som er blitt gjort.

Flyktningvennlige partier vil ganske sikkert få en hånd på rattet i de fleste regjeringskonstellasjoner, men det er andre som vil kontrollerer gassen, bremsen og håndbrekket.

Folkets vilje
En fersk undersøkelse gjennomført av Statistisk Sentralbyrå viser at kun 12 % av den norske befolkningen ønsker en mer liberal asylpolitikk. 33 % ønsker en strengere politikk, mens 51 % mener dagens politikk er passe streng. Dette er en liten dreining i innskjerpende retning, men tallene har vært ganske stabile over år.

Til tross for den lave folkelige oppslutning om en mer liberal asylpolitikk, har de flyktningvennlige partiene på Stortinget (Venstre, KrF, MDG og SV) en betydelig innflytelse på dette politikkfeltet, ikke minst på grunn av deres strategisk gunstige plassering i det politiske landskapet.

Aller mest sympati vekker uskyldige barn.

Denne makten bør forvaltes på en klok måte, særlig i en tid hvor innvandringskritiske holdninger er på frammarsj i den vestlige verden. Det hjelper ikke å vinne et slag eller to om man taper krigen.

Ute av syne ute av sinn
Norge og andre vesteuropeiske land har en relativt høy grad av rettssikkerhet, mens rettssikkerheten for flyktninger i mange deler av verden ofte er nærmest fraværende. Derfor har flyktninger og migranter, med og uten beskyttelsesbehov, alt å tjene på å komme seg innenfor europeisk juristiksjon.

I tillegg har det stor betydning at man trer ut av den store anonyme massen og blir en person som vi kan identifisere oss med.

Personer som har oppholdt seg i Norge over lang tid, selv de som ikke har et beskyttelsesbehov, får langt mer oppmerksomhet og sympati enn reelle flyktninger som stanses av russiske tjenestemenn før de kommer seg til den norske grensen, eller som strander i Tyrkia og Hellas etter avtalen mellom EU og Tyrkia.

Aller mest sympati vekker uskyldige barn. Mange som normalt ikke står på barrikadene for flyktningers rettigheter, reagerer når en 7-åring, som har bodd hele livet i Norge, sendes ut av landet fordi foreldrene har løyet.

 Da krøp også Sverige til korset og innførte de samme alderstestene.

Dette legger et press på politikere, og særlig de partiene som er forventet å være flyktningers støttespillere. Derfor valgte også KrF og Venstre å prioritere nettopp lengeværende barn da de forhandlet frem samarbeidsavtalen med den blå-blå regjeringen.

Ifølge avtalen er hovedregelen nå at familier får opphold dersom de har barn som har bodd minst fire og et halvt år i Norge, hvorav ett år på skole, selv om det skulle være fastslått at familien ikke har behov for beskyttelse.

Forutsetningen er at foreldrene ikke har begått alvorlig kriminalitet, aktivt har motarbeidet retur eller har løyet om identitet.

Pest eller kolera
Fram mot høstens stortingsvalg vil ganske sikkert barn på flukt igjen stå høyt på agendaen for flere partier. I tillegg til lengeværende asylbarn, er det regelverket for enslige mindreårige asylsøkere som opprører mange. De medisinske metodene for å avgjøre om en person er over eller under 18 år, har vist seg å være mangelfulle – med stor fare for brudd på flyktningers rettssikkerhet.

Politikere har likevel et ansvar for helheten i politikken.

Dilemmaet er at det ikke finnes noen sikre metoder for avgjøre en ungdoms alder. Uten en kontrollmekanisme er systemet sårbart for misbruk. Sverige var lenge det eneste landet i Europa som ikke benyttet disse tvilsomme alderstestene, noe som var en viktig grunn til at landet i 2015 mottok en tredel av alle enslige mindreårige asylsøkere som kom til Europa.

Da krøp også Sverige til korset og innførte de samme alderstestene.

Det er også omstridt at stadig flere barn mellom 16 og 18 år blir innvilget midlertidig opphold og blir sendt ut av landet ved fylte 18 år, med dokumenterte store psykiske konsekvenser for dem det gjelder. Regjeringen ønsket å senke denne aldersgrensen, slik at også yngre barn kunne innvilges midlertidig opphold, noe de ble nedstemt på i Stortinget.

Derfor blir man også dessverre lettvektere i det politiske spillet.

Til tross for de store humanitære konsekvensene, er det likevel vanskelig å se for seg at man ikke skulle ha noen begrensninger for personer under 18 år uten kjente omsorgspersoner, siden vi i realiteten da ville hatt fri innvandring til Norge for denne gruppen.

Vi må dessverre sette svake grupper opp mot hverandre
I stedet for å angripe selve regelverket bør man derfor heller fokusere på praktiseringen av det. I dag er det særlig afghanske mindreårige som blir gitt midlertidig opphold. Det er nok av andre gode argumenter for at Norge bør føre en mindre streng praksis overfor denne gruppen, noe man kan gjøre med begrunnelse i den usikre sikkerhetssituasjonen i Afghanistan.

Da kan man samtidig beholde regelverket som hindrer framtidig misbruk av asylinstituttet fra mindreårige uten beskyttelsesbehov fra andre deler av verden.

nyhetsbrevet

Barnets beste er et viktig prinsipp og det er prisverdig at organisasjoner og privatpersoner engasjerer seg for denne gruppen. Politikere har likevel et ansvar for helheten i politikken og må prioritere hvilke saker som det er aller viktigst å kjempe for. Det er aldri hyggelig å sette svake grupper opp mot hverandre, men i utformingen av flyktningpolitikken er det dessverre ingen vei utenom.

Juss eller politikk?
Flyktningers støttespillere sliter med å erkjenne at andre later til å se på menneskerettighetene som, i beste fall, en rådgivende norm. Vi fortsetter å slå Listhaug i hodet med folkeretten med like liten effekt som om man prøver å overbevise Rune Rudberg om at sexualiteten hører ekteskapet til fordi Bibelen og Koranen sier det.

Det er dessverre feil. Vi har fortsatt veldig mye å tape.

Vi nekter å akseptere at de som sitter på makten legger mer vekt på realpolitikk enn juss. Derfor blir man også dessverre lettvektere i det politiske spillet, og må konstatere at en liten seier på ett område etterfølges av et større tilbakeskritt på et annet.

Det finnes sjelden enkle, uproblematiske løsninger i flyktningpolitiske spørsmål. Når én gruppe prioriteres er det en annen som prioriteres ned.

For flertallet er det totale antall flyktninger som kommer til Norge avgjørende, og rettsprinsipper som holdes høyt når ankomsttallene er lave fravikes raskt når presset blir større.

Det så vi ikke minst høsten 2015 da stortingsflertallet gikk inn for å endre utlendingsloven slik at flyktninger kunne returneres til Russland uten krav om at de fikk asylsøknaden behandlet der. Her stilte til og med KrF og Venstre seg bak hastevedtaket, som ikke en gang ble sendt ut på høring.

Verne om viktige moralske prinsipper
Frontene er ofte harde mellom ytterpunktene i flyktningdebatten. På sikt er vi likevel avhengige av å føre en flyktningpolitikk som har oppslutning blant majoriteten av befolkningen. Derfor er det lite strategisk smart å gjøre store deler av velgerne til fiender som bombarderes med skjellsord og moralske fordømmelser.

Også Danmark har besluttet å innstille mottak av kvoteflyktninger.

På den liberale siden i flyktningpolitikken har det bredt seg en holdning at vi allerede har strammet inn så mye at det knapt kan bli verre. Det er dessverre feil. Vi har fortsatt veldig mye å tape.

Dette gjelder særlig for ordninger som er viktige for flyktninger, men som ikke er åpenbart hjemlet i internasjonale konvensjoner. Norge har en lang tradisjon på å ta imot kvoteflyktninger, og min personlige mening er at dette er et område som bør prioriteres langt høyere enn i dag.

Dette er likevel ikke noe Norge er juridisk forpliktet til å gjøre, og vi ser nå at Trump med et pennestrøk reduserer USA bidrag på dette området, noe som er svært alvorlig siden landet har vært verdens desidert største mottaker av kvoteflyktninger. Også Danmark har besluttet å innstille mottak av kvoteflyktninger på ubestemt tid på grunn av høye asyltallene de siste årene.

Retten til familiegjenforening er i liten grad nedfeldt i internasjonale konvensjoner.

Et annet eksempel er spørsmålet om permanent eller midlertidig opphold. De fleste vil mene at det beste for flyktningene selv og for integreringen i Norge er at hovedregelen bør være permanent opphold. Det er imidlertid ikke noe som hindrer Norge i å returnere flyktninger til hjemlandet etter flere år i Norge dersom forholdene i hjemlandet har endret seg.

Også spørsmålet om retten til familiegjenforening er under debatt, og regjeringen ønsket å gå lenger i å stramme inn regelverket enn det opposisjonen var villig til å gå med på. I en tid hvor det er vanskelig, farlig og dyrt å ta seg til Europa som asylsøker, er familiegjenforening for mange det eneste realistiske alternativet for å komme seg i sikkerhet.

I tillegg er de fleste enige i at det er umenneskelig at familier skal måtte leve adskilt i årevis, kanskje for alltid, i den sårbare situasjonen de er i.

Retten til familiegjenforening er imidlertid i liten grad nedfeldt i internasjonale konvensjoner, noe som gjør det mulig for land å stramme inn på dette området dersom de ønsker det.

Valgets kval
De flyktningvennlige partiene vil ha stor innflytelse på hvilke grupper flyktninger som vil få beskyttelse i Norge, men flertallet på Stortinget vil avgjøre det totale antallet flyktninger som får komme. Dersom man vinner kampen om alderstesting av enslige mindreårige, slik at antallet enslige mindreårige øker kraftig, kan det bidra til at retten til familiegjenforening strammes inn.

Vi må innse at realpolitikk spiller en vel så viktig rolle som juss.

Får man aksept for at midlertidig opphold for enslige mindreårige er uakseptabelt, kan flertallet insistere på at flyktninger som kommer fra land hvor forholdene har bedret seg blir sendt tilbake. Dersom mange familier uten beskyttelsesbehov for opphold på grunn av barnets beste, kan antall kvoteflyktninger kuttes.

I en tid hvor de innvandringskritiske vindene blåser stadig kraftigere, trenger flyktningene støttespillere med kalde hoder i tillegg til de varme hjertene. Vi må innse at realpolitikk spiller en vel så viktig rolle som juss, selv om vi skulle ønske at det ikke var tilfellet.

KrF, Venstre, MDG og SV, samt flyktningvennlige fraksjoner i de andre partiene, har et stort ansvar for å forvalte den makten de har til beste for flest mulige flyktninger.

De må derfor heller aldri glemme at det viktigste bidraget Norge, som et rikt men lite land, kan gjøre for verdens flyktninger, er et krafttak i nærområdene.

nyhetsbrevet