FOTO: Christoffer Engström / Unsplash

Boligmarkedet må underlegges politisk kontroll

Det norske boligmarkedet er ikke bærekraftig og må reformeres. For å kunne gjøre det, må Arbeiderpartiet friske opp gamle boligpolitiske kunster. Det er på høy tid med prisregulering.

I en fersk SSB-rapport avsløres det at den økonomiske ulikheten i Norge i realiteten er langt høyere enn hva som hittil har fremkommet av den offisielle statistikken. Mens sistnevnte med bruk av Gini-koeffisienten (hvor 0 representerer fullstendig likhet og 1 fullstendig ulikhet) i 2018 målte ulikhetsnivået til 0,26, viser SSB-forskerne nå at den i realiteten lå på 0,35. Dette betyr at ulikheten i Norge i 2018 var 36 prosent høyere enn hva en hittil har gått ut fra.

Vi kan trygt konstatere at boligmarkedet er en ulikhetsmaskin.

Årsakene til den betydelige forskjellen finner forskerne i tre forhold som det ikke er tatt høyde for i den offisielle statistikken: 1) personlige eieres andel av tilbakeholdte overskudd i private selskaper, 2) verdien av boligtjenester for boligeierhushold og 3) kapitalgevinster på bolig og annen fast eiendom og verdipapirer (unntatt aksjer). De to siste forholdene anslås å bidra til så mye som 44 prosent av ulikheten i nettoformuer. Vi kan trygt konstatere at boligmarkedet er en ulikhetsmaskin.

Selv om ulikhetens omfang kan berettige hevede øyenbryn, er det uregulerte boligmarkedets rolle i å skape den derimot ikke særlig overraskende. Som Karl Marx med boken Kapitalen demonstrerte teoretisk allerede i 1864, og som Thomas Piketty viste empirisk i Kapitalen i det tjueførste århundre i 2014, tenderer avkastningen på eiendom over tid til å overstige lønnsveksten. Med det øker ulikheten mellom de som eier og de som er eiendomsløse: For førstnevnte er bolig en måte å tjene penger på, for sistnevnte et basisbehov en ikke har noe annet valg enn å betale for, uavhengig av hva det måtte koste.

 

Markedets makt over sinnene

De siste årene har den stadig mer uholdbare situasjonen i boligmarkedet fått mer og mer plass i avisspaltene. Med en boligprisvekst i Oslo som mellom 2003 og 2019 var dobbelt så stor som lønnsveksten i samme periode, er det blitt umulig å fortsatt tviholde på den gamle solskinnshistorien om Norge som et eierland hvor hver og en i harmoni sitter med eiendomsrett til hver sin tue.

Realiteten er at stadig flere sliter med å kjøpe seg tak over hodet. Dette har gjort at til og med Arbeiderpartiet, som de siste tretti årene har ført lite boligpolitikk utover å subsidiere boligeiere gjennom å gi dem skattefradrag på renter, har begynt å erkjenne at noe må gjøres.

Realiteten er at stadig flere sliter med å kjøpe seg tak over hodet.

I en kronikk i Vårt Oslo i 2019 erklærte byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen (Ap) høylytt at en ikke kan «[l]a markedet styre alene», før han gjentok det nå klassiske sosialdemokratiske mantraet om at «Markedet kan være en god tjener, men er ikke en god herre.»

Gjennom virkemidler som leie-til-eie og etablererboliger, vil Johansen hjelpe flere til å kjøpe seg bolig. Men med det begrenser dessverre Johansens boligpolitiske offensiv seg til å bestå av å pøse på med mer av den gamle medisinen i nye former – subsidier som hjelper folk inn på det regulære markedet.

Dette kan på kort sikt lindre symptomene for de heldige som tiltakene treffer, men vil på lang sikt antageligvis ha den leie bivirkningen at den underliggende sykdommen forverres ved at boligprisene presses ytterligere opp. Det er vanskelig å se hvordan Johansen med det gjør seg til herre over markedet.

«[J]eg […] godtar ikke som et område for privat næringsdrift å eie andre menneskers hjem», sa daværende finansminister Trygve Bratteli (Ap) i en stortingsdebatt i 1951. I motsetning til Johansen, slet ikke Bratteli med å anerkjenne elefanten i det boligpolitiske rommet – prisene må reguleres og det må gjøres umulig å tjene penger på andre menneskers hjem.

At dagens uregulerte boligmarked har en så høy selveiergrad er et resultat av Arbeiderpartiets markedsfiendtlige etterkrigspolitikk.

Med blant andre Bratteli i førersetet bygget Arbeiderpartiet mellom andre verdenskrig og utgangen av 1970-tallet opp en prisregulert tredje boligsektor som i byene dominerte boligforsyningen og sikret at det norske boligmarkedet gikk fra å være hva partiet pleide å beskrive som et «gårdeiervelde» til at majoriteten av befolkningen eide sine egne hjem.

Allmenngjøringen av boligeierskapet i disse årene må ha opplevdes som intet mindre enn en boligpolitisk revolusjon. Det var dette systemet, og ikke markedet, som gjorde at Norge ble et eierland. At dagens uregulerte boligmarked har en så høy selveiergrad er et resultat av Arbeiderpartiets markedsfiendtlige etterkrigspolitikk. Nå er markedet i ferd med å ødelegge denne arven.

 

Generasjon leie

Som jeg har vært med på å påpeke tidligere, får ulikheten i boligmarkedet generasjons-uttrykk. Mens de som tilhørte generasjonen som fikk føttene innenfor boligmarkedet i Oslo i 1996 kunne få en 50 kvadratmeters toroms for to årsinntekter, må dagens etablerere ut med så mye som sju.

Resultatet har vært at stadig flere unge erfarer at boligdrømmen utvikler seg til å bli et mareritt. Selveierandelen blant unge er på vei nedover, og det er sannsynlig at stadig flere i årene fremover blir nødt til å forbli leietakere i et marked dominert av ustabile treårskontrakter og hvor leia en betaler enten går rett i lomma på en eiendomskapitalist eller til å finansiere noen andres sekundærbolig.

Med lite bevissthet blant unge om at det ikke er lenge siden store deler av det norske boligmarkedet var underlagt politisk styring, eller at dette fortsatt er tilfellet i for eksempel Wien, fremstår markedets frie prisdannelse for mange nærmest som en naturlov. Med det rettes misnøye og sinne over boligmarkedet raskt innover og blir til følelser av personlig mislykkethet og utilstrekkelighet.

Boligprisene må helt eller delvis underlegges politisk kontroll.

Sånn trenger det imidlertid ikke å være: Forhåpentligvis vil «generasjon leie» makte å unngå å gå i denne fella og i stedet rette sinnet utover mot den faktiske årsaken til elendigheten – de som tjener penger på andre menneskers hjem, den frie prisdannelsen og politikerne som tillater det. Hvorvidt dette vil skje er et åpent spørsmål. Det som er sikkert, er at det neppe vil skje uten politisk organisering og press nedenfra.

Med etablererboliger og leie-til-eie kan Arbeiderpartiet kanskje for en viss periode kjøpe relativ husfred i det norske hus, men som ved huslige konflikter flest, vil resultatet av å fornekte det underliggende problemet høyst sannsynlig bare bidra til å forsterke det på lang sikt.

Til syvende og sist er det ingen vei utenom elefanten i rommet: Boligprisene må helt eller delvis underlegges politisk kontroll. Dersom partiet vil unngå at dagens og morgendagens unge blir politisk desillusjonerte eller havner i favnen på partier som faktisk tar situasjonen deres på alvor, har det derfor mye å vinne på å friske opp gamle boligpolitiske kunster.

Hvis de ikke gjør det, blir alt snakket om å styre markedet bare tullprat.