Djevelen ligger i detaljene

NRK har valgt å sette på trykk et tilsvar fra den franske ytre høyre-tenkeren Alain de Benoist, etter at Humanist forlags Bente Pihlstrøm rettet kritikk mot de Benoists norske forlag. I dette tilsvaret skriver de Benoist mellom annet at han med «med bestyrtelse og indignasjon» har fått med seg kritikken som er rettet mot ham.

Han skriver også: «Fascismen er en ideologi som er meg fremmed. Langt fra å være en motstander av demokrati, publiserte jeg i 1985 en hel bok, Det demokratiske spørsmål (Démocratie, le problème) […] for å forsvare demokratiske prinsipper». Hvor bestyrtet og indignert de Benoist egentlig er tillater jeg meg å være noe usikker på. Det er ikke første gang han har rykket ut med denne typen svar mot kritikere.

Er boken et forsvar for demokratiet, slik de Benoist hevder?

Det kan likevel være verdt å påpeke noe av det de Benoist unnlater å si. For det første: Fascismen burde langt fra være fremmed for ham. Som han selv har skrevet ble det såkalte nye høyre, eller nouvelle droite, grunnlagt på slutten av 1960-tallet av «unge mennesker som for det meste hadde noen ungdomserfaringer med militant politikk». Den «militante politikken» de hadde erfaring fra var en fransk ultranasjonalisme, der nyfascismen definitivt var sterkt til stede.

I boken Where have all the fascists gone? av forskeren Tamir Bar-On introduseres vi ytterligere for dette landskapet, en revolusjonær høyreside som i tiårene etter andre verdenskrig var preget av et mylder av små organisasjoner og personlige konflikter. Noen forsøkte seg stadig med voldelig konfrontasjon. Noen slo etterhvert inn på den parlamentariske stien. Og noen satset på en tredje vei: metapolitikk.

La oss gjøre det uttrykket mer forståelig: De satset på kulturkamp. De satset på«den lange marsjen gjennom institusjonene», et omgrep som ofte feilaktig tilskrives kommunisten Antonio Gramsci. De ønsket å legge det idémessige grunnlaget for en kommende omveltning. Blant dem var de Benoist, som selv har fortalt at nouvelle droite var ivrige etter å legge grunnlag for en ny politisk filosofi og en ny verden, som ville «starte fra scratch og bryte med illusjonene knyttet til umiddelbar politisk handling». Som han selv har sagt et annet sted: du kan ikke få Lenin, før du har hatt Marx.

Det kan være verdt å ha med i tankene når man leser boken de Benoist viser til i sitt NRK-tilsvar, Démocratie, le problème, en tittel som egentlig betyr «Demokrati, problemet». Denne boken ble opprinnelig utgitt i 1985, men er – som de Benoist selv påpeker – siden oversatt til flere språk. En engelsk utgave kom i 2011, på forlaget Arktos, et forlag som er rimeleg uløselig knyttet til den ytterliggående høyresiden, uten at de Benoist har virket å være det minste bestyrtet over det.

La oss gjøre det uttrykket mer forståelig: De satset på kulturkamp.

Er boken et forsvar for demokratiet, slik de Benoist hevder? Når man leser den vil man ganske raskt oppdage at den snarere er et angrep på det liberale demokratiet slik vi kjenner det. Det ekte demokratiet, skriver de Benoist, er «folkestaten», som ikke må blandes sammen med den liberale staten. Han tar konkret til orde for det han kaller «et organisk demokrati». Her viser han direkte til den tyske kulturhistorikeren og nasjonalisten Arthur Moeller van den Bruck (1876 – 1925), en av de såkalte «konservative revolusjonære» i Weimar-republikkens tid (og ellers ofte omtalt som opphavsmann til uttrykket «det tredje riket»).

De Benoist skriver: «Et virkelig demokrati er ikke så mye et regime der alle kan stemme som et system der alle, proporsjonalt med sin tjeneste, har de samme mulighetene til tilgang på makt». Ifølge De Benoist kan ikke demokratiet baseres på «de påstått umistelige rettighetene til rotløse individ». Det må istedenfor hvile på borgerskap knyttet til tilhørighet til «et gitt folk – det vil si en kultur, historie og skjebne». «Et demokrati som ikke baserer seg på idéen om rotløse individ eller ‘menneskeheten’, men på folket som [en] kollektiv organisme […] kan kalles et organisk demokrati».

Forskeren Elisabetta Cassina-Wolff, som nylig har gitt ut den lesverdige boken Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789 – 2019 sammenfatter nye høyres syn slik: «Hva et organisk demokrati er, kan virke uklart. Noen ganger blir det omtalt som en form for direkte demokrati, andre ganger som en form for korporatisme, selv om det siste begrepet er blitt forlatt for godt på grunn av koblingen til de fascistiske diktaturene. Andre ganger blir organisk demokrati beskrevet som en form for lokalt demokrati basert på hyppig bruk av folkeavstemninger. Det som står klart, er at det ‘organiske demokratiet’ skal bygges på etniske prinsipper». Djevelen ligger med andre ord i detaljene.