Borte bra, men hjemmelaget best

Krav om lokalt innhold kan høres kjedelig og byråkratisk ut, men er et av de kraftigste våpnene i det industripolitiske arsenalet. Ved å pålegge lokal produksjon eller kjøp av lokale varer og tjenester, skaper staten lokal etterspørsel på investors og utenlandsk industris bekostning. På 1930-tallet kalte den britiske økonomen Joan Robinson dette for «Beggar-thy-neighbour»-politikk. I dag kaller vi det gjerne proteksjonisme.

USA tapte på alle punkter.

Her til lands har ideen om at statlig innblanding i økonomien skal resultere i lokale arbeidsplasser, vært en populær idé. I forbindelse med oppdagelsen av oljen i Nordsjøen og nå senest med havvindssatsinga, har tanken vært at slike offshore-prosjekter også skal gi arbeidsplasser på land. Men der man i dag bare håper at slike prosjekter skal gi ringvirkninger, hadde man på 1970-tallet en stat som påla oljenæringa å benytte seg av norske leverandører.

Selv om det på grasrotnivå fortsatt foreslås, mener de fleste profesjonelle politikere at man ikke kan pålegge noen å benytte seg av norsk innhold. Tolkningsrommet i EØS kan man diskutere, men også andre folkerettslige avtaler legger bånd på favorisering av norske produsenter. Den internasjonale avtalen om offentlige anskaffelser og frihandelsavtalene vi har inngått, forplikter oss til å likebehandle utenlandske bedrifter. Og er det én ting vi gjør i Norge, så er det å følge de internasjonale frihandelsreglene.

USA har alltid spilt et annet spill. Et eksempel er Buy American Act fra 1933, som krever at amerikanske varer og tjenester favoriseres i offentlige anskaffelser. Jones Act krever på sin side at frakt av varer mellom amerikanske havner gjøres av amerikanske skip. Under Biden-administrasjonen ble Buy American-kravene strammet ytterligere til, og i de enorme subsidiepakkene CHIPS and Sciences Act og Inflation Reduction Act (IRA) ble det stilt krav til lokalt innhold.

EUs moralske fordømmelse av IRA var stor. Kommisjonen skrev at IRA inneholdt «tydelig diskriminerende krav til innenlandsk innhold, i strid med WTO-regler», og støttet Kinas WTO-klage mot USA. Dommen i første instans fra IRA-saken falt 30. januar 2026 og konklusjonen var entydig: USA tapte på alle punkter.

Tiltaket skal både sikre europeisk industri og fremme lokale, sikre verdikjeder, men hvem tar regninga for det?

Trass fordømmelse tidligere, nå legger Europakommisjonen fram politikk som går i samme retning. Von der Leyens andre kommisjon varslet allerede i tiltredelsesdokumentet sommeren 2024 at europeiske produkter skulle gis fortrinnsrett i offentlige anskaffelser i strategiske sektorer.

Tenketanken Bruegel har vært inne på noe som antakelig er en forklaring på skiftet: EU brukte like mye penger på grønne subsidier som USA, men likevel førte pakken til industriflukt over Atlanterhavet. Forklaringen er nettopp IRA og koblingen til lokal produksjon der.

Akkurat nå jobber Kommisjonen på spreng med sitt utkast til en industriakseleratorforordning (IAA eller IDAA). Den skal bidra til å bekjempe avindustrialisering i unionen, men har allerede blitt utsatt flere ganger.

Forslaget fra Europakommisjonen er nemlig usedvanlig kontroversielt og har provosert frem stor motstand fra flere hold. Europakommisjonens mange departementer er selv dypt splittet i saken. De som først og fremst jobber med europeisk industri, ønsker krav om lokalt innhold velkommen, mens de som jobber med Unionens handelspartnere bekymrer seg for hvordan et slikt proteksjonistisk tiltak vil påvirke disse forholdene.

Den europeiske industrien og medlemsstatene er tilsvarende delt. Kjøp europeisk høres forlokkende ut i teorien, men vil naturligvis bety høyere priser for europeiske regjeringer og bedrifter. Selve poenget er jo nettopp å vri etterspørsel fra billige, utenlandske tilbydere – i all hovedsak Kina – til dyrere europeiske. Tiltaket skal både sikre europeisk industri og fremme lokale, sikre verdikjeder, men hvem tar regninga for det?

Nå følger EU amerikanerne i å benytte dette smutthullet.

I Norge har regjeringa og NHOs største bekymring vært om EØS-land er inkludert i definisjonen «europeisk». Norsk lobbyisme ser ut til å ha lyktes: Ifølge et lekket utkast er IAA markert EØS-relevant, og at «unionsopprinnelse» sidestilles EØS. Norge regnes altså som europeisk.

Men her begynner Norges nye problemer. EU begrunner krav om lokalt innhold i sikkerhetshensyn. Internasjonale handelsregler gir stort rom til å gjøre unntak med denne begrunnelsen. Nå følger EU amerikanerne i å benytte dette smutthullet. Det er potensielt skummelt for Norge og EØS-avtalen. Hvilke andre sikkerhetsunntak kan vi forvente oss?

En av de viktigste oppfølgingspunktene fra Eldringuvalget i 2024, var at Norge skulle være mer på ballen og forsøke å påvirke EU-lovgivning i forkant av vedtak. Selv om regjeringen har tilkjennegjort enkelte norske syn gjennom sitt brev til kommisjonen om IAA i fjor sommer, skylder vi oss selv en bredere debatt om hva Norge bør mene om disse spørsmålene og om Norge bør ha en tydeligere stemme i Brussel når forordningsutkastet skal behandles i EUs institusjoner.