Det er ingen vei tilbake for kulturen

Er jazz kammermusikk? På dette spørsmålet hviler vestens skjebne!

Kulturen er i forfall, og vi må tilbake til det gamle. Dette synspunktet finner man i arkitekturopprøret som mener at nye bygg er stygge, og at vi må tilbake igjen til tradisjonell estetikk.

Problemet er at de ønsker seg tilbake i stedet for å jobbe for nye originale alternativ.

En lignende fortelling finner man også hos de som akker seg over at den figurative kunsten ikke får finansiering, og at man ikke lenger kan lære klassisk malekunst på akademiene. Her er Odd Nerdrum og hans elever heltene, siden de holder liv i tradisjonen.

De som vil tilbake i tid for å overkomme det kulturelle forfallet, har fått seg en mektig alliert i Donald Trump. Noe av det første han gjorde etter at han ble sverget inn for sin andre periode, var å signere et dekret om at nye føderale bygninger må være vakre, i ny-klassisk stil. Slik skal de heve USAs prestisje og inspirere til borgerplikt.

Arkitekturens kraft i å innprente borgerlige dyder må vi nok stille spørsmål ved etter at Trumps egne støttespillere raserte folkeforsamlingen, selve Capitol, som er bygd i nettopp ny-klassisk stil. At selveste George Washington, i sin figurative fremstilling malt av Constantino Brumidi, tittet ned på pøblene fra sin himmelske freske i toppen av domen, var ikke nok til å få dem til å ta av seg MAGA-hatten i ærefrykt. Det var ikke engang nok til å hindre dem i å pisse i gangene og smøre avføring på veggene.

Vi kommer ikke til å få bedre skulpturer enn de Michelangelo lagde.

Problemet med de som vil tilbake kulturelt sett, er ikke nødvendigvis at de tar feil om moderne estetikk eller at moderne bygg kan være stygge. Problemet er at de ønsker seg tilbake i stedet for å jobbe for nye originale alternativ. De som vil tilbake til de klassiske og figurative stilene, reflekterer sjelden rundt hvorfor disse tapte sin kraft og ble erstattet av en serie moderne og etter hvert abstrakte stiler. Når man forstår hvorfor, så ser man at det ikke er noen vei tilbake.

Ifølge den autoritære tyske tenkeren Oswald Spengler ((1880–1936) er den vestlige sivilisasjonen på vei inn i solnedgangen. En av hovedgrunnene er den typen kulturelt forfall som de som vil tilbake til det klassiske, forteller om. Men for Spengler er det en misforståelse å tro at det er mulig å gjenvinne det tapte. Han mente at vår kultur er fullendt, den ble perfeksjonert. Kunstuttrykkene våre har realisert sine indre potensial og nådd toppen, det er ikke lenger mulig å vekke følelser i folk ved å få bedre teknikk eller å male mer realistisk.

Musikken ble ferdig med Wagner, og vestens høyeste kulturelle uttrykk var kammermusikk og fiolin. Vi kommer ikke til å få bedre skulpturer enn de Michelangelo lagde.

Hvis Spengler har rett, er arkitektopprøret bare et kulturelt gravrøveri.

Mens billedhuggingen og musikken hadde klare endepunkt, mente Spengler at malerkunsten fikk en mer uverdig død. På slutten av 1800-tallet ble også denne perfeksjonert, man kom til et punkt hvor det ikke var mulig å male mer naturtro, og dermed var det ikke lenger mulig å vekke følelser i folk ved å bli bedre på håndverket.

Kunstnerne gikk over å male provoserende motiv i stedet. Galleriene ble fylt opp av naturtro bilder av nakne kvinnekropper, og når selv det ikke pirret lenger, så var det slutt. Vi fikk impresjonismen, og etter hvert non-figurativ kunst.

I motsetning til nazistenes moralske forargelse over moderne kunst, hvor de brukte det ladede begrepet degeneret, så Spengler på det som en form for senilitet, noe som er mer nøytralt, og et naturlig og nødvendig endepunkt for en aldrende sivilisasjon på vei inn i siste fase. I seniliteten begynner man å gjenta ting fra fortiden, for kunstens del betyr dette reproduksjon av det gamle, man lager teknisk gode kunstuttrykk, uten ånd. Med impresjonismen så begynte virkelighetsforståelsen også å glippe, og med den abstrakte kunsten har man mistet grepet helt.

Siden den figurative kunsten og den klassiske arkitekturen har blitt fullendt, så nytter det ikke å bringe dem tilbake, annet enn som et kort blaff, litt som når man setter strøm i et kadaver. Liket spreller, men det er ikke noe skikkelig som foregår på innsiden. Hvis Spengler har rett, er arkitektopprøret bare et kulturelt gravrøveri, og liklukten lar seg ikke vaske av.

Spengler rakk å oppleve jazzen, og han hatet den.

Nye bygg i tradisjonell stil er gravstøtter på vår sivilisasjon, de minner oss bare om fortidens glansdager, eller kanskje heller vårt idealiserte bilde av tidligere tider. Byggene man kopierer var et uttrykk for tiden de ble bygget i. De vekket følelser i kraft av sin originalitet og at de speilet sin samtidsånd. Man kan ikke skape en lignende tid ved å bygge i samme stil. Og man klarer ikke å vekke de samme følelsene på nytt, på samme måte som at man ikke lenger klarer å skape tenåringshysteri ved å sette på en skive av The Beatles.

Ifølge Spengler vil det kulturelle forfallet føre til at folk vil kreve en sterk autoritær leder, en Cæsar, som lover å vekke ånden i kulturen i live igjen. Dette er vår sivilisasjons siste time, Cæsar kan bare gi en følelse av ånd, som en dose amfetamin på dødsleiet. Dette vil holde oss gående en stund til, men det utsetter bare skjebnen og undergangen. Med sin presidentordre melder Trump seg som Cæsar-kandidat.

For oss som tror på et liberalt og demokratisk samfunn, så trenger vi en motfortelling. Vi trenger levedyktig kunst og kultur som ser fremover i stedet for bakover. Hvis lufta for alltid har gått ut av den kulturelle ballongen, er det egentlig bare å gi opp. Mennesker vil noe mer enn å bare å tjene penger og å få dekket sine grunnleggende behov. Hvis vi som fellesskap ikke lenger produserer noe nytt og meningsfylt, går vi egentlig bare rundt og venter på å dø av alderdom. Dette fører til kjedsomhet, som igjen fører til sosial uro og kollaps.

Dette viser oss at Spengler tok feil om kulturen. Den var ikke ferdig.

Spørsmålet er da om nye kulturelle stiler og uttrykk fortsatt kan dukke opp. Her er jazz et interessant eksempel. Spengler rakk å oppleve jazzen, og han hatet den. Spenglers renommé i dag nyter godt av det faktum at han avviste nazismen, da særlig nazistenes biologiske rasisme. Han skrev mye om rase, men ikke i en biologisk forstand. For ham handlet rase om et slags ånds- og verdifellesskap. Dermed kunne i prinsippet hvem som helst være prøysser, også om man for eksempel var fra Kina. Det handlet ikke om å være fra et sted eller å ha et bestemt etnisk opphav. Det handlet om å ha de riktige verdiene og det riktige synet på livet.

Men Spengler klarte ikke å befri seg fra rasismen helt og fullt. De stedene han skriver om afroamerikanere, klarer han ikke å holde seg. Han skrev at jazz og n*****-dans kommer til å være den vestlige sivilisasjonens dødsmarsj. Problemet med jazzen var at den kom fra usiviliserte barbarer fra Afrika, og den fortrenger den vestlige kulturen hvis kulturelle høydepunkt var kammermusikken.

Når jeg leste dette så slo det meg at jazz jo nettopp ofte er kammermusikk. For hva er kammermusikk? Det er når en håndfull profesjonelle musikere spiller komplisert musikk i et lite lokale for et lite publikum som sitter i ro. I dag kan man studere jazz på musikkonservatorier på lik linje med klassisk musikk. Jazz har altså gått fra å være et vitalt musikkfenomen som oppstod blant undertrykte svarte amerikanere, til noe som konserveres av elitemusikere ved universitetene.

Den beste medisinen for et slikt syn er å se en episode Norge Rundt fra 70-tallet.

Dermed kan vi si at sjangeren har hatt sin egen spenglerske livssyklus, fra å være kraftfull, spontan og full av ånd, slik at den gikk som en farsott over hele verden, til å bli perfeksjonert og intellektualisert, og dermed åndsfattig og på god vei til å bli senilt og tilbakeskuende. Dette viser oss at Spengler tok feil om kulturen. Den var ikke ferdig. Nye sjangre og uttrykk oppstår. I stedet for å bli vår dødsmarsj, ble jazzen i stedet en ny kammermusikk.

Jazz og den svarte musikken er også et godt utgangspunkt for å diskutere en annen kilde til kulturell fornyelse, nemlig blanding av sjangere og andre kulturelle uttrykk. I kombinasjonene kan vi fornye oss nesten i det uendelige.

Her er det nyttig om vi går en omvei via et annet eksempel fra samtiden. Svartmetall også er godt inne i sin egen livssyklus. Det har gått fra å være et radikalt og rasende fenomen, som inspirerte dusinvis av kirkebrenninger, til å være en artig kultureksport produsert av noen hyggelige gubber som fortsatt står på. Noen band prøver å holde liv i sjangerens konvensjoner, og det er mange tilhengere av sjangeren som holder seg fast i røttene med begge hendene, men det er ingen tvil om at det radikale potensialet er uttømt.

Alt man gjør er å bidra til stagnasjon og å lukke rommet for fornyelse.

Det er med svartmetall som med punken. Når man sier at punken er død, mener man at sjangerkonvensjonene har blitt institusjonaliserte og hugget i stein. Man må være konform med artistene og bandene som kom før, ellers er man en posør. Punken er dermed død fordi den har erstattet sitt spontane, radikale og frihetsdyrkende utgangspunkt med en konservativ, grublende og tilbakeskuende gjeng portvoktere.

Derimot har det de siste årene kommet en rekke vitale svartmetallband på banen, som har klart å gi sjangeren ny kraft ved å kombinere den med andre sjangere eller kulturelle uttrykk. Zeal & Ardor er et godt eksempel. De kombinerer elementer fra norsk svartmetall med de afro-amerikanske slavenes musikk, ut fra følgende premiss: hva om slavene hadde omfavnet satan heller enn Jesus? Og slik slutter bandet sirkelen fra den svarte musikken som fra blues og jazz, via rock, ga oss svartmetall.

For Spengler var slike kombinasjoner en slags utvanning av kulturen, noe som bare kunne føre til åndelig fattigdom. Når man låner fra andre kulturer får man bare med seg de overfladiske uttrykkene, ikke den dypere meningen.

Den beste medisinen for et slikt syn er å se en episode Norge Rundt fra 70-tallet. Man kommer ikke ifra en sånn opplevelse uten en fornyet anerkjennelse av det kulturelle bidraget som innvandringen og globaliseringen har gitt oss, og man forstår at det har vært mer enn bare en overfladisk utveksling.

Det vi trenger er originalitet.

Hvis Norge hadde vært kulturelt lukket, hadde vi kjedet oss i hjel for lenge siden, kanskje bokstavelig talt i form av den spenglerske undergangen. (NRKs dokumentar om svartmetall gjør dette poenget på en god måte, se fra 18.38). Satt på spissen kan vi si at folk begynte å brenne kirker og å dyrke satan, norrøne guder og raseri fordi de bare hadde én TV-kanal, og følte at de druknet i den grå og lukkede norske kulturen.

Det er vanlig å føle på at alt var bedre før og at kulturen er i forfall når man når en viss alder. Man ønsker seg tilbake til da man var ung og alt var nytt og livskraftig. Problemet er at man forveksler sin egen svekkede vitalitet med et generelt samfunnsmessig forfall. Så forsøker man å redde en kultur som ikke trenger å reddes ved å hente frem gamle senile kulturuttrykk, slik som ny-klassisk arkitektur. Her skyter man seg selv i foten. Alt man gjør er å bidra til stagnasjon og å lukke rommet for fornyelse.

Det vi trenger er originalitet. Vi er fortsatt i stand til livskraftig kulturell fornyelse, særlig gjennom kulturelle kombinasjoner. Hvis du ikke klarer å se det, kunne det ha vært sunt for deg å vurdere hvorvidt du kanskje har rukket å bli gammel. Husk at selv jazz kan bli kammermusikk.