Demokratiets språk brukt mot demokratiet

En «remigrasjonskonferanse» i Oslo sentrum i juni samla deltakere fra flere europeiske land. Det er fristende å avfeie den som en kuriositet. Et knøttlite parti – Norgesdemokratene – på den høyre ytterkanten av norsk politikk var nasjonal arrangør, men ei avfeiing av hendelsen ville vært feil, sjøl om oppmøtet var veldig så som så.

 

En koordinert strategi, ikke tilfeldig retorikk

Det vi ser i bevegelser som dette, er ikke tilfeldig retorikk fra frustrerte enkeltpersoner. Det er en koordinert internasjonal strategi – testa i Østerrike, Tyskland og Frankrike, nå eksportert til Norge – som bruker demokratiets egne spilleregler mot demokratiet. Ytringsfriheten. Den åpne offentlige debatten. Alt dette brukes bevisst som verktøy for å spre et budskap om etnisk sortering av mennesker.

Bevegelsen har vokst, profesjonalisert seg og funnet nye arenaer. Sola har ikke vært nok.

Bevegelsen har ei historie. Den starta ikke med remigrasjonskonferansen i Oslo. Den starta med en identitær bevegelse (som vil bekjempe multikulturalitet og fremme en ensarta nasjonal identitet og tradisjonelle vestlige verdier) i Frankrike på begynnelsen av 2000-tallet. Den spredte seg til Østerrike med Martin Sellner som sentral figur, og har siden bygd nettverk på tvers av landegrenser med felles strategi, felles begrepsapparat og felles konferanser.

Det som skjer i Norge er ikke et lokalt uttrykk for norsk frustrasjon – det er en franchise.

 

Sola har ikke vært nok

Vi har lenge trodd at trollet sprekker i sola. At nok oppmerksomhet, nok fakta og nok motargumenter ville avsløre det hele, og bevegelsen ville visne. Det har ikke skjedd. I Østerrike vant FPÖ valget – og ble likevel holdt utafor regjering av de andre partiene.

Oppslutningen fortsatte å vokse. I Frankrike er Rassemblement National blitt landets største parti i velgertall – men stoppa fra å få regjeringsmakt gjennom et taktisk samarbeid mellom sentrum og venstrefløyen. I Sverige sitter Sverigedemokraterna ikke i regjering, men er uunnværlig støtteparti og har gjennom Tidöavtalet fått avgjørende gjennomslag i politikken.

Bevegelsen lever ikke av ekstremister aleine.

Bevegelsen har vokst, profesjonalisert seg og funnet nye arenaer. Sola har ikke vært nok.

Likevel er det nødvendig å sette lys på dem. Ikke fordi det automatisk stopper dem – men fordi taushet kan oppfattes som samtykke, og fordi mange av dem som lytter ikke er overbeviste ekstremister, men usikre mennesker på leiting etter enkle svar på reelle problemer. De fortjener tilgang til motargumenter.

 

Bevegelsen lever av vanlige folk

Bevegelsen lever ikke av ekstremister aleine. Den lever av vanlige folk med reelle bekymringer som ikke finner svar i etablert politikk. Han som er sint på eldreomsorgen. Hun som opplever nabolaget sitt som fremmed. De unge som ikke finner jobb. Disse menneskene fortjener ikke avvisning – de fortjener bedre svar enn de denne typen bevegelsen gir dem.

Å peke på «berikelsen» i stedet for de ansvarlige, gir de ansvarlige frikort.

Metoden er gjenkjennelig når du først ser den. Den begynner alltid med noe sant: integreringen har ikke alltid fungert. Eldreomsorgen er underfinansiert. Folk opplever kulturelle endringer som utrygge.

Dette er reelle bekymringer som fortjener reelle svar. Men bevegelsen gir ikke reelle svar – den gir enkle forklaringer med etnisk fortegn – ei stemning. Statskassa tømmes ikke av innvandrere. Den tømmes snarere av tiår med skattelette for de rikeste, underinvesteringer i velferd og politiske prioriteringer.

Å peke på «berikelsen» i stedet for de ansvarlige, gir de ansvarlige frikort.

 

Mytene som lukker debatten

Det er her språket blir avgjørende. «Remigrasjon» i stedet for deportasjon. «Det opprinnelige folket» i stedet for genetisk nasjonalisme. «Vår kultur» – alltid udefinert, alltid ekskluderende. «Snylter» og «ulovlig» som samlebegreper der individet forsvinner og mennesket blir kategori.

Roland Barthes (1915-1980 – fransk litteraturkritiker, litteraturteoretiker, filosof og semiotiker) kalte dette myten – ikke løgna, men det halvt sanne som presenteres som naturlig og sjølsagt, og som dermed lukker debatten før den begynner.

Saklighet er ikke ettergivenhet.

Det samme mønsteret gjentar seg overfor andre minoriteter. Pride-markeringer møtes med retorikk om «påtvungen ideologi» og angrep på «normale familieverdier» – igjen udefinert, igjen ekskluderende. Fienden skifter ansikt, men logikken er den samme: noen tilhører, noen tilhører ikke, og de som ikke tilhører utgjør en trussel mot det som aldri presist defineres.

Og når noen protesterer, kommer stråmannsargumentet.

«Så du mener at alle skal få komme hit?»

Nei. Det er ikke det som blir sagt. Men det er lettere å angripe det en finner på enn det som faktisk ble sagt. Stråmannen er ikke en feil i argumentasjonen – stråmannsargumentasjon er en bevisst teknikk for å flytte debatten vekk fra fakta og over i følelser.

 

Saklighet som motkultur

Hvordan møter vi det i praksis – i kommentarfelt, i debattgrupper, ansikt til ansikt? Erfaringen er at saklighet i møte med usaklighet er mer effektivt enn å svare med samme mynt. Ikke fordi det føles tilfredsstillende der og da – men fordi de som leser uten å kommentere ser kontrasten.

Rabulisten trenger en motpart som eskalerer. Nekter du å gi ham det, tas gulvet vekk under ham. Og ikke sjelden modererer det motparten sjøl, når de kommer tilbake med neste innlegg.

Ytringsfriheten er ramma vi må holde oss innafor – også når den misbrukes av andre.

Saklighet er ikke ettergivenhet. Det må være en bevisst strategi – og i det offentlige samtalerommet må det kanskje bli en form for motkultur.

Det sier noe om tilstanden når ro og presisjon oppleves som radikalt. «Debatten» – for å bruke Barthes igjen – er også blitt en myte: et ord som lover meningsutveksling, men som like ofte leverer posisjonering, prestisje og identitetsmarkering.

Det vi kaller debatt er ikke alltid ute etter svar. Den er noen ganger ute etter seier. Men det finnes et rom mellom seier og tap – og det rommet må noen velge å holde åpent.

Mediene står i samme dilemma som den enkelte debattant. Dekning avslører – men dekning kan også forsterke. Det finnes ikke et enkelt svar. Men å la være å dekke koordinert ekstremisme av frykt for å gi den oppmerksomhet, er også et valg med konsekvenser.

 

Det som faktisk virker

Forskning på avradikalisering peker ikke på konfrontasjon som den mest effektive metoden. Det som virker er menneskelig kontakt, troverdige alternative fortellinger og argumenter, og – ikke minst – politikk som faktisk løser de problemene bevegelsen utnytter.

Slik er det i alle diskusjoner. Så lenge eldreomsorgen svikter og utenforskapet vokser, vil rekrutteringsgrunnlaget være der.

Trollet sprekker ikke av seg sjøl. Men det tåler dårlig å bli navngitt.

Dette er en øvelse på slakk line. Ytringsfriheten er ramma vi må holde oss innafor – også når den misbrukes av andre. Alternativet, å innskrenke den, er verre. Men ytringsfrihet betyr ikke at vi skal tie. Det betyr at vi må svare, korrigere og navngi det vi ser. Om og om igjen. Ikke fordi det er behagelig. Ikke fordi det alltid virker. Men fordi de som lytter – de usikre, de søkende – fortjener å høre det andre svaret også.

Trollet sprekker ikke av seg sjøl. Men det tåler dårlig å bli navngitt.