Da Netflix og algoritmen festet grepet om 22. juli

Se for deg at et kjærestepar i Mexico City vil se film på Netflix en kveld. De har  gjennom sine valg lenge vist en forkjærlighet for thrillere og actionfilmer, gjerne med politiske konspirasjoner som bakteppe. Det har selvsagt også algoritmen merket seg. De har dessuten begge sans for horrorfilmer av den neglebitende sorten.

For verden der ute skulle den angloamerikanske dramatiseringen av terroren bli det fremste vinduet inn til en forståelse av hva som rammet oss 22. juli 2011.

Så da tittelen 22 JULY foreslås av Netflix sin algoritme, om en massemorder som går løs på øy full av ungdommer, er det bare å hente fram støtteputene.

Men før filmen starter, er det visse andre ritualer som må utføres: de må hente fram popcornet, kanskje også ta en rask tur på toalettet. Det gjør at de går glipp av forteksten som kort forklarer at filmen er basert på terrorhandlingen som fant sted i Norge i 2011.

 

Paradokset

Det er blant annet dette paradokset jeg skriver om i min nye bok Å gjenskape det ufattelige. 22. juli i film og serier: For verden der ute skulle den angloamerikanske dramatiseringen av terroren bli det fremste vinduet inn til en forståelse av hva som rammet oss 22. juli 2011.

Ja, selv for mange unge norske Netflix-abonnenter som i dag ikke kan huske 22. juli, har den blitt det. Det var samtidig den dramatiseringen som brakte med seg et tydelig utenlandsk blikk, på godt og vondt. Som ikke hadde 22. juli under huden.

Den britiske regissøren Paul Greengrass hadde tidligere laget en rekke filmer om hvordan terror rammer vanlig sivile.

Både Bloody Sunday (2002) og United 93 (2006) regnes som de beste filmene om henholdsvis massakren i Derry i 1972 og kapringen av det amerikanske passasjerflyet 11. september 2001. Derfor var det ikke så merkelig at Greengrass fikk gehør hos støttegruppen etter 22.juli. Han hadde dessuten alliert seg med Åsne Seierstad og fått rettighetene til hennes kritikerroste bok, En av oss – en fortelling om Norge (2013).

Det var for eksempel den første filmen som våget å innlemme terroristen i fortellingen om 22. juli.

De norske filmarbeiderne og skuespillerne som medvirket på den engelskspråklige filmen, har mye godt å si om samarbeidet med Paul Greengrass. Mange av dem var debutanter som fikk et stort ansvar de vokste på.

De overlevende og pårørende var imidlertid ikke like fornøyde med resultatet. Flere av dem forteller i boken om en fremmedgjørende opplevelse av å være redusert til råstoff for en dramatisering som tok seg mange friheter.

 

Hollywoods sjangerkonvensjoner

En av frihetene var bruken av engelsk tale. Dette var helt i starten av Netflix sin spektakulære vekstperiode, en tid preget av amerikansk sjåvinisme og skepsis overfor undertekster (og en tid da man fortsatt hadde en Oscar-kategori for beste fremmedspråk). En mer utilgivelig dramatisk snarvei, slik mange av de overlevende opplevde det, var å presse Hollywoods sjangerkonvensjoner inn i en norsk virkelighet.

I scenene fra Utøya holder AUF-ere taler om «den dagen jeg blir statsminister»; i Oslo tinghus var det som å være tilstede under en amerikansk rettssal der rettferdigheten svulstig triumferte.

22. JULY har også kvaliteter jeg fremhever i boken. Det var for eksempel den første filmen som våget å innlemme terroristen i fortellingen om 22. juli. I denne omtalen har jeg imidlertid valgt å vie mer plass til hvor sentral filmen var for Netflix sin strategi om dominans over det framvoksende strømmemarkedet.

Det var aldri snakk om reell konkurranse.

22 JULY ble produsert under en av de største omveltningene filmbransjen har opplevd siden introduksjonen av fjernsynet. Fra et titall millioner abonnenter de første par årene skulle strømmeaktøren runde 220 millioner i løpet av de neste ti årene. Også 22 JULY ble båret fram av denne vanvittige oppturen.

 

Lilyhammer beredte grunnen

Men før det var det en annen norsk produksjon som hadde vært med på å legge grunnlaget for dette eventyret. I store deler av etterkrigstiden var Norge en sentral innfallsport til det europeiske kinomarkedet. Det som gikk godt på norske kinoer, hadde en tendens til å gå godt i resten av Europa.

Norge ble derfor et hyppig brukt testmarked, også for Netflix sine første forsøk på å produsere lokalt. Lilyhammer (2012) er historien om hvordan en liten norsk film- og dramabransje fikk en bratt læringskurve i å lage historier for det nye framvoksende internasjonale markedet. Det er tvilsomt om Greengrass ville fått gjennomslag hos Netflix med 22 JULY om ikke Lilyhammer var en så vellykket prøveklut.

Mediedekningen av de første filmene om 22. juli-terroren ga inntrykk av et kappløp om å komme først i mål. Og i den konkurransen «vant» Erik Poppes Utøya 22. juli med klar margin med sin premiere på Berlinalen i februar 2018. Men det hersket egentlig aldri noen tvil om hvilken produksjon som ville utgjøre det dominerende narrativet for verden der ute.

Skal fortellingene om sentrale hendelser i vår nasjonale historie fortelles og forvaltes her hjemme, eller av globale selskaper.

Det var aldri snakk om reell konkurranse. Med sin nye og fremadstormende strategi for global dominans over strømmemarkedet hadde Netflix beredt grunnen for en bred distribusjon av 22 JULY de andre produksjonene bare kunne drømme om.

 

Ubesvarte spørsmål

For verden der ute var 22 JULY bare enda en filmfortelling som måtte rettferdiggjøre sin eksistens på et utålmodig marked. For de overlevende og pårørende var det en dramatisk inngripen i deres livs mest traumatiske hendelse.

Under den internasjonale lanseringen ble de ulike premissene for produksjonene ekstra tydelig. Netflix-filmen 22 JULY var primært laget for et internasjonalt publikum. Greengrass ville nå ut med sin advarsel om den høyreekstreme ideologiens frammarsj i Europa.

Men i sin iver etter å nå ut, ved å ta seg friheter, skapte han en avstand til det sivile norske samfunnet. Vi kjente oss ikke helt igjen. Og vi satt tilbake med en rekke spørsmål som ikke bare berører hvordan man kan gjenskape noe så ufattelig som 22. juli-terroren. Skal fortellingene om sentrale hendelser i vår nasjonale historie fortelles og forvaltes her hjemme, eller av globale selskaper?

Norge mistet sin uskyld og sin status som en fredelig plett på jord.

Hva slags krav kan vi stille til de som ønsker å omsette våre historier og traumer på det internasjonale markedet? Bør det følge med regler for den medfinansieringsplikten norske myndigheter nå forhandler med strømmeaktørene om?

Terroren 22. juli var både den største prøvelsen for det sivile norske samfunnet og for den norske filmen etter annen verdenskrig. Norge mistet sin uskyld og sin status som en fredelig plett på jord. Men vi mistet også noe av vår uskyld i møte med filmindustriens forretningsmessige behov for å presse en nasjonal tragedie inn i sine formater og sjangerkonvensjoner.

Det er fristende å se på oss nordmenn rett etter 22. juli som noen av de naive tusseladdene som Netflix-serien Lilyhammer harselerer med; de som får en tilreisende kyniker fra det store utland til å lære seg om verden der ute; de som fortsatt ikke er helt sikre på hva som traff dem.