Civita bommer på kritikk mot Ap og LO

Ansvarlig for Civita-akademiet Theodor Barndon Helland har skrevet et notat om forholdet mellom Ap og LO. I notatet argumenterer han for at dette forholdet er en uheldig form for korporatisme. En hovedtese er at vi har en form for korporatisme i Norge der særinteresser gis fordeler som andre ikke får som resultat av samvirke med staten.

Helland mer enn antyder at de kommer til å få enda flere særfordeler fordi det er et altfor tett forhold mellom LO og Ap.

Helland er statsviter. Men notatet fremstår som faglig tynt, lite balansert og dårlig begrunnet. Det hjelper heller ikke å sitere verdenskjente statsvitere når det egentlige formålet er et politisk angrep mot det faglig-politiske samarbeidet fra høyresidens tenketank.

Korporatisme

Helland fremstiller LO som en «særinteresse», som gis «fordeler» som andre ikke får av en stat som er styrt av Ap. Helland mer enn antyder at de kommer til å få enda flere særfordeler fordi det er et altfor tett forhold mellom LO og Ap.

Det blir derfor helt feil å si at det faglig-politiske samarbeidet mellom Ap og LO i fremtiden vil føre til at en Ap-ledet regjering vil favorisere LO i utnevning til offentlige råd og utvalg.

Hellands hovedtese er at det tette forholdet mellom LO og Ap vil føre til en uheldig form for statskorporatisme. Men en slik korporativ stat gir umiddelbare assosiasjoner til Mussolinis fascisme, som prøvde å innføre en korporativ statsform. Arbeiderpartiet var blant de fremste til å kjempe mot fascismen. Civita går derfor langt over streken når de publiserer et notat som antyder at dagens regjering står for et politisk styresett som kan sammenlignes med en korporativ stat.

Partenes deltakelse i offentlige utvalg

Helland underbygger sin påstand med å henvise til Hurdalsplattformen, der flere tiltak handler om å styrke samarbeidet med partene i arbeidslivet i statlige råd og utvalg.

Helland mener at LO vil komme best ut av regjeringens ønske om å styrke partssamarbeidet. Men slik jeg leser Hurdalsplattformen, er det først og fremst et ønske om å trekke alle partene i arbeidslivet mer inn i råd og utvalg. Det gjelder ikke bare LO.

Det blir derfor helt feil å si at det faglig-politiske samarbeidet mellom Ap og LO i fremtiden vil føre til at en Ap-ledet regjering vil favorisere LO i utnevning til offentlige råd og utvalg.

Regjeringen Støre sitt ønske om å øke alle partenes medvirkning i offentlige råd og utvalg er demokratiserende, fordi de er demokratiske organisasjoner som representerer svært mange medlemmer. Hensikten er å gi partene i arbeidslivet både ansvar og påvirkningsmuligheter, slik at staten reduserer muligheten for konflikter. En slik politikk er helt i tråd med den norske modellen.

Dette er også i tråd med hovedavtalen fra 1935. Da inntok staten en nøytral rolle i forholdet mellom partene i arbeidslivet og bidro samtidig til partenes deltakelse i utforming av for eksempel sosial- og velferdspolitikk.

Det er også svært overraskende at Civita på denne måten går til angrep på en grunnleggende forutsetning for den norske modellen.

Derved ble utvikling av velferdsprogrammer og sosiale reformer koplet til lønnsdannelsen og verdiskapingen i virksomhetene. Staten har på denne måten bidratt med en lang rekke sosiale reformer – i dette samspillet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene som kalles trepartssamarbeidet.

Et slik trepartssamarbeid er også et uttrykk for partenes deltakelse i utforming av offentlig politikk. Dette samarbeidet har for eksempel The Economist kalt «The next supermodel» (The Economist, 02.02.2013).

I moderne forskning har Johan Christensen og Cathrine Holst kommet frem til at sammensetningen av offentlig utvalg har endret seg sterkt fra 1970-tallet og frem til i dag (Christensen & Holst, Ekspertenes inntog, Universitetsforlaget 2020). Sammen med byråkratene, er det nå forskere som dominerer norske offentlige utvalg, mens det er nedgang i antall representanter for interessegrupper og sivilsamfunn.

Denne trenden ble forsterket under Solberg-regjeringene. I de to siste årene var partene med i hvert tredje offentlige utvalg i Arbeids- og sosial-, Finans- og Nærings- og fiskeridepartementet. I 27 av 39 offentlige utvalg i disse departementene, var ikke partene representert. I stedet valgte høyreregjeringen å sette inn såkalte «eksperter».

Vi kan spekulere videre på hva de aller rikeste får igjen for de mange millionene de gir til Høyre.

Det handler derfor mer om at partene er alt for lite representert i offentlige utvalg, enn at de er overrepresentert. Hensikten i Hurdalsplattformen er å gjøre noe med dette og slippe partene mer inn i offentlige råd og utvalg. At Civitas skribent leser dette som et ønske om «bare» å slippe til LO, er en påstand i løse luften og svært spekulativt.

Det er også svært overraskende at Civita på denne måten går til angrep på en grunnleggende forutsetning for den norske modellen.

Arbeidsgiversiden og borgerlige partier

Helland skriver at selv om andre partier kjemper for bestemte interesser eller grupper, er båndene ikke like formalisert som båndene mellom Arbeiderpartiet og LO. Men Helland omtaler ikke de tette båndene som lenge har vært mellom NHO og Høyre. Disse båndene er ikke like tette, men de er der.

Det mest åpenbare er i politikken. Etter 2013 har Solberg-regjeringene holdt fradraget for fagforeningskontingent uendret, noe som innebærer en reell reduksjon i fradraget ettersom lønningene har steget. Arbeidsgivere (virksomheter) har et skattefradrag på opptil 2 promille av de samlede lønnsutbetalingene i året forut for inntektsåret. Lønnsutbetalingen har økt fra 2013 og dermed har også fradraget økt.

En slik politikk er ubalansert, og gir arbeidsgiversiden bedre økonomiske insentiver til å organisere bedrifter. I de siste årene har også arbeidstakersidens organisasjonsgrad falt, mens den har økt på arbeidsgiversiden.

Det er også nærliggende å trekke inn pengestøtten til Civita.

NHO har tidligere gitt pengestøtte til Høyre og andre borgerlige partier. Dette sluttet de med i 2005. Men arbeidsgiversiden har etter dette gitt mer pengestøtte til politiske partier enn noensinne, og nesten uten unntak er det Høyre og Frp som mottar pengegaver fra denne gruppen.

Vi kan spekulere videre på hva de aller rikeste får igjen for de mange millionene de gir til Høyre. I de siste årene har det under borgerlig regjering vært omfattende skattekutt på flere milliarder kroner.

Det er også nærliggende å trekke inn pengestøtten til Civita. Civita ble stiftet av NHO, Rederiforbundet og selskapene til en rekke kjente næringslivstopper. Det er slik sett nesten komisk å lese vedtektene til Civita, om at de skal opptre uavhengig av politiske partier, interesseorganisasjoner og offentlige myndigheter. Civita-notatet fra Helland fremstår som et bestillingsverk fra arbeidsgiversiden, der formålet er å mane frem et bilde av at den uheldige korporatismen mellom LO og Ap.

Forholdet mellom Ap og LO

Det faglig politiske samarbeidet mellom Ap og LO har lange tradisjoner. Samtidig er de selvstendige og uavhengige organisasjoner. Forfatteren av Civita-notatet beskriver likevel dette forholdet som «det tydeligste eksempelet på uheldig norsk korporatisme». La meg kort plukke dette fra hverandre.

Helland sine påstander kan derfor lett imøtegås, men det er først og fremst mangel på dokumentasjon som gjør hans notat så useriøst.

Helland skriver at LO er representert i Aps sentralstyre. I Aps vedtekter står det ingenting om at LO har faste plasser. De som kommer fra LOs forbund er valgt på landsmøtet til Ap. Det er derfor fritt opp til landsmøtet om LO skal være representert i sentralstyret.

Det neste handler om at LO deltar for Ap i valgkamper. LO er en stor organisasjon der de 25 medlemsforbundene har 970 000 medlemmer og 65 000 tillitsvalgte. Det er nesten utenkelig at ingen av disse skulle delta i valgkampen til Ap. I LO er det over 250 ansatte og ansettelser skjer etter offentlig utlysning. Mange av oss som jobber i LO er også aktive i ulike politiske partier og LOs medlemsundersøkelse viser også at de rødgrønne partiene har en politikk som svært mange i denne bevegelsen slutter opp om.

Notatet fremstår i det hele tatt som politisk ønsketenkning og propaganda fra Civita.

Det siste handler om at LO overfører penger direkte til Ap. LOs kongress har etter en demokratisk prosess vedtatt å bevilge penger til flere politiske partier, som SV og Sp.  Pengestøtten fra LO og forbundene foregår etter demokratiske prinsipper og i full åpenhet. Det er LO-kongressen som vedtar hvem som skal få støtte og hvor mye. LO- kongressen i 2017 vedtok med stort flertall å gi pengestøtte til Ap, SV og Sp.

Helland sine påstander kan derfor lett imøtegås, men det er først og fremst mangel på dokumentasjon som gjør hans notat så useriøst. Samtidig er notatet ingen vitenskapelig artikkel, der krav til dokumentasjon og objektivitet legges til grunn.

Tynt om Aps korporatisme

Det finnes svært få referanser fra norsk forskning som kan underbygge økt korporativisme fordi Arbeiderpartiet styrer landet. Jeg finner riktignok selv en referanse til en rapport fra Trond Nordby fra 1994 (Korporatisme på norsk, Nordby, Universitetsforlaget 1994). Der problematiserer han korporative trekk ved regjeringstiden til Ap i etterkrigstiden. Men han kommer raskt frem til at Ap oppga de mest ambisiøse sidene ved planpolitikken allerede i 1950 og samordningsrådet ble lagt død i 1952.

Helland sliter med å underbygge sin hovedtese om at forholdet mellom LO og Ap kommer til å utgjøre en heldig form for korporatisme. Det blir i det hele tatt litt komisk når Helland i slutten av notatet konkluderer med at «Det er fortsatt god grunn til å assosiere den norske korporatismen med Arbeiderpartiet». Helland har ikke gjort rede for hvilke grunner det er for at analysen er troverdig.

De kan jo ikke hogge av den hånda som mater de.

Notatet fremstår i det hele tatt som politisk ønsketenkning og propaganda fra Civita. Det kan heller ikke være i tråd med Civitas formål om å formidle kunnskap og ideer som er tankevekkende og utvider rommet for den politiske debatt. For dette notatet gjør ikke det.

Et notat som står til stryk

Skulle et slikt notat blitt gjenstand for sensur, vil jeg påstå at det i beste fall ville fått karakter E – som er bestått. Altså en prestasjon som tilfredsstiller minimumskravene, men heller ikke mer. Fordi Kandidaten viser liten vurderingsevne og selvstendighet. Mest sannsynlig ville en slik besvarelse blitt strøket.

Notatet viser altså til uheldige bindinger mellom Ap og LO. Men Civita som er høyresidens tenketank, omtaler ikke de historiske bindingene mellom Høyre og NHO. De kan jo ikke hogge av den hånda som mater de.

Men angrepet på det faglig-politiske samarbeidet blir nok møtt med stormende jubel hos rikfolket som finansierer Civita.

Det er også en slett fremstilling av «relasjonen» mellom LO og Ap. Dette er selvsagt en omdiskutert relasjon i den politiske debatten, men i et historisk perspektiv er det en logisk sammenheng. Arbeiderbevegelsen har en faglig (LO) og politisk (Ap) arm. Men LO samarbeider også og gir støtte til andre partier enn Ap. Dette kommer ikke frem i notatet.

Civitas skribent bommer på kritikken mot Ap og LO. Men angrepet på det faglig-politiske samarbeidet blir nok møtt med stormende jubel hos rikfolket som finansierer Civita. Som i seg selv er en svært uheldig form for korporatisme.