Når det først ble slik at SV gikk ut, ligger det svært gode muligheter i et regjeringssamarbeid mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Etter at SV brøt ut av regjeringssonderingene har mange, både politiske kommentatorer og aktører på venstresiden i norsk politikk, anklaget Arbeiderpartiet for å svikte det rødgrønne prosjektet. Dagsavisen skriver blant annet at Støres «viktigste strategiske oppgave nå er å binde Senterpartiet til venstresiden med alle tilgjengelige midler».
For det første mener jeg dette undervurderer SVs egne strategiske valg i en situasjon der de ikke lenger er venstre flanke i Stortinget, slik de var i den rødgrønne regjeringen fra 2005 til 2013. I tillegg bygger en slik konklusjon, etter min vurdering, på en manglende forståelse av Senterpartiets rolle.
Politikk er det muliges kunst.
Jeg ble valgt inn på Stortinget i 1997. Min fraksjonsleder i Kirke- utdannings- og forskningskomiteen, var Grete Knudsen. På et av våre første fraksjonsmøter sa hun (på sitt klingende bergensk): «Dere vet at denne komiteen har vært viktig for å skaffe flertall for Gros mindretallsregjeringer. Kristelig folkeparti har fått noen flere prestestillinger og litt mer til de kristne privatskolene, så fikk vi flertall for budsjettet.»
I dette lå det en viktig lærdom: Arbeiderpartiet hadde riktignok hatt regjeringsmakt, mer eller mindre sammenhengende, de siste 11 årene. Men i hele Gros æra (med unntak av Gros første regjering i 1981) var vi avhengige av støtte fra ett eller flere partier i sentrum for å inneha denne makten. Vi må faktisk tilbake til valget i 1977 for å finne sist valg Arbeiderpartiet kun måtte baseres seg på støtte fra SV for å sikre flertallet.
Det var nok mye sant i utsagnet om prester og privatskoler. Men at Arbeiderpartiet hadde gjenvunnet makten i 1990, etter et drøyt år med Syse-regjering, det var det Senterpartiet med partileder Anne Enger Lahnstein i front som sørget for. I sin selvbiografi «Grønn dame, rød klut» (2001) bruker hun mye ganske mye plass på prosessen fram mot dette linjeskiftet: Da EØS-forhandlingene førte til regjeringskrise i november 1990, var Høyre klare til å danne mindretallsregjering. Men etter intense drøftinger i Senterpartiet, endte de med å peke på Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland.
Et langsiktig arbeid ble satt i gang.
Det betød ikke dermed at Senterpartiet ble støtteparti til Arbeiderpartiet. Senterpartiets utgang av Syse-regjeringen kom i opptakten til EU-kampen. Den bidro ikke bare til at Arbeiderpartiets og Senterpartiets ledere ble hovedmotstandere. Den bidro også til å knytte bånd mellom nei-partiene Senterpartiet, SV og KrF, også ut over EU-sakene. Særlig gjaldt dette i miljøspørsmål og i debatter om organisering av offentlige tjenester.
I stedet for å søke samarbeid med Arbeiderpartiet, jobbet Senterpartiet for en sentrumsregjering. De fleste anså dette som usannsynlig, men etter valget i 1997 (og Jaglands berømte ultimatum om at AP minst måtte nå oppslutningen på 36,9 prosent fra 1993) ble Sentrumsregjeringen er realitet. Den holdt riktignok bare i drøye 2,5 år. 17. mars 2000 gikk Sentrumsregjeringen av. Saken den gikk på var gasskraftverk, som Senterpartiet var imot, ut fra klimahensyn.
Stoltenbergs første regjering ble et kortvarig prosjekt. Stortingsvalget i 2001 gikk dårlig for Arbeiderpartiet og venstresiden. Høyre, KrF og Venstre dannet regjering og fikk gjennomslag for sine budsjetter i samarbeid med Fremskrittspartiet. Det var i løpet av disse årene at Arbeiderpartiet skjønte at de ikke lenger kunne basere seg på å danne mindretallsregjeringer som hentet flertall i Stortinget. Et langsiktig arbeid ble satt i gang. Resultatet ble den rødgrønne regjeringen, som styrte med flertall i åtte år.
Vi har bare dette flertallet hvis Senterpartiet telles med.
Jeg skal innrømme at jeg på stands og husbesøk i denne valgkampen har sagt at «Hvis Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV får flertall, så tar det to sekunder før Senterpartiet vil danne flertallsregjering.». Der tok jeg altså feil. Men jeg møtte også politikere fra SV, MDG og Rødt som argumenterte med at en stemme til dem både var en stemme til ny rødgrønn regjering, og i tillegg en stemme for å «dra» regjeringen lenger til venstre. Så langt har også de tatt feil.
Samtidig er det viktig å minne om: Etter åtte år med vekslende regjeringer utgått av Høyre, FrP, KrF og Venstre, har vi nå endelig et nytt flertall: Et flertall på 100 mot 68 representanter, som vil bytte ut dagens regjering. Det er imidlertid et viktig «men» her: Vi har bare dette flertallet hvis Senterpartiet telles med. Skulle Senterpartiet bytte side ville borgerlig side få 96 mandater bak seg mot venstresidens 72. Dette vet Senterpartiet inderlig godt. Både de som er klarest tilhengere av å samarbeide med venstresiden, og de som drømmer tilbake til samarbeid med de borgerlige partiene.
Når det først ble slik at SV gikk ut, ligger det svært gode muligheter i et regjeringssamarbeid mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Som partier har vi mye felles: Vi er interessepartier for vanlige folk. Vi har vår historiske forankring i brede folkebevegelser. Vi slår ring om den norske samfunnsmodellen. Vi er verdibaserte, men også grunnleggende pragmatiske.
Som partier har vi mye felles: Vi er interessepartier for vanlige folk.
Senterpartiet har i åtte år vært tydelige kritikere av Solbergregjeringens politikk for økte forskjeller. Det forplikter. Nå meisles det ut en plattform for en ny regjering. Støre er tydelig på at han ønsker SV som primært samarbeidsparti i behandlingen av statsbudsjettet. Politikk er det muliges kunst. Etter dette valget har vi på den brede venstresiden en gyllen mulighet til å skape en politikk for arbeid, fordeling og et rettferdig grønt skifte. Forutsetningen er at vi meisler ut de gode løsningene sammen med Senterpartiet. Det er en mulighet som forplikter, ikke bare Arbeiderpartiet, men også de tre partiene SV, Rødt og MDG.
Kommentarer