Det er forskjell på å lytte og å være enig

I en kronikk i Agenda Magasin 25. november gjorde jeg meg noen refleksjoner etter NRKs Debatten om formuesskatt uka før. SVs Kari Elisabeth Kaski og Aps Tore O. Sandvik ble av blant annet Civitas Kristin Clemet beskyldt for å ikke høre etter, da tre formuende menn forklarte dem hvordan skattesystemet bør se ut. Min opplevelse som seer var at både Kaski og Sandvik høflig lyttet til det som ble sagt. Det skulle selvsagt bare mangle. Imidlertid var de ikke enige med investorene de møtte til debatt, og imøtegikk påstandene de ble servert med et motsatt syn.

Alle må lytte, men alle trenger ikke å bli enige

Alle må lytte, men alle trenger ikke å bli enige. Jeg påpekte også at det ikke nødvendigvis er de som betaler en skatt som har mest kompetanse på hvordan skattesystemet som helhet bør innrettes.

Clemet fastholder i et svar til meg sin opplevelse av en debatt der politikerne totalt overser argumentene som løftes av motparten. I dette tilfellet var motparten altså de tre investorene som alle betaler betydelig formuesskatt, og som alle mener formuesskatten er skadelig for deres virksomhet. Clemet peker for eksempel på at Kaski og Sandvik ikke kom dem i møte når de i ganske stor detalj forklarte hvor «galt formuesskatten er utformet og hvilke uheldige virkninger den kan få».

Selv hørte jeg verken Kaski eller Sandvik avvise at det finnes uheldige virkninger av formuesskatten. Dette har også Kaski understreket i etterkant. Men som Kaski påpeker, kan ikke politikere basere utviklingen av skattesystemet på noen få uheldige utslag. Der investorer som Kristian Adolfsen kan argumentere utfra egen erfaring og situasjon, må politikerne legge et helhetlig hensyn til grunn. Når det gjelder de tre investorene som gjestet NRKs Debatten, mener jeg imidlertid at det ikke ble framsatt overbevisende eksempler om slike utslag.

Som seer fulgte jeg nøye med i diskusjonen og lyttet til hva de tre investorene hadde å si. Som seer opplevde jeg også at politikerne til stede gjorde det samme. Men det var altså ingen nye påstander som ble fremmet av de tre formuende. At ting blir gjentatt mange ganger gjør dem ikke nødvendigvis riktigere eller viktigere.

At ting blir gjentatt mange ganger gjør dem ikke nødvendigvis riktigere eller viktigere

Det vi vet om formuesskatten, er at det er eierne av de mest solide bedriftene som betaler formuesskatt, og at det finnes få eksempler på bedrifter med så store likviditetsutfordringer at de må tappe bedriften sin, altså ta ut mer utbytte enn overskudd for å betale formuesskatten. Også dette reagerer Clemet på at Kaski avfeide Adolfsen med. Norlandia-gründeren hevdet nemlig at han er en av dem som må ta tappe bedriften for å få råd til formuesskatten, altså tære på bedriftens egenkapital.

Om det er tilfellet stusser jeg over avisoppslaget der Adolfsen-brødrene forteller om investeringer på 800 millioner under korona-krisen og hvordan det er tida for å gjøre «gode dealer». For å klare det understreker de at de passer på å «(…)hele tiden ha god kontantbeholdning» og «(…)cash i bakhånda». På samme måte som han passer på å ha penger til gode investeringer, kan også Adolfsen planlegge for andre utgifter, herunder til skatt. Også jeg må dekke mine utgifter med min lønn og planlegge for dette.

Akkurat like sikkert som jula kommer hvert år til samme tid, ilegges norske formuende en formuesskatt årlig. At Kaski og Sandvik ikke tilla dette argumentet stor vekt, er dermed forståelig.

Akkurat like sikkert som jula kommer hvert år til samme tid, ilegges norske formuende en formuesskatt årlig

Så har Adolfsen og Hansson selvsagt rett i at det at de betaler formuesskatt gjør at de sitter igjen med mindre penger. De mener dette betyr mindre penger til investeringer. For det første er det viktig å understreke at vi vet lite om hvordan norske formuende ville brukt pengene de ville spart på en fjernet formuesskatt. For det andre er tanken om å ilegge norske formuende en skatt på den formuen ikke bare begrunnet i hensynet til omfordeling. Det er også begrunnet i hensynet til effektivitet.

Slik både Scheel-utvalget og senere også Menon har konkludert med, er det bedre for næringslivet at selskapsskatten holdes lav og formuesskatten bevares, enn at formuesskatten fjernes og selskapsskatten økes motsvarende, slik Adolfsen råder Kaski og Sandvik til. Adolfsens argument om at formuesskatten fører til trippelbeskatning, der pengene først skattes i selskapet, så via utbytte og til slutt som formuesskatt, bør ikke tillegges betydning i en diskusjon om effektiviteten i skattesystemet. Det er den totale skatteinngangen og vekslingen mellom ulike skattearter som er avgjørende, ikke antall trinn den kreves inn i. At Kaski og Sandvik heller ikke tilla dette argumentet stor vekt i debatten vi så på TV, synes jeg ikke er spesielt overraskende.

Clemet kritiserer videre min bekymring for at samfunnets utvikling i økende grad påvirkes av mennesker med makt, slik flere internasjonale studier viser. Jeg mener debatten om formuesskatt viser tegn til det samme. Når Clemet utroper norske formuende til skatteeksperter fordi de betaler skatt, mener jeg hun bidrar til å bekrefte det bildet. Så skal det selvsagt ikke være sånn at det å være rik ekskluderer deg fra å delta i politisk debatt, ei heller å bli lyttet til.

Er det en debatt som virkelig ikke lider under mangelen på perspektiver fra landets rikeste, så er det skattedebatten

Men er det en debatt som virkelig ikke lider under mangelen på perspektiver fra landets rikeste, så er det skattedebatten. Sak etter sak dukker opp om hvor ødeleggende formuesskatten skal være for norsk næringsliv, med norske formuende som avsender. Heldigvis ser vi også gjentatte gjennomganger av påstander som viser seg å være uriktige. Hittil har et flertall av politikere basert seg på de siste.  Det er ikke fordi de ikke får med seg hva noen norske formuende mener om å bli ilagt en formuesskatt. Men ved å vekte ulike behov og interesser mot hverandre, og å vurdere kort sikt opp mot lengre sikt, har de landet på at formuesskatten er en viktig del av det norske skattesystemet.  La oss håpe det fortsetter slik.

Det er ingen motsetning mellom et skattesystem som omfatter beskatning av formue, og et verdiskapende næringsliv. Skatteinntektene går til felles investeringer, i infrastruktur, forskning og i en kompetent befolking. Dette bidrar til at Norge er et attraktivt sted å drive næringsvirksomhet.