Det «snøflakene» har rett i

Har universiteter og høgskoler en forpliktelse til å være vertskap for debatter om hvorvidt enkelte mennesker i kraft av sin hudfarge, tro eller etniske og kulturelle bakgrunn har lavere menneskelig «verdi» enn andre?

Ulrich Baer svarer et klart og entydig «nei» på dette spørsmålet i den høyst aktuelle boken What Snowflakes Get Right: Free Speech, Truth And Equality on Campus fra 2019. Det er en bok som med fordel kan leses av enhver med interesse for disse spørsmålene i Norge.

Teksten må leses som et uttrykk for en mer nyansert holdning til ytringsfriheten og dens grenser blant akademikere i USA.

I april 2017 publiserte New York Times en mye omtalt og debattert kronikk av Baer med tittelen «What Snowflakes Get Right About Free Speech». Teksten må leses som et uttrykk for en mer nyansert holdning til ytringsfriheten og dens grenser blant akademikere i USA. Der har det gjennom store deler av det 20. århundre vært en nokså øredøvende konsensus blant akademikere i alle politiske leire om riktigheten av de ultra-liberale prinsippene i den amerikanske høyesterettens fortolkning av det første grunnlovstillegget.

Bakgrunnen for nyanseringen er selvsagt løgnfabrikken til USAs sittende president Donald Trump samt hatkriminaliteten utløst av Trumps mange rasistiske utfall mot så vel meksikanere som muslimer.

 

Virkelighetsfjern og naiv sentrumsliberalisme

Baers kronikk ble senere samme år også aktualisert av at Trump-tilhengere i den ytterliggående og rasistiske alt-right bevegelsen gikk til voldelig angrep på demonstrerende antirasister i Charlottesville i Virginia, og av Trumps påfølgende karakteristikker av demonstrantene på begge sider som «gode folk.»

I møtet med dette fremstod den klassiske amerikanske sentrumsliberale henvisningen til «mere ytringer» som medisin mot hatytringer som både erfaringsfjern og naiv. Nettopp dette var det Baer påpekte.

Baer fremhever særlig viktigheten av å ta utgangspunktet i erfaringene til universitetsstudenter med minoritetsbakgrunn

Baer er professor i komparativ litteratur ved New York University i USA, men opprinnelig fra Saarbrücken i Tyskland. Etter at han publiserte kronikken i 2017, har han brukt mye tid og ressurser på å reflektere over problemstillinger knyttet til ytringsfriheten og dens grenser, blant annet i form av en utmerket podcastserie hvor amerikanske akademikere med høyst ulike ståsteder er invitert inn for å tenke høyt om spørsmålene.

I Baers korte og konsise bok What Snowflakes Get Right, som kom på Oxford University Press i 2019, presenterer Baer så sitt eget syn i større detalj.

 

Fra abstrakte prinsipper til empiriske erfaringer

Styrken ved Baers tilnærming er hans bakgrunn som universitetsadministrator, samt hans opptatthet av å basere debatter om ytringsfrihet på campus på empiriske erfaringer fra feltet. Baer fremhever her særlig viktigheten av å ta utgangspunktet i erfaringene til universitetsstudenter med minoritetsbakgrunn – snarere enn i abstrakte og filosofiske teorier som en del liberale og konservative «ytringsfrihetsabsoluttister» ofte tyr til.

Allerede med bokas tittel henviser Baer til den nedsettende termen som liberale og konservative «ytringsfrihetsabsoluttister» har instrumentalisert i kampen mot såkalt «politisk korrekthet» på akademiske læresteder. Begrepet «snøflak» henviser i vår tids språk til studenter og akademikere som angivelig lar seg «krenke» av den minste ting, og som angivelig krever at et universitetsstudium skal tilby dem «trygge soner», snarere enn intellektuelle utfordringer.

Hva om universitetsadministratorer og akademikere prøvde å lytte til det studentene sier, snarere enn å svare med rituell fordømmelse?

Baers retoriske vending går ut på å stille det som grunnleggende sett er et antropologisk spørsmål: Hva om universitetsadministratorer og akademikere prøvde å lytte til det studentene sier, snarere enn å svare med rituell fordømmelse?

Amerikanske så vel som norske universiteter og høgskoler fungerer i et samfunn som ser ganske annerledes ut enn på 1950-tallet. Da var den overveldende andelen av studentene hvite menn. Det er de ikke lenger nå.

 

En nødvendig forbindelse mellom ytringsfrihet og likhet

Det som i følge Baer mistes av syne i de regelmessige og rituelle fordømmelsene av studenter og akademikere som vil ha seg frabedt at høyere læresteder blir arenaer for velregisserte og velfinansierte kampanjer for å utstyre eksempelvis rasister og klimafornektere med den legitimitet som en slik offentlig plattform uvergelig gir dem, er den tvingende nødvendige forbindelsen mellom ytringsfrihet og likhet.

Med henvisning til filosofen Hannah Arendt, påpeker Baer at ytringsfrihet er «en farse» dersom den ikke garanteres for alle individer, uavhengig av deres bakgrunn.

 

 

I det som nok er bokens beste kapittel, griper Baer tilbake til den klassiske slaverimotstanderen Frederick Douglass. I en tale i Ohio i 1854 understreket Douglass nettopp forbindelsen mellom ytringsfrihet og likhet ved å påpeke at han ikke så noen grunn til å måtte forsvare sin medfødte menneskelighet som et utgangspunkt for sin rett til å ytre seg.

Ytringer som aktivt fornekter andre menneskers fulle medmenneskelighet, kan for Douglass ikke være beskyttet av ytringsfriheten.

 

Det amerikanske ytringsfrihetsunntaket

Baer har det vi kan karakterisere som et dynamisk og prosessuelt syn på ytringsfriheten og dens grenser. Det betyr at han distanserer seg fra et i en amerikansk kontekst nokså utbredt, ahistorisk og mytologiserende syn på ytringsfriheten. Der fremstår ofte de ultra-liberale ideene om ytringsfriheten og dens grenser som en logisk og naturlig følge av det første grunnlovstillegget.

Historien gir selvsagt Baer helt rett i at dette er problematisk: Det var først på 1920-tallet at amerikansk Høyesterett under ledelse av den legendariske Oliver Wendell Holmes substansielt endret syn på ytringsfrihetens grenser, og la grunnlaget for den ultra-liberale lovfortolkning og rettspraksis som siden 1960-tallet har gjort USA til noe av et globalt unntak i ytringsfrihetssammenheng.

På universiteter og høgskoler er utøvelsen av ytringsfrihet, ifølge Baer, direkte knyttet til kunnskaps- og sannhetssøken.

I Norge har mange – også akademikere – som en følge av denne utviklingen fått det for seg at nærmest «alt er lov» i ytringsfrihetens navn i USA. Det er selvsagt ikke tilfelle.

Det er et slående paradoks at mens det i Norge, med loven i hånd, er svært vanskelig for universiteter å si opp vitenskapelig ansatte på grunnlag av deres rasistiske eller diskriminerende ytringer, så innebærer privatrettslige «campus speech codes» i USA at vitenskapelig ansatte som gjør tilsvarende der med full rett kan sies opp på dagen.

 

Ytringsfrihet og sannhetssøken

En annen utbredt misforståelse hos en del av de Baer karakteriserer som liberale og konservative «ytringsfrihetsabsoluttister» punkterer han også på elegant vis. Det gjelder ideen om at akademisk frihet og ytringsfrihet er identiske størrelser.

En nært tilgrensende misforståelse er det å tro at akademikere i kraft av sin akademiske frihet bør nyte spesielle ytringsfrihetsprivilegier. Denne misforståelsen blir riktignok underlagt en mer systematisk behandling i den siste boken til feministteoretikeren Joan Wallach Scott, men Baers argument er tydelig nok.

Akademiske læresteder er nettopp ikke å anse som en «ideenes frie markedsplass», slik mange vil ha det til.

På universiteter og høgskoler er utøvelsen av ytringsfrihet, ifølge Baer, direkte knyttet til kunnskaps- og sannhetssøken. Det betyr at akademiske læresteder nettopp ikke er å anse som en «ideenes frie markedsplass», slik mange vil ha det til. Å regulere ytringsfriheten for å fremme kunnskaps- og sannhetssøken gjennom å fatte aktive beslutninger om hvilke ideer som fortjener å debatteres, og hvilke som slett ikke gjør det, er faktisk i kjernen av universiteter og høgskolers virksomhet.

For Baer fremstår det følgelig som klart at ideer om bestemte gruppers angivelige medfødte «rasemessige overlegenhet», og ideer om at kvinner skal ha en «underordnet samfunnsmessig rolle», ikke engang fortjener å debatteres ved universiteter og høgskoler.