Brexit for arbeidsfolks rettigheter

Først og fremst er det en lettelse hos både europeisk og britisk fagbevegelse over at det ble unngått en hard Brexit. Det er derimot mye usikkerhet rundt avtalens funksjon og ikke minst skuffelse over at den er svak på arbeidstakerrettigheter og håndhevingen av disse rettighetene.

Det er sikkert de som mener at faren for svekkelse av arbeidstakerrettigheter er skremselspropaganda, at EU ikke ville tillate en slik utvikling og at Boris Johnson ikke kommer til å fremme en dereguleringspolitikk. La oss ta avtalen mellom EU og Storbritannia først.

Overordnet ser avtalen ut til å ivareta viktige prinsipper for arbeidslivet. Den sier blant annet at partene forplikter seg til å opprettholde høye standarder og at disse skal videreutvikles. Men som britisk fagbevegelse påpeker, så er det ingen bestemmelser som hindrer britiske myndigheter i praksis å svekke arbeidstakerrettighetene.

Det er mye usikkerhet rundt avtalens funksjon og ikke minst skuffelse over at den er svak på arbeidstakerrettigheter

Dette kompliseres ytterligere når avtalen ikke legger EUs regler til grunn for hva som skal inkluderes i forståelsen av like spilleregler på arbeidslivsområdet. Ikke en gang felles standarder er utgangspunktet for avtalen. I prinsippet er Storbritannia forpliktet til å følge dagens EU-regelverk, men ikke forpliktet til å følge nytt regelverk fra EU på arbeidslivsområdet. Og det er uklarheter i hvilke arbeidslivsregler Storbritannia er forpliktet til å følge fra og med 1. januar 2021. Det er kun overordnede henvisninger til for eksempel helse, miljø og sikkerhet, og ikke hvilke konkrete EU-regler dette skulle innebære.

Dette er derimot ikke hele bildet. Storbritannia har akseptert rettferdig konkurranse, men samtidig fått retten til å avvike fra regelverket – også på arbeidslivsområdet. Dog ikke uten konsekvenser, men det tar vi for oss litt lenger ned.

Det er tatt inn bestemmelser om mekling i avtalen, men arbeidslivsspørsmål er ikke en del av denne bestemmelsen. Det er kun statsstøtte som kan bli gjenstand for en meklingsprosess. Dermed inkluderes og følges opp arbeidstakerrettigheter i Brexit-avtalen på samme måte som i andre handelsavtaler EU har inngått. Det opprettes en sivilsamfunnskomite og nasjonale rådgivningsgrupper. Fagbevegelsen deltar i disse foraene. Sivilsamfunnskomiteen har ingen rolle i håndheving av handelsavtaler, og de nasjonale rådgivningsgruppene kan kun gi rådgivende anbefalinger. Den formelle prosessen består av konsultasjoner og i siste instans ekspertpanel. Ekspertpanelets rapport er dessuten ikke-bindende.

Som britisk fagbevegelse påpeker så er det ingen bestemmelser som hindrer britiske myndigheter i praksis å svekke arbeidstakerrettighetene

Det er også innført en bestemmelse kalt “rebalanseringsmekanismen”. Denne har som formål å slå inn hvis det er et betydelig avvik i for eksempel arbeidstakerrettigheter i Storbritannia, sammenlignet med det som var utgangspunktet ved avtalens inngåelse. Men dette vil kun ha noen praktisk effekt hvis avvik i arbeidstakerrettigheter har substansiell effekt for handel mellom EU og Storbritannia. Rebalanseringsmekanismen kan bli gjenstand for mekling. Konsekvensene kan bli enten kompensasjon eller mottiltak fra partene.

Dette er ikke uvanlige bestemmelser i handelsavtaler, men de gjør det svært vanskelig å benytte handelsavtaler som et virkemiddel for å sikre arbeidstakerrettigheter. Hvordan kan man påvise eller beregne effekten på handel mellom EU og Storbritannia, dersom hvis Storbritannia svekker arbeidstids- eller feriebestemmelser? Det er vel kanskje også hovedårsaken til at det på globalt nivå er få handelsavtaler hvor arbeidstakerrettigheter i det hele tatt har vært substansielt diskutert.

Det springende spørsmålet knyttet til den nye avtalen og arbeidstakerrettigheter, blir da om EU er villig til å bruke politisk kapital på å presse britiske myndigheter til å etterleve grunnleggende arbeidstakerrettigheter, dersom disse skulle bli truet av deregulering. Mitt stalltips er at dette er svært lite sannsynlig. Årsaken er at oppfølgningen av arbeidstakerrettigheter vil måtte skje i konkurranse med andre områder. Som for eksempel statsstøtte. Det at statsstøtte formelt er underlagt en meklingsmekanisme og arbeidstakerrettigheter ikke er det, understreker at EU antagelig vil fokusere mer på, og ikke minste være villig til å bruke mer politisk kapital på statsstøtte, enn på arbeidstakerrettigheter. Og det hele avhenger i tillegg om man i det hele tatt kommer så langt som til mekling om rebalanseringsmekanismen.

Hvis vi ser på de handelsavtalene EU allerede har, og som inkluderer arbeidstakerrettigheter, har det vært fint lite oppfølgning

Hvis vi ser på de handelsavtalene EU allerede har, og som inkluderer arbeidstakerrettigheter, har det vært fint lite oppfølgning. Europeisk fagbevegelse har arbeidet hardt i flere år for å få EU-kommisjonen til å gjøre noe under avtalen med Sør-Korea. I Sør-Korea har det vært klare angrep på organisasjonsfrihet og streikerett gjennom flere år. Det er noe bevegelse i denne saken, men ingen holder pusten med tanke på hvor lang tid det ytterligere vil ta, og om i det hele tatt vil resultere i noen konkrete resultater.

Dette er også et av hovedankepunktene til europeisk fagbevegelse i forbindelse med avtalen mellom EU og Storbritannia. Det hjelper lite med såkalt rettferdig konkurranse og like rettigheter, hvis mekanismen for håndheving baseres på en langdryg meklingsprosess. Med andre ord er det ganske trygt for Boris Johnson å utfordre EU på arbeidslivsområdet.

Kommer Boris Johnson til å fremme en dereguleringsagenda? Det vil tiden vise, men signalene har vært mange og tydelige. Tidlig i Brexit-prosessen ble det fra flere hold fremmet ideer om at Storbritannia burde bli et slags «Singapore» i Atlanterhavet så fort de kom seg ut av EU. Dette skulle oppnås gjennom deregulering av en rekke områder og lover. Også for arbeidslivet.

Med andre ord er det ganske trygt for Boris Johnson å utfordre EU på arbeidslivsområdet

Blant annet har vikarbyrådirektivet som sikrer likebehandling mellom fast ansatte og vikarer, og arbeidstidsdirektivet som sikrer en øvre grense for antall arbeidstimer i uken, vært yndete hatobjekter for det konservative partiet i Storbritannia. Her er det en betydelig svakhet i avtaleteksten, da den ikke spesifikt peker på hvilke EU-direktiver Storbritannia er forpliktet til å respektere.

Dermed kan Storbritannia gjøre som de vil med disse lovene, så lenge de overordnede prinsippene om for eksempel helse, miljø og sikkerhet er ivaretatt. I prinsippet kan man da si at ingen av forpliktelsene som følger gjennom EU-direktiver er trygge med denne avtalen.

Så sent som 6. januar i år var Daniel Hannan, en sentral politiker i det konservative partiet, ute og forfektet behovet for storstilt deregulering av flere politikkområder. Det er verdt å merke seg ordvalget når han snakker om lønns- og arbeidsvilkår. De skal ikke bare dereguleres, men kastes i sin helhet.

I prinsippet kan man da si at ingen av forpliktelsene som følger gjennom EU-direktiver er trygge med denne avtalen

Flere av Boris Johnsons regjeringsmedlemmer er aktive tilhengere av European Research Group (ERG). ERG er en utredningsgruppe i det britiske parlamentet i den konservative fløyen, og har lenge vært en pådriver for et mer deregulert Storbritannia. Det klareste budskapet på området kommer likevel frem i boken Britannia Unchained. Blant forfatterne finner vi næringsminister Kwasi Kwarteng, innenriksminister Priti Patel og utenriksminister Dominic Raab. Budskapet er at Storbritannia plages av en oppblåst stat, høye skatter og for mye reguleringer.

I boken fremfører de et klassisk konservativt angrep på britiske arbeidstakere. De sammenligner britiske arbeidstakeres arbeidsvilje med arbeidstakere i andre land, og legger til at diskusjoner om økonomisk omfordeling er irrelevant. Også mellom kvinner og menn. Om britiske arbeidstakere skriver de: «The British are among the worst idlers in the world. We work among the lowest hours, we retire early and our productivity is poor. Whereas Indian children aspire to be doctors or businessmen, the British are more interested in football and pop music.»

Med dette som utgangspunkt argumenteres det for ytterligere deregulering av et arbeidsmarked som fra før er svakt regulert, og som i mindre og mindre grad klarer å sikre arbeidstakerne sin rettmessige andel av verdiskapningen.

Det er også de i det konservative partiet som vil at Storbritannia skal melde seg ut av Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen. Boris Johnson har selv lovet en gjennomgang av Storbritannias medlemskapher. Det ville betydd at de to eneste europeiske landene utenfor domstolen ville vært dem selv og Hviterussland. Det ville ytterligere svekke britiske borgeres mulighet til å holde britiske myndigheter ansvarlige for etterlevelse og respekt for grunnleggende menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter.

Mens britisk fagbevegelse fortviler over faren for storstilt undergraving av arbeidstakerrettighetene, jubler andre

Det er mange tilhengere av deregulering i stor skala i den britiske regjeringen og det konservative partiet. En slik utvikling vil ha konsekvenser langt utover de britiske øyene, og føre til et kappløp mot bunn på viktige reguleringer som arbeidstakerrettigheter, finans, forbrukerrettigheter og kjemikalier. Formålet med en slik politikk er å tiltrekke seg investeringer på bekostning av andre land gjennom lavere standarder.

De lavere standardene vil også legge press på alle andre land i Europa hvor man naturlig nok konkurrerer om å være attraktiv mottaker av investeringer, og sånn sett føre til økt press for deregulering i andre land også. Mens britisk fagbevegelse fortviler over faren for storstilt undergraving av arbeidstakerrettighetene, jubler andre. Også i Norge tydeligvis.