Da folket sa nei

Stortingsflertallet ante neppe at de ville utløse et folkeopprør da de 1. juni 1970, med 132 mot 17 stemmer, vedtok å søke om norsk EU-medlemskap. Kort tid etter, 28. august samme år, ble «Folkebevegelsen mot medlemskap i Fellesmarkedet» dannet.

Organisasjonen startet først opp i byene, men vokste raskt over hele landet og på knappe to år hadde den 130 000 medlemmer. Folkebevegelsen sto for et enormt opplysningsarbeid med løpesedler, aviser, hefter og utredninger. EEC-nytt ble delt ut på stand, i postkasser og i hundretusener overalt i det ganske land og i hundretusener. «Trygg arbeidsplassene» var avisa retta inn mot fagorganiserte og hadde på det meste et opplag på 400 000.

Folkebevegelsen ble raskt den drivende kraften i både debatten og motstandsarbeidet.

For å kunne vinne et nei til norsk medlemskap i EEC eller EU, er det avgjørende å vinne Arbeiderparti-velgere mot en partiledelse som opptrer selvsikkert

Uten medlemmer ingen organisasjon som vinner eller skaper endring. Det forhindrer ikke at personligheter på toppen spiller en viktig rolle, spesielt fordi de samtidig er alliansebyggende. Grunnleggerne Hans Borgen, formann i Landbrukets Sentralforbund med bakgrunn i Senterpartiet, og fagforeningskjempen Ragnar Kalheim, forbundsstyremedlem i daværende Jern og Metall og med bakgrunn i Arbeiderpartiet, ble raskt to lederskikkelser. De skapte en allianse mellom bondeorganisasjoner og fagorganiserte som holdt helt inn. Advokat Arne Haugestad ble daglig leder i disse to årene og ble med det også en frontfigur. Fjerde person som dannet firkløveren på toppen var Ole Kopreitan, en utrolig person som var reine Askeladden i å finne nærmest ubrukelig ting som ble brukt til alt.

I tillegg må nevnes professor Torstein Eckhoff, som i en hel levealder lagde utredninger om EEC som var vanntette hva angår saklighet og innhold og som kom til å stå som rettesnor for seriøsiteten i arbeidet mot norsk EU-medlemskap og senere EØS-avtalen.

Som en slags sideorganisering til Folkebevegelsen ble «Kvinneaksjonen mot norsk medlemskap i EEC» dannet. Initiativet besto av kvinner fra KrF og til og med venstresida. Initiativet oppnådde å mobilisere kvinner til kamp mot EEC på egne premisser og bidro til å bryte med mannsdominansen i partier og organisasjoner.

Nevnes må også «Ungdomsfronten mot EF» som samlet alle de partipolitiske ungdomsorganisasjonene unntatt Unge Høyre. I tillegg Noregs ungdomslag, Norges Bygdeungdomslag og Norges Godtemplar Ungdomsforbund som i dag er en del av organisasjonen Juvente. En av de som deltok i ungdomsfronten var leder av Unge Venstre, Odd Einar Dørum. Han er fortsatt venstremann og EU-motstander.

For å kunne vinne et nei til norsk medlemskap i EEC eller EU, er det avgjørende å vinne Arbeiderparti-velgere mot en partiledelse som opptrer selvsikkert. Partiets slagord i kommunevalget i 1971 var: «En A-velger er en ja-velger». LO var heller ikke snauere og ansatte en rekke kortidssekretærer som reiste land og strand rundt med oppfordring om å stemme ja ved folkeavstemningen. Effekten var ikke overveldende og slike sekretærer har vi aldri sett igjen.

Det var knapt en skole, en arbeidsplass, et universitet, et hjem, en konfirmasjon eller et bryllup hvor ikke EEC-spørsmålet ble diskutert.

EU-motstanderne i Arbeiderpartiet ble anført av AUF, Ragnar Kalheim og Thorbjørn Berntsen, begge respekterte tillitsvalgte. I februar 1971 skrev et par hundre under oppropet «Arbeiderpartiet må velge: EEC eller sosialisme». Dette ble en plattform for «Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF», forkortet til AIK.

I tillegg dannet ml-bevegelsen sin egen «Arbeiderkomite mot EEC og dyrtid» (AKMED). Ledelsen i Folkebevegelsen ville ikke ha ml-ere som medlemmer og ledelsen i AKHMED anså ledelsen i førstnevnte som borgerlige som måtte bekjempes. Aktivister fant etter hvert sammen lokalt. Motstanden var samlet i «Nei til EU» ved folkeavstemningen i 1994.

Forhandlingene med Brüssel gikk treigt. Jordbruksforhandlingene endte med en avklaring om at norsk jordbruksstøtte ikke kunne opprettholdes. Fiskeriforhandlingene falt også bokstavelig talt i fisk og fiskeriminister Knut Hoem gikk av.

Folkebevegelsen både sto og holdt sammen. Det var knapt en skole, en arbeidsplass, et universitet, et hjem, en konfirmasjon eller et bryllup hvor ikke EEC-spørsmålet ble diskutert.

På toppen av dette stilte statsminister Trygve Bratteli fra Arbeiderpartiet kabinettspørsmål og tapte.

Nei-sida stilte med folk, organisasjon og entusiasme. Ja-sida stilte med penger, makt og trusler. Generaldirektør Johan B. Holte i Hydro hevdet i Stavanger Aftenblad seks dager før folkeavstemningen at det ikke blei noen petrokjemisk industri utenfor EF. Året etter var overskriften i avisa Varden: «Telemark inn i oljeeventyret med Hydros milliardplaner på Rafnes».

Vi vant. En utrolig seier over makta representert ved høyresida, arbeidsgiverforeninger, toneangivende media og ledelsen i Arbeiderpartiet og LO. På toppen av dette stilte statsminister Trygve Bratteli fra Arbeiderpartiet kabinettspørsmål og tapte.

Det ble en borgerlig regjering som forhandlet fram en frihandelsavtale med EEC i 1973. En avtale som gjelder den dag i dag hvis EØS-avtalen sies opp.

Den mangeårige lederskikkelsen i Sosialistisk Folkeparti, Finn Gustavsen, er sitert på at «vi vant folkeavstemningen i 1972, men tapte EF-kampen hver dag etterpå». Han har litt rett i den forstand at med spesielt Willochregjeringen i 1981 startet en nyliberal utvikling som via ulike regjeringer fortsatt pågår, og der EU og EØS-avtalen er en avgjørende pådriver.

Hadde vi funnet olje i dag ville det neppe blitt noe statlig oljeselskap og en forvaltning som sikrer oljemilliardene til fellesskapet.

I kjølvannet av seieren i 1972 skjedde det en utrolig utvikling av landet, stikk i strid med dystre spådommer. Oljevirksomheten startet opp og Statoil (nå Equinor) ble dannet. Hadde vi funnet olje i dag ville det neppe blitt noe statlig oljeselskap og en forvaltning som sikrer oljemilliardene til fellesskapet.

Som et apropos til dagens situasjon ble det fra 1975 gjennomført en opptrappingsplan for jordbruket som høynet bøndenes inntekter betraktelig.

Havrettstraktaten ble forhandlet fram, med Jens Evensen i spissen, og 50 mils fiskerisone ble innført. I 1976 ble 40 timers uke lovfestet. Året etter ble en ny Arbeidsmiljølov vedtatt.

I tillegg dannet AIKere, sosialister og kommunister Sosialistisk Valgforbund som fikk en historisk brakseier ved stortingsvalget i 1973. Berit Ås ble Norges første kvinnelige partileder. Valgforbundet ble senere til dagens SV.

Og Norge er ikke medlem av EU.

(Kilde: Dags Seierstad utmerkede historiebok «Folket sa nei», Samlaget, 2014.)