Vi liker å tro at vi har kommet langt når det gjelder likestilling i Norge, men faktum er at vi beveger oss med sneglefart og at vi hver eneste dag svikter utrolig mange kvinner.
Negativ sosial kontroll og vold i nære relasjoner er mye mer utbredt enn det vi som samfunn har klart å kartlegge. Statistikk og rapporter viser dystre tall, men vi har all grunn til å tro at vi ikke har klart å avdekke alt – mørketallene er store. En rapport fra 2014 viste at rundt 150 000 mennesker opplever vold i nære relasjoner hvert år og at fire ganger flere kvinner enn menn utsettes for partnervold. Men hva vil det si? Hva er egentlig vold?
I min bok «Min vei til frihet» beskriver jeg en hverdag med en partner der jeg ble utsatt for ulike typer vold, uten å forstå selv at jeg var i et voldelig forhold. Psykisk vold, press til intimitet, økonomisk vold og lignende var en del av min hverdag, uten at jeg verken da, eller i etterkant, beskrev dette som vold.
Er det fordi de mangler kunnskap?
Det jeg i ettertid har forstått er at jeg langt fra er den eneste som har hatt det slik. I møte med helsesystemet og andre instanser, ble jeg heller aldri spurt om jeg var utsatt for vold, selv om det strengt tatt burde ringt en bjelle hos noen. Blant annet da jeg var sykemeldt over lange perioder.
Det finnes per i dag veldig lite informasjon og forskning som viser hvordan negativ sosial kontroll og vold i nære relasjoner påvirker kvinners sykefravær, men jeg har erfart selv at kroppen og psyken kommer til et punkt hvor det å være yrkesaktiv ikke er mulig, selv om man ikke selv definerer sin tilværelse som voldelig.
Hadde min fastlege eller Nav stilt meg de riktige spørsmålene da, ville jeg kanskje forstått min egen situasjon bedre. Jeg har også brukt mye tid på å gruble på hvorfor ingen spurte, selv om signalene var tydelige. Er det fordi de mangler kunnskap? Eller er det fordi de ikke vet hva de skal gjøre og hvor de skal henvise meg videre?
Samfunnet forventer at en kvinne som bryter ut skal klare å stå på egne bein veldig fort.
Det er umulig for meg å si, men det som er mulig å konkludere med i mitt tilfelle (og sikkert i mange andre tilfeller også), er at dette resulterte i at jeg ble mer isolert og kontrollert. For når du er utsatt for negativ sosial kontroll og vold i nære relasjoner, og når du blir sykemeldt og borte fra en arbeidsplass, mister du en arena der du kan komme i kontakt med voksne mennesker som kan se deg. Du mister det lille avbrekket du har til å leve et tilnærmet normalt liv uten din partner til stede.
Jeg har heldigvis klart å komme meg ut av dette forholdet, og jobbet i mange år med å reparere skadene. Men det norske systemet ga meg et slag i trynet fordi nærmest ingen forsto hva det var jeg gikk gjennom og hvilken hjelp jeg trengte.
Det må sies at det på den tiden ikke eksisterte et begrep som heter negativ sosial kontroll og at vi har kommet et stykke lenger i dag enn hvor vi var for 13 år siden da jeg gjennomgikk dette, men likevel henger vi fortsatt langt etter på mange områder.
Samfunnet forventer at en kvinne som bryter ut skal klare å stå på egne bein veldig fort og ingen tar hensyn til at hun kanskje har vært utsatt for økonomisk vold, psykisk vold, seksuell vold og fysisk vold, og at kroppen og hodet trenger tid til å justere seg og bearbeide alt hun har vært gjennom.
Disse grunnene gjør at mange kvinner tenker at det tross alt er enklere å bli værende i et voldelig forhold, enn å bryte ut.
Nettopp fordi mange møter et system som ikke gir forståelse og støtte, ender mange voldsutsatte kvinner med å flytte tilbake til voldsutøver.
Er du ressurssterk og har familie, venner og språket med deg, har du en bedre sjanse for å klare deg. Hvilken reell sjanse har de som mangler dette? Det å navigere i systemet og finne ut hva man har rettigheter og krav på, er ingen enkel oppgave selv for en som har forutsetninger for å finne ut av disse tingene.
Og etter at du har brukt dine ressurser på å navigere riktig i systemet, vil du komme gjennom? Hvordan kan du bevise psykisk vold? Hvor mye vil det koste deg å ha en advokat som kan hjelpe deg med en slik sak? Og hva gjør vi som samfunn når vi vet at mange som er utsatt for psykisk vold ikke vet det selv? Hvilke konsekvenser fører det å bryte ut av et forhold der negativ sosial kontroll og vold i nære relasjoner er en del av hverdagen?
Vil man som voldsutsatt gå gjennom dette?
Mest sannsynlig blir kvinnen som er utsatt for dette sendt til et krisesenter (og barnet, dersom det er barn med i bildet), mens mannen fritt får være hjemme. Mest sannsynlig får hun en voldsalarm og byrden og ansvaret legges over på henne om å varsle tidsnok når en situasjon oppstår, fordi omvendt voldsalarm «krenker bevegelsesfriheten til voldsutøveren». Mest sannsynlig henlegges saken fordi det er mangel på kapasitet hos politiet eller på grunn av bevisets stilling.
Vil man som voldsutsatt gå gjennom dette?
Disse grunnene gjør at mange kvinner tenker at det tross alt er enklere å bli værende i et voldelig forhold, enn å bryte ut.
Vi liker å tro at vi har kommet langt når det gjelder likestilling i Norge, men faktum er at vi beveger oss med sneglefart og at vi hver eneste dag svikter utrolig mange kvinner, fordi vi ikke har kunnskap nok.
Her har vi alle et ansvar, uansett om man møter disse kvinnene som lege, jordmor, politibetjent, advokat eller om man møter dem som kollega, venn eller nabo. Og derfor er det fortsatt viktig å markere den internasjonale jentedagen.
Kommentarer