Det nye velferdsparadigmet

Internasjonalt har debatten om borgerlønn rast som aldri før de siste tre årene. Det argumenteres for denne ordningen fra både høyre og venstre, fra Silicon Valley, fra næringslivseksperter og fra akademikere.

Nå er det på tide at vi tar borgerlønnsdebatten på alvor også i Norge.

Dette gamle konseptet har fått fornyet interesse på grunn av den teknologiske revolusjonen vi nå står midt i. Robotisering og automatisering vil trolig lede til en arbeidsledighetskrise som medfører at nye ordninger tvinger seg fram.

Borgerlønn bør være det neste store politiske prosjektet vårt.

Samtidig har borgerlønn også et sosialt aspekt som har blitt re-aktualisert fordi vanlig arbeid gir stadig mindre økonomisk sikkerhet og fordi den sosiale ulikheten øker.

Dette gjelder også hos oss. Hvis Norge også i framtida skal være et foregangsland hva gjelder velferd og likhet, er det på høy tid vi tar disse utfordringene seriøst: Borgerlønn bør være det neste store politiske prosjektet vårt.

 

Hva er borgerlønn?

Borgerlønn – eller Universal Basic Income (UBI), som det ofte kalles – er en regelmessig utbetaling til alle borgere som kommer helt uten krav til hvordan pengene disponeres. Ideelt sett er beløpet stort nok til å dekke de aller mest primære behovene, som husleie, mat og klær.

Dermed vil borgerlønn kunne erstatte arbeidsledighetstrygd, studielån/stipend, kontantstøtte, sykelønn, bostøtte og en rekke andre offentlige utgiftsposter.

Borgerlønn vil gi økt trygghet i overgangssituasjonene.

Det kan selvfølgelig argumenteres for at noen av disse postene bør ha ekstra bevilgninger, men i prinsippet skal borgerlønn gjøre disse utgiftene overflødige. I tillegg kan folk ha inntektsgivende arbeid uten avkortning i borgerlønnen.

 

Et viktig tiltak i en usikker fremtid

Det er bred enighet om at fremtidens arbeidsmarked vil være preget av mer fleksibilitet, kontinuerlige læringsprosesser og økt midlertidighet. Dette gir gode muligheter for interessante karriereløp. Men med disse nye mulighetene følger også økt usikkerhet.

I et fleksibelt arbeidsmarked som er preget av raske utskiftninger, vil det for mange være perioder med arbeidsledighet. Folk må stadig søke seg til ”nye utfordringer”. I framtida vil dette gjelde alle – på alle nivåer i arbeidslivet. Man må fylle på med kunnskap og/eller omskolere seg. Borgerlønn vil gi økt trygghet i disse overgangssituasjonene.

Når vi mennesker opplever knapphet, vil tankemåten vår endre seg drastisk.

Samtidig øker de økonomiske forskjellene, også i Norge. Det er de som eier og de som leier, de som har råd til barnebursdag og bomring, og de som egentlig ikke har det. Økte forskjeller er knyttet til kriminalitet, frustrasjon, misunnelse og mistenkeliggjøring.

Unge sliter med stadig mer gjeld og kommer seg sjeldnere inn på boligmarkedet alene. Vi ser en eksplosiv vekst i psykiske lidelser, noe som koster oss 185 milliarder kroner per år. Først og fremst dreier det seg om angst og depresjon, som ofte er forårsaket av kronisk bekymring og stress.

 

Knapphet gjør deg ”dummere”

Det er blant annet derfor akademikere som Princeton-professor Eldar Shafir ønsker å etablere knapphets-psykologi som en egen disiplin. Når vi mennesker opplever knapphet, vil nemlig tankemåten vår endre seg drastisk. Fattige folk, argumenterer Sharif, er ikke ”dumme” fra naturens side. De er det fordi de er i en situasjon som påvirker deres kognitive evner.

Hvorfor ikke dele på byrden, så alle jevnt over får mer penger og mer tid?

Studier han har gjort viser at man faktisk kan miste opptil 14 IQ-poeng av fattigdom, noe som tilsvarer effekten av en natt uten søvn eller alkoholisme.

Knapphet handler imidlertid ikke bare om penger, det handler også om tid. Nå har vi et system hvor folk enten jobber seg til utbrenthet eller er ufrivillig arbeidsledige.

Hvorfor ikke dele på byrden, så alle jevnt over får mer penger og mer tid?

 

Men vil ikke folk slutte å jobbe?

Det er etterhvert blitt gjort studier av borgerlønn i ulike land. To pilotstudier i India, hvor landsbybeboerne fikk 200 rupi i måneden, ga veldig lovende resultater.

Folk investerte i bolig, sunnere mat, medisiner og transport til skole. Skoleprestasjonene gikk opp og helsen ble bedre.

Folk betalte ned på lån, sparte og unngikk å pådra seg mer forbruksgjeld.

I stedet for å gjøre folk late, førte pengene til at folk investerte i små bedrifter. De samarbeidet om prosjekter og produktiviteten økte. Folk betalte ned på lån, sparte og unngikk å pådra seg mer forbruksgjeld.

Det kjente Mincome prosjektet i Canada på 1970-tallet viste at borgerlønn førte til betydelig reduksjon i fysiske og psykiske helseplager. Nå kjører Canada nye prosjekter. Det samme gjør Finland.

 

Reduserer offentlige utgifter

I London ble det gitt 3000 pund til 13 hjemløse, uten betingelser. Mot slutten av prosjektet hadde de fleste av disse fått tak over hodet. De meldte seg på kurs og begynte med avrusning.

Det kom også frem at staten faktisk sparer penger på slike tiltak. Pengene den ellers ville brukt på hver hjemløse (juridisk hjelp, helse- og fengselsutgifter) overgikk det de mottok som kontantutbetaling. The Economists konklusjon var at den beste måten å bruke penger på de hjemløse på, var å bare gi det til dem.

 

 

Selvfølgelig skal man ha støtteordninger og hjelp, også. Men eksempelet illustrerer et gjennomgående poeng med borgerlønn: Folk vet best selv hva de trenger.

Å legge føringer for hvordan folk skal bruke pengene og tiden sin fører i beste fall til ineffektivitet, og er i verste fall direkte kontraproduktivt.

 

Borgerlønn i praksis

Situasjonen for nyutdannede studenter kan tjene som eksempel på hvordan borgerlønn helt konkret vil fungere som en kjærkommen håndsrekning.

Det blir stadig vanskeligere å få sin første jobb etter endt utdanning. Flere og flere må jobbe en lengre periode gratis for å få erfaring. Det er ikke uvanlig å måtte søke jobber i et år eller lenger før den første faste ansettelsen.

I denne perioden har man ikke studielån og stipend, og man har ikke rett på dagpenger fordi man ikke har jobbet ennå. Nyutdannede er derfor i en sårbar situasjon.

Hvorfor oppfordrer vi ikke da folk til å jobbe det de kan? Vi burde gi dem friheten til å velge selv.

Dersom vi ikke gir dem et sikkerhetsnett i denne perioden, hadde vi egentlig ikke trengt å koste på dem en dyr utdanning i utgangspunktet. De vil da gå inn i yrker hvor de ikke får brukt den, bare for å skaffe seg tak over hodet.

Dette går ikke bare ut over individet. Det fører også til at de unges karrieremuligheter faktisk bestemmes av foreldrenes økonomi og nettverk i mye større grad enn vi liker å tro.

For eksempel har FN i år fått massiv kritikk for ubetalte internships (praktikantordning). Denne kritikken har, med rette, vært særlig skarp fordi et av FNs mål er å utjevne ulikhet.

Deres egne praktikantstillinger er imidlertid en sport for eliten; det er kun de som har råd til å bo og jobbe gratis som får tilgang på den erfaringen de tilbyr. Det samme gjelder også andre store aktører, som Amnesty International og Human Rights Watch.

Frihet til å velge selv

Et annet eksempel er trygdesystemet. De som mottar dagpenger kan ikke jobbe mer enn 50 prosent av det de jobbet før, hvis de vil beholde støtten, mens uføretrygdede på NAV jevnlig må begrunne hvorfor de ikke kan jobbe.

Dette negative fokuset gir ikke folk insentiver til å arbeide. Utallige psykologiske studier viser at den indre motivasjonen, det vil si hva som gir hver enkelt av oss mening, er en mye sterkere drivkraft enn ytre motivasjon (straff eller belønning).

At så mange jobber gratis allerede indikerer at de fleste av oss faktisk ønsker å bidra.

Hvorfor oppfordrer vi ikke da folk til å jobbe det de kan? Vi burde gi dem friheten til å velge selv, i stedet for å holde hardnakket på et system som opprettholder og skaper mistillit mellom folk flest og systemet.

De mange studiene som er gjort viser ikke at folk jobber mindre dersom de er økonomisk sikret. Snarere tvert om; arbeidskapasiteten øker!

At så mange jobber gratis allerede indikerer at de fleste av oss faktisk ønsker å bidra.

 

Er det gjennomførbart?

Ledende økonomer er enige om at verden har pengene til å innføre borgerlønn. Norge er et av de rikeste landene i verden. Vi burde bruke vår privilegerte posisjon til å gå foran med et godt eksempel.

I stedet for å diskutere en prosent her og der i skattesystemet – eller seks timers arbeidsdag, for den saks skyld – burde vi løfte blikket og se hvordan vi kan tilpasse velferdssystemet til en ny tid.

Resultatet vil bli mindre stress, færre deprimerte og dermed lavere helseutgifter.

Selv om borgerlønn virker dyrt til å begynne med, er det store, langsiktige gevinster å hente. Vi vil få mindre mistillit, desperasjon og misunnelse, som følge av en økende kamp for tilværelsen.

Resultatet vil bli mindre stress, færre deprimerte og dermed lavere helseutgifter. Produktivitet, kreativitet og samarbeid vil mest sannsynlig øke.

Borgerlønn er et enkelt, forebyggende tiltak som motvirker økonomiske maktstrukturer og frigjør individet, så alle får brukt sitt potensial.

Det er ikke lenger en usannsynlig utopi, det er en reell mulighet. Sveits sa i 2016 nei til å innføre borgerlønn. I løpet av årene som kommer bør vi si ja.