Dårlig bistand

Dette spørsmålet går til kjernen av spørsmålet om bistandspenger skal gis ut fra politiske motiver eller om de skal gis på bakgrunn av faglige vurderinger. For meg er det helt åpenbart at faglige vurderinger skal ligge til grunn for Norges bruk av bistandspenger.

Stortinget har vedtatt at rundt 30 milliarder skal brukes på bistand og da er det viktig at disse pengene brukes for å løfte flest mulig mennesker ut av fattigdom – ikke fremme Norges diplomatiske ambisjoner.

For meg virker dette svært lite bærekraftig.

Når pengene i stedet brukes på å fremme Norges interesser, vil færre mennesker bli hjulpet av norsk bistand.

Clinton Foundation

De siste årene har Norge gitt 584 millioner kroner til Clinton Foundation, og det er planlagt å gi ytterligere 92 millioner de neste årene. Utenriksminister Børge Brende besluttet å donere penger til organisasjonen etter et møte med Bill Clinton, på tross av at stiftelsen ikke gir penger til landene Norge har valgt å fokusere bistanden sin på. Den offentlige avdelingen som gir faglige råd om bistand, Norad, sier rett ut at bistanden var politisk motivert.

Dessverre ble ikke Hillary Clinton valgt til president. Derfor har jeg et spørsmål til Børge Brende: Ville du ha brukt disse bistandspengene på samme måte om du visste at hun ville tape? Var disse pengene først og fremst gitt for å hjelpe fattige mennesker eller for å få tjenester fra USAs president?

Utenriksdepartementet nekter å svare på om bistanden var politisk motivert. UD kan gi bistand uten gode forklaringer fordi de ikke er omfattet av den såkalte “utredningsinstruksen”, slik alle andre departementer er. Denne instruksen krever at departementet må gjøre en grundig evaluering av effektene av bevilgningen og publisere funnene sine. Denne instruksen bør også omfatte UD.

Afghanistan

Norsk bistand til Afghanistan er nok et eksempel på politisk motivert bistand. Siden det er ubehagelig å gå til krig, ønsket man å kompensere ved å øke bistanden til landet. Det var altså ikke fattigdomsbekjempelse som var viktigst, men kortsiktig oppslutning blant norske velgere.

Godal-utvalgets rapport om norsk innsats i Afghanistan er sterkt kritisk til Norges bruk av bistandsmidler i Afghanistan. Regjeringen ønsket å gi minst like mye penger til sivil bistand som det de brukte på militære utgifter, og fra 2006 ble det gitt 750 millioner i årlig bistand. Rapporten skriver blant annet:

“Resultatet (av den økte bistanden, red.anm.) ble et bistandsvolum som langt overskred det afghanske myndigheter hadde evne til og forvalte og bruke på en god måte. Det ga for det første næring til korrupsjonen som hadde vokst fram under borgerkrigen.”

Bistand skal brukes for å skape utvikling i fattige land.

Det ble brukt så mye penger at afghanske byråkrater ikke greide å bruke pengene på en god måte, og det ble i stedet leid inn internasjonale konsulter som kunne forvalte pengene. For meg virker dette svært lite bærekraftig.

Det er ingen tvil om at disse milliardene kunne hjulpet mange flere mennesker om de var brukt andre steder enn i Afghanistan.

Listhaug

Senest for et par dager siden informerte Sylvi Listhaug om at bistandspenger nå blir brukt for å presse utviklingsland til å inngå asyl-returavtaler med Norge. En returavtale vil gjøre at flere asylsøkere med avslag på søknaden kan bli sendt tilbake til det aktuelle landet. Verken Somalia og Eritrea har returavtale med Norge, men det kan tenkes at dette er noe Listhaug ønsker seg.

Er det slik at Norge under en humanitær krise i Somalia skal nekte å gi nødhjelp til landet med mindre myndighetene i Somalia inngår en returavtale med Norge? Eller skal det være slik at deler av bistandsbudsjettet skal gå til dårlige bistandsprosjekter i Eritrea for å oppnå en returavtale med landet?

Nødhjelp

Humanitær bistand bør gis til de menneskene i verden som lider mest og trenger mest hjelp, men dette er ikke det eneste kriteriet som ligger til grunn for bevilgningene.

Vanligvis er det Norad som utformer de faglige rådene for hvordan bistand bør bevilges, men når det kommer til nødhjelp, er det kun Utenriksdepartementet som bestemmer. Dette er nemlig midler som ikke er bundet opp i langsiktige avtaler, og som derfor kan bruke mer fritt.

Det er på tide å tenke nytt om hvordan bistandsbudsjettet brukes.

Senest for noen måneder siden, mandag 3. oktober, dro statssekretær Tone Skogen til Nigeria for å fremme norske selskaper i det afrikanske landet. Dagen før ble det offentliggjort at Nigeria får 20 millioner kroner i humanitær bistand, en bevilgning som kom uten noen sterk faglig begrunnelse utenom et par setninger i en pressemelding.

Det å gi humanitær bistand til Nigeria kan være en god idé, men når Børge Brendes viktigste kriterium for å gi penger er å fremme interessene til norske selskaper, kan det hende pengene blir brukt dårlig. Det er ikke sikkert interessene til verdens rikeste land og et av verdens fattigste land går hånd i hånd.

Hjelp fattige

Bistand skal brukes for å skape utvikling i fattige land. Dette er åpenbart best for de som blir hjulpet. Men det er også i Norges langsiktige interesse at flest mulig mennesker løftes ut av fattigdom og inn i verdensmarkedet. Om dette skal oppnås, kan vi ikke gi bistand etter hodeløse kortsiktige begrunnelser, men i stedet tenke oss nøye om før pengene blir brukt.

Kravet til åpenhet og begrunnelse for bruk av bistandspenger bør styrkes.

Det er på tide å tenke nytt om hvordan bistandsbudsjettet brukes. Bistandsbudsjettet må først og fremst brukes der behovene i mottagerlandene er størst og i områder som blir nedprioritert av andre donorer. Effektiviteten av bistanden, hvor mange liv som forbedres, må være den viktigste rettesnoren når pengene fordeles.

Kravet til åpenhet og begrunnelse for bruk av bistandspenger bør styrkes. I dag er det i henhold til offentlighetsloven påkrevd å gi en begrunnelse for bruk av penger, men i praksis er ofte begrunnelsene korte og ufullstendige.

Når det gis penger til Clinton Foundation, må det følge med en begrunnelse som gjør at vi kan ha tillit til at beslutningen er gjort på et faglig sterkt grunnlag – der interessene til verdens fattige er satt først.