Det er ikke farlig å være flink

Det er stadig flere som snakker på vegne av oss unge kvinner. Politikere, fagpersonell, synsere og debattanter forteller oss det samme, at vi sitter fast i kjønnsspesifikke tankemønster som hindrer oss i å leve fullverdige liv. Argumentene er mange, men har ofte den samme oppbygningen:

Først stilles en lettforståelig diagnose. Vi er for flinke, og det er farlig å være flink, “psykt flink”, som noen kaller det. Vi er kuet av et dobbelt press på utseende og prestasjoner, og redusert til en rekke skavanker som gir manglende selvtillit til å lykkes i livet.

Budskapet er enkelt, hvis du er flink pike kan det gå på helsa løs. Les og lær fra anonym kvinne (Dagbladet), som etter årevis som flinkis endte opp med utmattelsessyndromet ME.

Deretter blir vi foreskrevet “medisin”; vi må kvitte oss med kroppshysteriet, senke ambisjonsnivået og ta farvel med de uoppnåelige forventningene som vi legger på oss selv.

Nei, det er ikke sånn at de flinkeste jentene er de som sliter mest.

Til slutt blir vi friskmeldt. Enkeltpersoner støtter opp med egne erfaringer og forteller hvordan løsningen var å gi litt mer faen. “Før var Selma rett og slett ikke flink nok. Nå er det bedre”, skriver jente (19) i Aftenposten.

Kanskje burde vi ha skrevet en takketale til offentligheten. Takk for at dere setter ord på våre utfordringer, og takk for at dere forteller oss hva vi må gjøre for å bli fullverdige samfunnsborgere. Men det er det ingen som gjør.

Ja, dagens ungdom har andre typer utfordringer enn de som var unge for tjue år siden. Men, som Helene Skjeggestad skriver, “ungdomstiden er ikke en sykdom”.

Nei, det er ikke sånn at de flinkeste jentene er de som sliter mest. Aida Matre, og andre som henne, skriver godt om hvorfor flink faktisk ikke betyr psykisk sliten. Og de har forskningen på sin side: det finnes ingen undersøkelser som legitimerer likhetstegnet mellom flinkhet og manglende livsmestring, som media er så opphengt i.

Jeg relaterer meg faktisk mer til unge kvinner i oppdiktede tv-serier.

I fjor var det TV2-serien Sykt Perfekt som målbar ideen om at jenter sliter fordi de er for flinke. I år stiller NRK-serien Innafor sterkt. I utgangspunktet er det et interessant konsept, å få være flue på veggen når Emma Clare utforsker fenomener typisk for sin generasjon. Men serien er en rendyrking av enkeltsaksjournalistikk plukket opp og rettferdiggjort av vilkårlig statistikk.

For å sitere Linnea Myhre i Morgenbladet: Problemet med Innafor er at NRK lærer bort “hvordan unge kan bli enda mer usikre på seg selv”. Her er nok en tv-serie der unge kvinner skal fikses og friskmeldes. Da hjelper det lite å ha en ung, moderne kvinne som programleder.

Etter hver episode følger en fremprovosert debatt. Jenter siteres på at de “selger heller ræva enn å gå på NAV”, og stakkarsliggjøres av fagpersonell som uttrykker bekymring over at så mange ønsker plastisk kirurgi i underlivet. Det er allerede bestemt hva det skal snakkes om, og hvem som skal snakke om det.

Kjære media, jeg må dessverre slå opp med deg.

Jeg relaterer meg faktisk mer til unge kvinner i oppdiktede tv-serier enn jeg gjør til unge kvinner som får plass i journalistisk og dokumentarisk formidling. For å sitere Lena Dunham, skaperen av tv-serien Girls: “De er vakre og gale, selvbevisste og selvoppslukte. De er dine venninner og døtre, søstre og arbeidstakere. De er mine venner, men jeg har aldri sett de på TV”. Ofte er det slik det føles, å stå på sidelinjen i den offentlige samtalen.

Diskusjonene blir en evig runddans omkring all verdens komplekser, hvor unge kvinner deltar først å fremst som bevis på at trenden som løftes frem faktisk er en trend.

Uavhengig av om vi kjenner oss igjen i bildene som tegnes, er det vi som taper, når vi kringkastes som en klynge sårbare jenter som tåler lite og derfor må snakkes mykere til. På jobbintervju (og i mange andre situasjoner) må vi passe på ikke å fremstå for pliktoppfyllende. Samtidig må vi vise at vi tilhører et toppet lag med troverdige skussmål. Vi må balansere mellom flinke nok (og flinkere enn de andre), men ikke for flinke. Det er en krevende øvelse – og den er forbeholdt kvinner.

Ikke bare plasseres vi inn i trange bokser som undergraver vår legitimitet, vi blir også fratatt definisjonsmakten over oss selv.

“Generasjon prestasjon” er full av livsgnist og pågangsmot.

Det er som et dårlig avstandsforhold som burde avsluttes. Det har ikke fungert på lenge, jeg blir ikke sett for den jeg er, det snakkes over hodet på meg og når jeg forsøker å komme til orde, blir jeg overdøvet. Kjære media, jeg må dessverre slå opp med deg.

Som Marie Simonsen skrev i 2015: De gamle unnskyldningene for det kjønnsdelte arbeidslivet har utløpt på dato. Nå har kvinner skaffet seg den nødvendige utdannelsen, kompetansen, og erfaringen for å tre inn i samfunnsstyringen på lik linje som menn. Da er det beleilig at nye merkelapper, som “flink pike”, egner seg til å så tvil om hvor skikket vi egentlig er til å påta oss ansvar og lederroller.

I medias øyne er jeg definert av en rekke komplekser. Men vi er også komplekse: vi topper listene på høyere utdanning, gjør det jevnt over bedre på skolen enn guttene, og tar utradisjonelle valg hva angår familie- og yrkesliv.

Media må slutte å sette jenter som lykkes i nye båser.

Og vi har det stort sett bra. De nasjonale Ungdata-undersøkelsene finner ikke klare svar på om dagens generasjon sliter mer enn tidligere. Fjorårets undersøkelse fant at størsteparten av norsk ungdom har høy trivselsfaktor på de fleste arenaer, og at de stort sett ser lyst på sin egen fremtid. “Generasjon prestasjon” er full av livsgnist og pågangsmot.

For å komme myten om flinke piker til livs, må vi lese forskning på egen hånd og se hva ekspertene konkluderer med. Vi må kreve større makt til å selv sette premissene for hvordan det skal snakkes på vegne av oss. Media må slutte å sette jenter som lykkes i nye båser, og begynne å applaudere ambisjoner fremfor å avvise de med velklingende diagnoser som ikke har klinisk backup. Dette blir et nytt forhold. Mon tro om de tar utfordringen?