Den økonomiske krigen

I løpet av de siste ukene har store deler av den russiske økonomien blitt utstengt fra internasjonale finansmarkeder, Russlands sentralbank får ikke adgang til valutareservene sine, rubelen faller – men kollapser ikke – og mange russiske aksjer på globale markeder har mistet sin verdi fullstendig.

Det er første gang såpass dypgående sanksjoner har blitt innført mot en så stor og innvevd aktør i global finans- og økonomiske markeder. Krigen kjempes ikke bare på bakken i Ukraina, men også på børser og elektroniske markeder over hele verden.

Det er første gang såpass dypgående sanksjoner har blitt innført mot en så stor og innvevd aktør i global finans- og økonomiske markeder.

For å forstå betydningen av sanksjonene, må vi se tilbake til 1990-tallet. Russlands økonomi lå i ruiner etter «sjokkterapien» – forsøket på å omgjøre en planøkonomi til frie markeder så raskt som mulig. Landets ressurser ble stjålet av en liten krets av mennesker. BNP gikk ned med ca. 40 prosent, trolig den største økonomiske kollapsen i verdenshistorien ikke forårsaket av krig.

Etter en viss fremgang i midten av tiåret, fikk Russland problemer med å betale tilbake lånene sine. Staten annonserte mislighold på sine obligasjoner i 1998 og rubelen mistet mer enn to tredjedeler av sin verdi på en måned. De økonomiske følgene for folket var store.

Da Vladimir Putin kom til makten i 1999, bygget han sin legitimitet på to grunner – politisk orden og økonomisk vekst. Putin lovde en slutt på 1990-tallets kaos. Slutt på det selvstendige Tsjetsjenia, en skamplett på en tidligere supermakt. Under Jeltsin var den føderale staten en av flere grupper som konkurrerte om makt. Et av Putins første initiativer var å ta kontroll på dette ved å bygge opp en «maktvertikal» med presidenten på toppen. Det ble slutt på at guvernørene drev sin egen selvstendige politikk.

På lik linje med det politiske, ordnet Putin økonomien. Lærere fikk betalt uten forsinkelser, pensjoner ble forhøyet til noe man faktisk kunne leve på. Arbeidstakere fikk ikke lenger betalt i vodka.

Særlig etter Krim-annektering skiftet regimet sin legitimitetsbegrunnelse fra økonomisk fremskritt til nasjonalisme og gjenetablering av supermaktstatus.

Russisk levestandard hadde unektelig forbedret seg vesentlig fra 2000 til 2008. Fremgangen var delvis et resultat av høye priser på olje (over 100 dollar per fat i 2007 sammenlignet med 10 dollar per fat i 1998). Men det var også et resultat av en bedre fungerende og stabil stat. Korrupsjon forsvant ikke, den ble trolig enda mer gjennomtrengende, men den var tatt bort fra hverdagen for folk sammenlignet med 1990-tallet hvor, for eksempel, man regelmessig måtte regne med å betale korrupte polititjenestemenn på gaten.

Finanskrisen i 2008 dempet den raske veksten. Parallelt gikk Putin til angrep på den globale sikkerhetsarkitekturen og USAs tilsynelatende grenseløse makt. Særlig etter Krim-annektering skiftet regimet sin legitimitetsbegrunnelse fra økonomisk fremskritt til nasjonalisme og gjenetablering av supermaktstatus.

Med 2000-tallets skyhøye oljepriser hadde Russland vært i stand til å betale tilbake lån og statsobligasjoner til internasjonale investorer. Ledet av den liberale finansministeren Alexei Kudrin dannet Russland sitt eget «oljefond». De vestlige sanksjonene og russiske mot-sanksjonene i kjølvannet av Krim-annektering viste hvor viktig dette verktøyet var.

Russland hadde neppe forventet en såpass sterk reaksjon, særlig fra private aktører.

Med store internasjonale reserver kunne Russland styre rubelens valutakurs for å unngå eller i det minste redusere svingninger. Det var slutt på ydmykende avtaler med internasjonale investorer for å kunne dekke statens behov. Dette ble kalt for «Fortress Russia» – Russland trengte ikke å låne penger fra andre. Etter 2014 satte Russlands sentralbank i gang med å bytte dollarreserver med andre valutaer. Derfor har Russland i dag en del av sine reserver i kinesiske yuan og gull.

Da Russland for noen måneder siden begynte å samle troppene sine på Ukrainas grenser og USAs etterretningstjeneste advarte stadig høyere om en kommende russisk invasjon, varslet europeiske og nordamerikanske land om vidtgående sanksjoner hvis Russland skulle invadere. Samtidig sa de utvetydig at de ikke kom til å innblande seg fysisk i en eventuell konflikt. De skulle kjøre økonomisk, men ikke militær, krig.

Man forventet tiltak som utvidet de tidligere sanksjonene som fortsatt gjaldt fra 2014 – beslagleggelse av formuer tilknyttet høytstående russiske regjeringsmedlemmer og restriksjoner på vestlige kontakter med enkle russiske banker. Mest omstridt var utestengelse fra det globale meldingssystemet SWIFT, et slags sikret epost-system for å koordinere betalinger mellom finansinstitusjoner. Verktøyet hadde blitt brukt mot Iran før. Det var disse elementene som President Biden annonserte et par dager etter Russlands invasjon, med unntak av SWIFT. Europeere var ikke enige om å ta dette steget, innrømmet han.

Men etter helgens heroiske ukrainske forsvar av Kyiv, Kharkiv og andre store byer, og en russisk invasjon som ble stadig blodigere, hadde situasjonen forandret seg grunnleggende. Europeere ble enige ikke bare om SWIFT. Nordamerikanske og europeiske regjeringer beslagla russiske reserver ved å fryse kontoer til den russiske sentralbanken og forbød private finansinstitusjoner å bearbeide transaksjoner på vegne av den russiske staten. Med en gang hadde storparten av det russiske verktøyet som burde gjort Russland usårbart for pengekriser og fiendtlige vestlige finanssanksjoner blitt satt ut av spill. Alt forespeilet en kollaps når bankene åpnet på mandag.

De skulle kjøre økonomisk, men ikke militær, krig.

Selv om rubelen falt fra ca. 80 for en amerikansk dollar til ca. 100 mandagen etter og siden har gått ned til ca. 120 denne uken, ble ikke de mest dystre spådommene til virkelighet. Russlands høykompetente sentralbank innsatte en rekke tiltak for å forsvare rubelen og beholde kontroll over det russiske finanssystemet. Den hevet styringsrenten fra 9 prosent til 20 prosent (Norges Banks styringsrente står i dag på 0,5 prosent), og påla alle russiske eksportører å selge valuta tilsvarende 80 prosent av eksportutbyttene sine til sentralbanken for rubler.

Til tross for sanksjoner på mange områder, fortsetter Russland å eksportere i de viktigste sektorene – olje/gass, jordbruksprodukter og andre som har blitt utelatt fra sanksjonene fordi europeiske stater er så avhengige av dem. Europeiske land er ikke villige til å akseptere konsekvensene av et brudd i russiske oljeleveranser. Særlig Tyskland er avhengig av russisk gass. Tysk gassimport fra Russland har til og med økt med ca. en tredjedel siden 2014.

Vestlige land var i stand til å beslaglegge oljeinntekter oppspart gjennom flere år, men de kan fortsatt ikke stanse strømmen av oljeinntekter. Mesteparten av denne valutaen går direkte til sentralbanken.

Imidlertid er stater ikke de eneste som sanksjonerer Russland. Uformelle sanksjoner og boikotter fra private aktører viser seg å være enda mer vidtgående og potensielt skadelig for Russland. I løpet av noen dager har russiske selskaper og varer blitt nesten radioaktive. Ingen ønsker å holde dem.

Vestlige selskaper dumper sine russiske samarbeidspartnere, prøver å selge seg ut av russiske prosjekter (med stort tap fordi det knapt finnes motparter som vil kjøpe dem), og kaster vekk russiske aksjer og obligasjoner. Listen over utenlandske selskaper som trekker seg fra det russiske markedet eller stanser virksomhet blir lengre for hver dag: McDonalds, Unilever, Coca-Cola – per i dag over 300 selskaper. Importører prøver å unngå selv russisk olje og gass.

Russland hadde neppe forventet en såpass sterk reaksjon, særlig fra private aktører. Men Ukraina-krigen kommer i en tid når investorer krever at selskapene de investerer i tar høyde for miljø-, sosiale- og forretningsetiske forhold (forkortet til ESG på engelsk). Det er ikke kun kontantstrømmer som teller lenger.

I løpet av de kommende månedene vil Russland gå tom for millionvis av varer.

Russland er nå i ferd med å omstilles fra en velintegrert kjede i den globale økonomien til et autarki, muligens tilkoblet til den kinesiske økonomiske sfæren i økende grad. Irans erfaring under sanksjoner viser at det er mulig å leve slik, men det koster.

Særlig i omstillingsperioden blir sjansene store for kriser. I løpet av de kommende månedene vil Russland gå tom for millionvis av varer. De alle fleste av dem er innsatsvarer som brukere aldri tenker på. Selskapet som produserer 35 prosent av bilene solgt i Russland, AvtoVaz, bremset produksjonen forrige uke på grunn av manglende elektroniske komponenter. Forretninger over hele landet har begynt å gå tomt for kvitteringspapir (tidligere importert fra Tyskland). Mange slike varer er kritiske for bygging og vedlikehold av infrastrukturer, produksjonsanlegg, transportverktøy osv. Kan russiske selskaper opprette nye leveransekjeder på kort frist over hele økonomien?

I beste fall erstatter Russland utenlandske varer med kinesiske eller sine egne for høyere pris og dårligere kvalitet. Økonomiske prognoser forutser økonomisk nedgang på 10-20 prosent i 2022 hvis krigen og sanksjonene fortsetter. Arbeidsløsheten kan forventes å øke. Regjeringen har begynt å snakke om subsidier for arbeidsledige og fattige, og staten kan godt skaffe seg pengesedler. Men uten reell økonomisk aktivitet og produksjon av ting eller tjenester folk egentlig ønsker å kjøpe, blir det vanskelig å unngå inflasjon. I uken fra den 26. februar til den 4. mars var inflasjonen i Russland på sitt høyeste siden kriseåret 1998.

Hva blir resultatene av slike makeløse sanksjoner utenfor Russland? Det virker som Europa endelig har tatt energiuavhengighet på alvor. Store prosjekter i Tyskland for å bygge opp andre kilder av gass og forhåpentligvis ny satsing på grønn energi kan vise seg til å bli en snuoperasjon på lik linje med Tysklands satsing på det militære annonsert av Forbundskansler Scholtz. Russland hadde gjort alt mulig siden 2014 for å gjøre seg ikke sårbart overfor Vesten, nå blir det Europa som forsøker å gjøre seg usårbart for Russland.

1990-tallets grenseløse optimisme i globalisering og sammenkobling ser naiv ut i dag.

Ringvirkninger av Ukraina-krigen for det globale økonomiske systemet er heftig diskutert, men vanskelig å forutse. Det har blitt mye snakk om erstatning av dollaren som global reservevaluta. Selv om Russland gjerne skulle ønske seg dette, er det tvilsomt at det finnes andre kandidater.

Bruk av den kinesiske yuan er begrenset på grunn av kapitalkontroller, gull er tungt, dyrt å transportere og vanskelig å selge raskt i store mengder, og Bitcoin er uregulert og ikke støttet av en stat, noe som er svært viktig særlig under kriser. Og til syvende og sist er det sikkert aksepterbart for de alle fleste sentralbankene omkring verden at dollarreserver er sikre med mindre ditt land uprovosert invaderer naboen.

Mer sannsynlig er fortsettelse av avkoblingsprosessene som kom til syne under pandemien de siste to årene. 1990-tallets grenseløse optimisme i globalisering og sammenkobling ser naiv ut i dag. Frie globale markeder som liberalere på 1990-tallet tenkte kom til å fungere utenfor, og overfor, stater har blitt underordnet geopolitikk igjen.