FOTO: Kelli McClintock/Unsplas

Civitas historieforfalskning  

Når markedsideologien til Civita møter motstand i erfaringer fra den virkelige verden, blir løsningen forsøk på omskrivning av historien og «cherry picking».

Civita-rådgiver Aslak Versto Storsletten skriver i et innlegg i VG at  regjeringen og SV «trenger en realitetsorientering», siden det skal settes ned et offentlig utvalg for å «utrede hvordan kommersiell drift kan utfases i ulike skattefinansierte velferdstjenester».

Sekkebetegnelsen «privat» dekker over denne historisk relevante forskjellen.

Selv kommer Storsletten med direkte feilaktig påstander når han skriver at «Gjennom hele velferdsstatens historie har private aktører vært helt avgjørende for å levere velferd her i landet».

Det er kun de ideelle som har lang fartstid i norsk velferd, med stolte tradisjoner helt tilbake til 1800-tallet. Kommersielle aktører har bare noen fattige tiårs erfaring i sektoren og var ikke interessert før det var store penger å tjene på offentlig finansierte tjenester.

Sekkebetegnelsen «privat» dekker over denne historisk relevante forskjellen.

Profittmotivet til de kommersielle kjedene står altså i direkte motsetning til målet om best mulig barnehage.

Storslettens partsinnlegg for kommersielle interesser evner heller ikke å forholde seg til hva kjernen i kritikken av kommersiell drift av velferdstjenester handler om.

La oss se på barnehagesektoren, siden dette er den velferdssektoren hvor kommersialiseringen har kommet lengst, og hvor et knippe store kommersielle kjeder er i ferd med å utradere mangfoldet gjennom akselererende oppkjøp av ideelle og enkeltstående barnehager.

Det er godt dokumentert at de store kommersielle kjedene lenge har hatt dårligst bemanning av alle typer barnehager, og at lønnsomheten blant de samme aktørene samtidig har vært urimelig høy. Samtidig vet vi fra forskning at høy bemanningstetthet, små barnegrupper og høyt utdannet personale og er nøkkelfaktorer for barnehagekvalitet, og for at barna skal ha det bra i barnehagen.

Dette er faktorer som alle er kostnadsdrivende. Profittmotivet til de kommersielle kjedene står altså i direkte motsetning til målet om best mulig barnehage.

En åpen tilnærming ville være å stille spørsmål om hvilke områder som egner seg for kommersielle aktører og markedslogikk.

Storsletten kan umulig ha spesielt god sektorkompetanse, om han ikke har fått med seg hvordan barnehageansatte i lang tid har ropt varsku om hvilke negative konsekvenser lav bemanning får for ansatte og barn i barnehagene.

Eller hvordan Solberg-regjeringen og nå Ap/Sp-regjeringen har måttet bruke stadig mer ressurser for å forsøke tette juridiske hull i lovverket, kombinert med økt kontroll og tilsyn, for å forsøke å sikre at offentlig midler og foreldrebetaling går til barnehagedrift og ikke forsvinner i internfakturering, konsernbidrag, kreativ selskapsstrukturering og spekulative finanstransaksjoner.

Spørsmålet er hvorfor Storsletten overser den grundige og omfattende dokumentasjon om utfordringene kommersiell velferd medfører? Kan det være at Civitas ideologiske innretning ikke åpner for å forholde seg til de faktiske erfaringene vi har med kommersiell barnehagedrift?

Storslettens utgangspunkt åpner i liten grad for refleksjon over at barn, eldre og pleietrengende er sårbare når de overlates til andres omsorg.

En åpen tilnærming ville være å stille spørsmål om hvilke områder som egner seg for kommersielle aktører og markedslogikk, og hvilke som ikke gjør det? Det vil i så fall kreve at Storsletten måtte bryte med Civitas nyliberale agenda som betalt promotør for privatisering og økt markedsmakt gjennom begrenset demokratisk styring. Men det er selvfølgelig ikke hva Storsletten er ansatt for å gjøre.

Storslettens utgangspunkt åpner i liten grad for refleksjon over at barn, eldre og pleietrengende er sårbare når de overlates til andres omsorg, og at det hensynet bør veie tyngre enn tomme udokumenterte floskler om innovasjon, synergier og vekstevne fra profittdrevne konsern.

Det eneste nye Storsletten bringer til debatten er nedlatende omtale av ideelle aktører, som uten tvil er et strategisk grep for å forsøke fremme kommersielle aktørers interesser i velferden. Men som utdannet historiker burde Storsletten prestere bedre enn å starte hele innlegget sitt med en feilaktig historisk fremstilling. Enten det har skjedd med eller uten overlegg.