Vi burde revurdere ettermælet til de som holdt utviklingen tilbake.
I 1843 salte kanonkongen Alfred Krupp sin beste hest for en ridetur til det prøyssiske arsenalet ved Saarn. Med seg hadde han et av historiens største militærteknologiske fremskritt, et geværløp i støpestål. Han ville overbevise hæren om at materialet var egnet til å lage kanoner. Som alle i dag vet er stål sterkere enn både jernet og bronsen som militæret på den tiden brukte til våpnene sine. Krupp hadde brukt nesten et tiår på oppfinnelsen. Da han kom frem, ble han bryskt avvist av vakten.
I Storbritannia fikk han en kald skulder
Kongen hadde enda ikke blitt kronet. Det skulle ta 33 år til før bronsealderen endte i Tyskland og Krupp-stål ble allment anerkjent som et overlegent materiale til kanonproduksjon. Dette til tross for aggressiv lobbyisme, markedsføring, vellykkede tester og forsøk på utpressing. Offiserskorpset og krigsministeriet ignorerte og motarbeidet Krupp tiår etter tiår.
Prøysen huskes i dag for sin militarisme og effektivitet i krig. Hvordan kunne det da ha seg at de nektet å innføre Krupps revolusjonerende teknologi?
I ettertid fremstår historien om Krupps kanoner som parodisk hvis vi ser den fra et rent militært perspektiv. Stålkanonene Krupp etter hvert lagde kunne ta en mye større ladning. Dette betød økt rekkevidde, og lettere kanoner, noe som ga større mobilitet. De varte lenger, og var egnet til bakladning, noe som gjorde at mannskapet kunne skyte oftere og fra en tryggere stilling. De var litt dyrere, men som Krupp påpekte er det å være dårlig bevæpnet dyrest av alt.
Krupp var frenetisk i forsøkene sine på å selge kanonene. Han stilte ut et speilpolert eksemplar på verdensutstillingen i London i 1851, hvor den fikk masse oppmerksomhet for sin skjønnhet, uten at det fulgte bestillinger. Han sendte brev både til krigsministeriet og til keiseren, men hæren var ikke interessert i teknologisk fremgang. Bronsekanoner hadde slått selveste Napoleon ved Waterloo, og da måtte de jo være gode nok.
Avvist hjemme prøvde Krupp skruppelløst å selge våpnene sine til alle Prøysens rivaler. En av kanonene ble sendt til Russland, hvor de skjøt tusen granater med den uten at den ble ødelagt. Noe sånt hadde de aldri sett før! Så de stilte den ut på museum som en kuriositet, i stedet for å bestille flere løp. I Storbritannia fikk han en kald skulder. Frankrike valgte å bruke sin egen industri av patriotiske grunner.
Etter nesten et tiår til fikk han endelig et gjennombrudd. Og da bare fordi kronprins og senere keiser Wilhelm personlig grep inn for å sikre en bestilling av 300 løp. Det var altså til tross for offiserene i hæren at Prøysen fikk de beste kanonene som noen gang hadde blitt laget.
Det tok seks år til før Krupp fikk keiseren fullstendig over på sin side og stål endelig dominerte.
De ble levert i tide til krigen med Østerrike i 1866. Bevæpnet med verden beste kanoner gikk Prøysen til angrep. De vant, men ikke på grunn av kanonene. De hadde satt dem i batteri med de gamle bronsekanonene noe som gjorde at de ikke fikk utnyttet den økte rekkevidden og mobiliteten. Østerrikerne vant artilleriduellene til tross for dårligere teknologi. Attpåtil eksploderte en håndfull av løpene på grunn av en teknisk svikt. Etter krigen var hæren klare for å bestille nye kanoner. I bronse.
Krupp fikk nervøst sammenbrudd, men tok seg etter hvert sammen. Etter intens maktkamp og løfter om å erstatte alle kanonene med en oppdatert variant, holdt Prøysen seg fortsatt til stål, også denne gangen på grunn av keiserens personlige innblanding.
I 1870 kom krigen med Frankrike. Da lærte hæren seg endelig å bruke de nye kanonene effektivt. Ved det avgjørende slaget ved Sedan stilte de omringede franske troppene seg opp med sine suverene Chassepot-rifler, klare til å motstå det prøyssiske angrepet. Det kom aldri. De prøyssiske kanonene meide ned franskmennene fra avstand. Kong Wilhelm og krigsminister Albrecht von Roon så det hele fra orkesterplass. Når Napoleon den tredje overga seg gratulerte han særlig det prøyssiske artilleriet. Krupps fremste støttespiller i hæren skrev at nå burde det endelig være over med bronsehumbuget!
Det var det ikke. Mens Krupp satte i gang med å utvikle neste generasjons kanoner, mente von Roon at det var på tide å gå tilbake til bronse. Dette til tross for at han personlig hadde vært vitne til at Krupps kanoner la det andre franske keiserdømmet i grus, slik at Wilhelm kunne krones til keiser og Tyskland ble den dominerende makten på det europeiske fastlandet nesten et halvt århundre.
De prøyssiske offiserene var også opptatt av ære.
Like før krigen hadde von Roon brukt Krupps henstilling om nye kanoner som dopapir. De fleste tenker nok at dette er under en ministers verdighet, se bare for deg forsvarsminister Tore O. Sandvik tørke seg med et forslag fra Kongsberg, men von Roon skrøt såpass av det at vi vet om det den dag i dag. Han var med andre ord dypt investert i at Krupp måtte mislykkes. Det tok seks år til før Krupp fikk keiseren fullstendig over på sin side og stål endelig dominerte.
Var von Roon en idiot? Nei, det var hans kyndige reformer av militæret som hadde lagt grunnlaget for seieren. Var han mot teknologisk utvikling? Nei, hans bruk av den nye jernbanen til mobilisering var avgjørende for seieren. Var problemet at han ikke likte Krupp? Delvis, Krupp var både arrogant og sær, men han var samtidig en av de viktigste leverandørene når det gjaldt den samme nye jernbanen som von Roon hadde brukt så effektivt.
For å forstå hvorfor Krupp ble avvist av hæren må man heve blikket ut over rene militærtekniske hensyn. Hæren stod i en maktkamp på den tiden. De kjempet mot parlamentarisk kontroll, de kjempet en intern kamp for profesjonalisering og de kjempet for keiserens gunst. De ville ha autonomi og politisk makt og innflytelse.
I dette landskapet representere Krupp noe nytt. Med sin nye teknologi forsøkte han å diktere militære forhold. Ved å tvinge hæren til å ta i bruk nye kanoner, la han beslag på en betydelig del av budsjettet, og tvang frem endringer i logistikk, doktriner og strategi. Dette ble bryskt avvist, og hæren satte ikke pris på at Krupp senere forsøkte å legge press på dem via det politiske og kongelige nivået.
Det var militærteknisk riktig å kjøpe Krupp-kanoner, men konsekvensene av Krupps endelige gjennombrudd hos keiseren ble veldig mørke.
De prøyssiske offiserene var også opptatt av ære. Det tok lang tid før artillerimannskapene begynte å skyte indirekte på fienden, noe som er langt tryggere. De ville også være med på moroa, ved å følge infanteriet tett slik at de også kunne bli skutt på og bli dekorert med jernkorset. En kald utsletting av fienden fra lange avstander var utenkelig, så hva skulle de med økt rekkevidde?
Disse holdningene er perverse sett ut fra vår tids verdier, men spør du meg er det bedre at offiserer duellerer, går på jakt, rir og skaper drama på ball, slik de gjorde på den tiden, enn at de hver dag sitter og tenker på hvordan de kan drepe folk mest mulig effektivt med ny teknologi. Det er hverken realistisks eller ønskelig å gå tilbake, vi må se fremover etter måter å sikre varig fred, men den teknologiske logikkens gjennombrudd i militæret representerer ikke et fremskritt for menneskeheten.
Krupps gjennombrudd representerer i stedet begynnelsen av det militærindustrielle komplekset, siden han sparket i gang et voldsomt våpenkappløp og levde av sine politiske kontakter. Når dette konseptet nevnes er det lett å tenke på amerikanske politikere som i sigarrøyken konspirerer med industrien for å starte kriger slik at de kan få makt og penger.
Men i avskjedstalen til den republikanske presidenten Dwight D. Eisenhower, hvor han satte ordene på problemet er det forskerne og ingeniørene som har hovedansvaret. Det er det teknologiske våpenkappløpet som gjør at politikere er nødt til å bruke uendelige summer på forsvar. Teknologien er et jernbur, er du ikke med på utviklingen er det ute med både deg og fedrelandet, så du har ikke noe annet valg.
Offiserer som holder den teknologiske utviklingen tilbake, blir som regel latterliggjort i historiebøkene.
Det var militærteknisk riktig å kjøpe Krupp-kanoner, men konsekvensene av Krupps endelige gjennombrudd hos keiseren ble veldig mørke. Krupp og hans etterfølgere etablerte etter hvert et eget maktsenter i Tyskland. De fikk særbehandling og særlover. I første verdenskrig ble deres kanoner brukt til å drepe et par millioner mennesker. Det iskalde militærtekniske geniet Georg Bruckmüller fikk til slutt de facto kommandoen over hele det Tyske artilleriet. Han kombinerte nitidig samordning, logistikk og målvalg med brutal overraskelse og dødelig blanding av forskjellige gassbomber med høyeksplosiv ammunisjon. Det er nerdeoffiserene som er de dødeligste av alle, og den militærtekniske logikken og våpenkappløpet som Krupp introduserte banet vei for dem.
Offiserer som holder den teknologiske utviklingen tilbake, blir som regel latterliggjort i historiebøkene. Men de som ler har slukt våpenkappløpet og det militær-industrielle kompleksets vitenskapelige og teknologiske logikk. Å tenke rasjonelt om militærtekniske spørsmål isolert sett er ikke det samme som å være fornuftig når det gjelder samfunnsutviklingen. Vi burde revurdere ettermælet til de som holdt utviklingen tilbake.
[Teksten er basert på en rekke kilder, hvor brevene til Alfred Krupp, Krupp – A History of the Legendary German Firm av Harold James og The Arms of Krupp av William Manchester gir ryggdekning for de fleste faktapåstandene i teksten]
Kommentarer