Det transnasjonale gjennombrudd

I den mye omtalte boka Det internasjonale gjennombruddet fra 2017, argumenterer Terje Tvedt for at Norge har gått gjennom dramatiske endringer siden ca. 1950-tallet, og at dette skyldes vårt forhold til omverdenen. Dette er jeg helt enig i.

Ulikt Tvedt tror jeg imidlertid ikke at endringene vi har vært igjennom først og fremst skyldes bistandspolitikk og innvandring

Ulikt Tvedt tror jeg imidlertid ikke at endringene vi har vært igjennom først og fremst skyldes bistandspolitikk og innvandring. Isteden vil jeg hevde at det er den økonomiske politikken som har betydd mest for et Norge som har gått fra å være et sosialdemokratisk samfunn preget av planstyring og sosial likhet, til et mer nyliberalistisk samfunn preget av markeder og økende ulikhet.

At norske eliter har begynt å snakke om demokratibygging og fattigdomsbekjempelse i land i sør, er helt klart en interessant utvikling. Etter min mening er likevel markedsstyring i den makroøkonomiske politikken og markedsrettingen av offentlig sektor et mer sentralt utviklingstrekk i vår samtidshistorie.

Men hva har egentlig denne markedsvendingen med omverdenen og gjøre?

Men hva har egentlig denne markedsvendingen med omverdenen og gjøre? Norges nyere historie er unik, men så godt som alle vestlige land har gått gjennom lignende endringer i samme tidsrom. I Sverige har utviklingen at på til gått lenger enn i Norge, selv om bildet er sammensatt. Dette antyder at den viktigste forklaringen på markedsvendingen ikke er å finne innad i enkeltland, men heller i det som binder alle landene sammen: Verdensøkonomien.

Der det inter-nasjonale har å gjøre med samkvemmet mellom ulike nasjoner, betegner det trans-nasjonale prosesser og institusjoner som går på tvers av, rundt og over nasjonalstater. Nasjonalstatenes begrensede makt i en stadig mer sammenvevd verdensøkonomi er et kjennetegn ved utviklingen etter 1970-tallet, og dette transnasjonale gjennombruddet har endret Norge.

Dette antyder at den viktigste forklaringen på markedsvendingen ikke er å finne innad i enkeltland, men heller i det som binder alle landene sammen: Verdensøkonomien.

 

Klassekompromisset

Men hva er det egentlig som har skjedd? Den norske markedsvendingen har ikke vært noe tydelig brudd, ikke en brå overgang fra sosialdemokrati til nyliberalisme. I stedet har det vært en glidende prosess hvor det gir mer mening å snakke om at vi i dag har en slags hybrid mellom sosialdemokrati og nyliberalisme, enn at vi har gått fra det ene til det andre. For å forstå markedsvendingen må vi likevel ta utgangspunkt i den sosialdemokratiske etterkrigs-ordenen for å se både brudd og kontinuitet i innføringen av markedsstyring i stadig flere deler av det norske samfunnet.

I likhet med en lang rekke andre land fikk Norge en slags «ny start» etter andre verdenskrig

I likhet med en lang rekke andre land fikk Norge en slags «ny start» etter andre verdenskrig. For Norge sin del innebar det at arbeiderbevegelsen fikk makt til å forme samfunnet i sitt bilde, gjennom rent flertall i den relativt nye ordningen med allmenn stemmerett fra 1919. Den norske stat tok over industrianlegg bygd av okkupasjonsmakten, og bygde også ny, statseid industri.

I tråd med den nylig utviklede sosialdemokratiske tenkingen forsøkte de seg imidlertid ikke på å sosialisere hele samfunnets produksjonsapparat, etter modell fra Sovjetunionen. Istedenfor å velte kapitaleierne fullstendig av tronen, inngikk den arbeiderpartistyrte staten kompromisser for å nå felles mål om sårt tiltrengt økonomisk vekst. Både praktiske hensyn og sterk nasjonalfølelse gjorde sitt til at klassekamp ble lagt bort til fordel for klasse-samarbeid, og etterkrigssamfunnet ble en slags hybrid av sosialisme og kapitalisme.

Det er viktig å huske på at det også fantes et internasjonalt rammeverk som var av avgjørende betydning

Dette var ikke unikt for Norge, og selv om vestblokken i den kalde krigen definerte seg i motsetning til kommunismen, hadde etterkrigstidas nye kapitalisme sterke innslag av både planstyring og omfordelende velferdsordninger. Det er ikke gitt at dette ikke også var i mange kapitaleieres interesse, men i alle land kom disse ordningene på plass på grunn av presset fra en stadig sterkere arbeiderbevegelse og kapitaleiernes generelt svake stilling etter verdenskrigene.

 

Overnasjonal forankring

Den innrammede kapitalismens gullalder i etterkrigstida forbindes over hele vesten med sterke nasjonalstater. Gjennom planstyring og rasjonalisering var de vekst-økonomiens lokomotiver, men det er viktig å huske på at det også fantes et internasjonalt rammeverk som var av avgjørende betydning. Bretton Woods-systemet sikret ikke bare faste valutakurser, men tillot også kapitalkontroller. Måten kontrollen foregikk på er komplisert, men ordet i seg selv forteller mye om etterkrigstidas verdensøkonomi: Nasjonalstater hadde en viss kontroll over kapitalen.

Måten kontrollen foregikk på er komplisert, men ordet i seg selv forteller mye om etterkrigstidas verdensøkonomi: Nasjonalstater hadde en viss kontroll over kapitalen

Grunnen til at denne formen for kapitalisme behøvde internasjonal koordinering var kort fortalt at land gjerne ville kunne handle med hverandre, selv om de drev med utstrakt planstyring innenfor egne grenser. Men det er vanskelig nok for statlige myndigheter å samarbeide med og å ha en viss kontroll over kapitaleiere innenfor ens egne grenser.

Det blir noe annet når det kommer multinasjonale selskaper utenfra som har hovedkontorer i andre land med en annen lovgiving, og ikke minst når ens egne kapitalister kan true med å flytte både arbeidsplasser og skattbart overskudd ut av landet. Ikke nødvendigvis fordi de er griske, men fordi de er i konkurranse med bedrifter som opererer i andre land med lavere kostnader.

Norge som «en liten, åpen økonomi» hadde derfor også stor interesse av et velsmurt system for internasjonal handel

Det var nettopp en slik dynamikk Bretton Woods-systemet holdt i sjakk, men som gjorde seg gjeldende da avtalen brøt sammen på 1970-tallet. Norske myndigheter hadde vært bekymrede for hvilke konsekvenser handelsliberalisering ville ha for deres egne planstyringsambisjoner allerede på 1950-tallet. Samtidig var de avhengige av eksportinntekter for å bygge velferdsstaten, og Norge som «en liten, åpen økonomi» hadde derfor også stor interesse av et velsmurt system for internasjonal handel.

 

Endret maktbalanse

Den utløsende årsaken til at Bretton Woods-systemet ble forlatt var at USA hadde trykt så mye penger for å finansiere Vietnam-krigen at de fryktet at bindingen mellom amerikanske dollar og gull, som valutasamarbeidet hvilte på, ikke lenger var bærekraftig. Forut for dette hadde imidlertid systemet vært under sterkt press over lengre tid, og den super-korte forklaringen på både sammenbruddet og krisa som fulgte mer generelt er så enkel som to ord: lav vekst.

Det har vært både bølger, bobler, krasj og konjunktursvingninger siden den tid, men i et litt større bilde lever vi fortsatt i kjølvannet av 1970-tallets krise

Hvorfor vestens formidable økonomiske vekst flatet ut er omdiskutert spørsmål, men det skyldtes blant annet en teknologiutvikling som ikke fortsatte i det samme rivende tempoet som rett etter krigen, samt økt konkurranse fra land i det man på den tiden kalte «den tredje verden». Det har vært både bølger, bobler, krasj og konjunktursvingninger siden den tid, men i et litt større bilde lever vi fortsatt i kjølvannet av 1970-tallets krise.

Et perspektiv på dette er at den lave veksten har gjort at klassekampen er tilbake – og at det nå er kapitaleierne som vinner

Ulike reformer i kjølvannet av dette har ført til lavere skatt på kapital og stort press på offentlige finanser. Et perspektiv på dette er at den lave veksten har gjort at klassekampen er tilbake – og at det nå er kapitaleierne som vinner. Økt konkurranse og lavere vekst gjør at det er mindre overskudd å dele på, samtidig som maktbalansen mellom demokrati og kapital har blitt kraftig forskjøvet i forhold til hvordan den var på 1950-tallet. I dag er det i større grad kapitaleierne som legger premissene for nasjonalstatene, ikke motsatt.

Det er liten grunn til å romantisere verken hvor godt planstyringen fungerte, eller hvor demokratisk den egentlig var. Likevel er det en kjensgjerning at de første tiårene etter den andre verdenskrig var en liten unntakstilstand i menneskehetens historie, hvor organer med faktisk demokratisk legitimitet hadde en viss makt over økonomien.

 

Norske reformer

Dette har vi siden 1970-tallet beveget oss stadig lenger unna, og den britiske statsviteren Peter Mair hevdet i 2013 at vestlige politikere nå bare «styrer over et tomrom». Konkrete reformer i Norge, som den praktiske oppgivelsen av full sysselsetting som målet for den økonomiske politikken i 1978, innføringen av markedsstyring av for kreditt i 1984, innføringen av markedsstyrt rente i 1987, og innføringen av inflasjonsmål for Norges Bank 2001, er alle blitt gjennomført av demokratisk valgte politikere.

Den britiske statsviteren Peter Mair hevdet i 2013 at vestlige politikere nå bare «styrer over et tomrom»

Likevel er det tydelig at dette er reformer som har svekket de samme demokratisk valgte politikernes mulighet til å faktisk styre over det norske samfunnet. Økonomien styres fortsatt, og det har ikke blitt færre byråkrater i verken Finansdepartementet eller Norges Bank, men istedenfor å forsøke å gjennomføre politiske prioriteringer, forsøker man i stadig større grad å la markedets «egne» mekanismer sette premissene for kanalisering og utnyttelse av ressurser.

Reformene ble imidlertid aldri presentert som noen oppgivelse av forsøket på demokratisk styring av økonomien. Isteden gjorde et nytt sett med ideer, spesielt innen økonomifaget, sitt til at overgangen til markedsstyring heller ble forstått som en rasjonalisering og forbedring. Fra nyliberalistisk tenking kom ideen om at markedsmekanismer uansett sikret mer effektiv styring av samfunnet, og dermed gjorde det heller ikke så mye at tilpasningen av det norske samfunnet til en globalisert konkurranseøkonomi medførte et stort kostnadspress i en offentlig sektor man begynte å bekymre seg for at var alt for dyr. Man kunne jo bare imitere markedsstrukturer innen det offentlige for å effektivisere også der, en utvikling som går under samlebetegnelsen New Public Management.

Dermed gjorde det heller ikke så mye at tilpasningen av det norske samfunnet til en globalisert konkurranseøkonomi medførte et stort kostnadspress i offentlig sektor

Et misforstått syn på nyliberalisme som en slags laissez-faire ideologi og et angrep på staten, gjorde også sitt til at man lenge overså de mange likhetene mellom norske reformer og en nyliberalistisk tenking som i sitt utgangspunkt dreide seg om å bruke staten for å beskytte og skape markedsmekanismer. Mange trodde at nyliberalisme handlet om å legge ned staten og «frigjøre» markedet, men ryktene om den norske statens død er sterkt overdrevne. Det betyr imidlertid ikke at den ikke har blitt mer nyliberalistisk.

 

Demokrati i vår tid?

Den tidligere nevnte Mairs analyse knytter seg spesielt til EU, men problemene med EU (og EØS) er utrykk for et (enda) større problemkompleks: Hvordan kan vi egentlig ha demokrati i vår tid når demokratiske institusjoner er basert i nasjonalstaten, mens økonomien er transnasjonal og global? Man kan si mye fint om markeder, men de er i de fleste tilfeller utenfor politisk kontroll. Et alternativ er selvsagt å gjøre økonomien til «demokratifri sone», men det er ikke spesielt tilfredsstillende når vi vet at økonomien, summen av all menneskelig samhandling, på mange måter er samfunnet.

Norge har vært knyttet til omverdenen siden før vi begynte å selge tørrfisk for over 1000 år siden. Med mindre man ser for seg ei framtid hvor Norge er selvforsynt, og ingen av våre bedrifter konkurrerer på det globale markedet, er det dermed selve verdensøkonomien som på et eller annet vis må underlegges demokratisk kontroll.

Det ligger en slags historiens ironi i at prosessene demokratisering og globalisering har akselerert på omtrent samme tid, men at sistnevnte har bidratt til å undergrave førstnevnte

Selv etterkrigstidas nasjonalstatlige planstyring var altså avhengig av overnasjonal koordinering gjennom Bretton Woods-samarbeidet, så dette er ikke noe nytt. Det ligger en slags historiens ironi i at prosessene demokratisering og globalisering har akselerert på omtrent samme tid, men at sistnevnte har bidratt til å undergrave førstnevnte.

Nyliberalistiske tenkere fikk i sin tid et forsprang ved at deres prosjekt, helt siden mellomkrigstida, har dreid seg om å se hele verdensøkonomien som én, sammenvevd helhet. Da planstyringen grunnstøtte på 1970-tallet var det deres ideer om en verdensorden basert på markedsmekanismer som la grunnlaget for reformer, også i Norge. De som eventuelt ønsker å videreføre etterkrigstidas demokratiseringsprosjekt i dag, for eksempel for å bekjempe klimaendringer og økende sosial ulikhet og demokratisere den digitale infrastrukturen, er nødt til å ta den samme kjensgjerningen om at verden henger sammen som sitt utgangspunkt. Kanskje vil det innebære å «gjenreise» nasjonalstaten, men det må også tenkes nytt om solidaritet og demokrati på tvers av landegrenser.