Det ugyldige omsorgsdilemmaet

«Hun har ligget over 6 år i fosterstilling på rommet sitt – totalt misforstått av alle instanser. Jeg som mor har blitt fortalt hva jeg skal gjøre, og hva jeg skal true med. Det verste jeg har gjort, er å stå på parkeringsplassen på barneskolen og hale og dra i barnet mitt, og tvinge henne ut av bilen – DET er omsorgssvikt det! Men neida, da ble jeg ikke meldt til barnevernet – det var da jeg ba om sykemelding til henne jeg ble meldt!»

«Skole og barnevern idiotforklarte meg basale behov for barn samtidig som de krevde at jeg fikk barnet på skolen. De truet med å hente barnet fordi de mente jeg ikke skapte fremgang. Og som barnevernet sa til meg etter 2-3mnd fravær… ‘alle andre foreldre finner ut av det og får ungene tilbake til skolen innen et par uker’…»

«Skolen var tydelig på at det ikke var mistanke om omsorgssvikt, men når barnet var så mye borte, måtte de likevel melde til barnevernet. Vi hadde forsøkt ‘alt’ og jeg godkjente meldingen i håp om å få hjelp i en fortvilt situasjon. På det første møtet barnet mitt hadde med barneverntjenesten sa de at hun kanskje ikke kunne bo hjemme hvis ikke hun tok seg sammen og dro på skolen. Etter dette mistet hun all tillit til hjelpesystemet og låste seg fullstendig.»

Min inngang til problematikken er både personlig og vitenskapelig.

Dette er bare tre av mange meldinger jeg har mottatt fra foreldre etter å ha luftet tematikken offentlig. Vi snakker om det jeg her kaller «omsorgsdilemmaet». Når kravet om barns tilstedeværelse på skolen er absolutt, plasseres foreldre til barn som tar skade av sin skolehverdag i en umulig situasjon: De må enten overse barnets signaler, eller bryte med lovtekster og sette sitt eget foreldreskap – og fremtidige mulighet til å utøve omsorg – på spill.

Selv om det ikke finnes gode offentlige statistikker, har utdanningsnytt beregnet at omkring 22 000 elever i grunnskolen, som utgjør et gjennomsnitt på omtrent en elev i hver klasse, er borte i snitt mer enn en måned i året.

Bak disse tallene gjemmer det seg like mange historier med sine, ofte sammensatte, grunner til skolefravær. Det de alle har til felles, er de offentlige systemene de inngår i – med sine lover, veiledere og forståelsene de bygger på.

En ensidig fremstilling av skolen som et ufeilbarlig system og hjemmet som et sted med uante farer, er også gjenkjennelig når det er snakk om barns skolefravær utenfor pandemi.

Min inngang til problematikken er både personlig og vitenskapelig. Som mor har jeg opplevd å ha barn som er blitt betegnet som «skolevegrer». Motivert av egne erfaringer med de dilemmaene som dette har satt meg i, og dialog med foreldre i samme situasjon, har jeg påbegynt et forskningsprosjekt. Her skal jeg belyse hvordan foreldres erfaringer formes i møte med skole og offentlig hjelpeapparat når barn ikke møter på skolen som forventet.

 

Skolen som ufeilbarlig

Leder i tankesmien Civita, Kristin Clemet, stakk i romjula hull på noe mange av oss har kjent på; nemlig at mange politikere og fagfolk «ser ut til å mene at den viktigste begrunnelsen for å holde skolene åpne under koronaen, er at barna må beskyttes mot sin egen familie».

En ensidig fremstilling av skolen som et ufeilbarlig system og hjemmet som et sted med uante farer, er også gjenkjennelig når det er snakk om barns skolefravær utenfor pandemi.

Som eksempel på en vanlig måte å forstå skolenærværets betydning, kan jeg trekke frem en kronikk i Morgenbladet skrevet av professor Catharina Wang og hennes forskningsgruppe for klinisk psykologi ved UiT. I teksten argumenteres det for at barn trenger skolen fordi det er en utviklingsfremmende arena hvor barn opplever «fellesskap, deltagelse, involvering, tilhørighet, trygghet og mestring. De utvikler sin identitet og selvrespekt, og finner mening i tilværelsen».

En slik forståelse ligger også implisitt til grunn i utdanningsdirektoratets (Udir) veileder om skolefravær, hvor de løfter frem opplæringsloven ved å skrive at «Dersom en elev uten å ha rett til det har fravær fra den pliktige opplæringen kan foreldre eller andre som har omsorg for eleven straffes med bøter».

Videre uthever de tydelig i sin veileder som beskriver tiltak: «En grunnleggende holdning som styrker nærværsarbeid, er at det beste for alle elever er å være på skolen». Dårlig holdning hos foreldre, for eksempel basert på tidligere dårlige erfaringer, er nevnt som en av risikofaktorene for skolefravær.

Når skoleansatte opplever en tom pult over tid, blir de kanskje bekymret.

Skolen er (ved siden av familien) samfunnets primære sosialiseringsarena for barn. Det er forståelig og riktig at skolefraværsproblematikken tas alvorlig. Mitt poeng er at retorikken Udir bruker i sine tekster, er med på å styre skolers blikk mot foreldrene når barn er fraværende fra skolen. I tillegg parkeres muligheten for et kritisk blikk på skolens rolle.

Ifølge Udir finnes det riktig og feil holdning til skolen. For eksempel det å være kritisk til et system som har skapt dårlig erfaring, skal av skolen leses som «dårlig holdning» – altså et foreldreproblem.

 

Kan det være omsorgssituasjonen?

Myndighetene er i dag opptatt av «tidlig innsats», og krever at skoler raskt følger opp og dokumenterer at de gjør noe. Når skoleansatte opplever en tom pult over tid, blir de kanskje bekymret.

Tomrommet fra eleven må forklares for å kunne sette inn tiltak. Hvis skoler bruker Udirs veileder i den ofte krevende jakten på forklaring, er det kanskje ikke så rart om spørsmålet om omsorgssituasjonen melder seg?

Den senere tid har det blitt satt på dagsorden at noen skoler tror at de ved høyt skolefravær har rutinemessig plikt til å sende bekymringsmelding til barnevernet. I en slik forståelsesramme blir skolefravær til omsorgssvikt i seg selv – uavhengig av hvordan barnet faktisk har det hjemme og på skolen.

I en undersøkelse hvor professor i spesialpedagogikk ved USN, Marie-Lisbet Amundsen, intervjuet foreldre til barn med skolevegring, viste det seg at en stor andel av disse hadde blitt meldt, eller forespeilet bekymringsmelding, til barnevernet.

Foreldrene i studien påpekte paradokset i at «når skolen framstår som så utrygg og skremmende at barnet deres ikke våger å være der, stilles det spørsmål ved hva som er galt med hjemmet».

 

Kan det være noe med skolen?

Regjeringen opererer med tall som at 15-25 prosent av elever har behov for «spesialundervisning». 10-15 prosent defineres som å ha «stort læringspotensiale». Kan disse tallene også tyde på at skolens «normal» er for smal? Stipendiat i pedagogikk ved NTNU, Elise Farstad Djupedal, skriver i Adresseavisa at en smal skole, både når det kommer til forventning om adferd og «bredden» i kunnskapen som skal tilegnes, er med på å skape utenforskap.

En arbeidstaker i samme situasjon ville antagelig blitt anerkjent som «utbrent» med råd om å hvile og kanskje bytte av arbeidsplass.

For nevrodivergente barn (Autisme, ADHD, Tourettes, dysleksi osv) kan skolerammene andre tar for gitt, virke tærende. I tillegg finnes barn som blir mobbet eller ikke har noen venner. Disse gruppene er høyt representert blant dem som har skolefravær.

Selv om både skole og hjem er arenaer med stort sett trygge voksne som ser og vil det beste for barna, er det også rimelig å anta at omsorgssvikt ikke bare kan skje hjemme, men også på skolen. I kvalitative studier som forklarer fravær og frafall fra elevers perspektiv, går ofte en opplevelse av å ikke ha blitt hørt eller forstått igjen. Hva skjer i tilfellene der grunnene til at barn tar avstand fra skolen – finnes nettopp i skolen?

 

Omsorgsparadokset

De fleste, både foreldre og barn, tar skolen som en selvfølge og gjør så godt de kan. Når fraværet blir synlig på skolen, har barnet gjerne en historikk preget av forsøk på å presse seg inn i en skolesituasjon som samtidig støter dem ut.

I møte med barna som vil, men som ikke får til å på skolen, kan slike råd virke ødeleggende.

En arbeidstaker i samme situasjon ville antagelig blitt anerkjent som «utbrent» med råd om å hvile og kanskje bytte av arbeidsplass. Barn møtes med motsatt type logikk; nemlig at «fravær avler fravær» og «hver dag teller».

Foreldre blir ofte møtt med generelle råd og tiltak i skole og hjelpesystem som implisitt plasserer ansvar i hjemmet. Tiltakene handler om hvordan de som foreldre skal få barnet til skolen. Dette kan være råd om å gjøre det mindre attraktivt å være hjemme og ulike adferdsregulerende tiltak som å knytte goder i hjemmet til tilstedeværelse på skolen.

I møte med barna som vil, men som ikke får til å på skolen, kan slike råd virke ødeleggende. Det kan diskuteres om disse familiene i det hele tatt er i posisjon til å kunne takke nei til tiltak fra fagfolk når de står i en slik sårbar situasjon. Dette forsterkes av at det å stille spørsmål om skolen som et godt sted for barnet, kan leses som «feil holdning».

Foreldre blir også formet av hva som er de sosialt aksepterte holdningene, og det gjør veien kort til selvbebreidelse og å miste troen på sine egne foreldreferdigheter når man ikke får barnet til skolen som forventet.

Kanskje er det nettopp en pause i press og forventning om skolenærvær noen barn trenger for å redusere stresset og i det hele tatt komme til orde?

Nærværspolitikken bidrar dermed til å innskrenke foreldrenes muligheter til å ta barnet på alvor. Det er lite rom for å vise barnet omsorg ved å la dem være hjemme ved behov. Tvert om plasseres foreldre i situasjoner hvor de noen ganger ikke opplever å ha annet valg enn å måtte bruke press og tvang for å få barnet til skolen.

Det er paradoksalt og trist at foreldres kunnskap om hva som er eget barns behov i noen tilfeller må settes til side i frykt for at deres omsorg skal kunne tolkes som omsorgssvikt.

 

Vi må anerkjenne for å kunne forstå

Det å arbeide ut fra en felles holdning om at skolen er til det beste for alle barn, virker være basert i en velmenende intensjon om å danne grunnlag for godt samarbeid. Hva om denne forståelsen ikke holder vann i alle situasjoner? Kan det tenkes at den også kan bidra til å øke avstand og motstand i møte med dem som ikke kjenner seg igjen, fremfor nærvær og samarbeid?

Det er bred enighet på feltet om at det er viktig å forstå hvorfor barnet ikke drar på skolen; for så å kunne sette inn «skreddersydde» tiltak. Ved å møte barnet som sliter på skolen med en felles mur av obligatorisk fremsnakk av skolen, reduseres muligheten for å høre og anerkjenne barnets grunner for å ta avstand til den.

Kanskje er det nettopp en pause i press og forventning om skolenærvær noen barn trenger for å redusere stresset og i det hele tatt komme til orde? Da trengs det offentlige ordninger som gjør det mulig for foreldrene å gi barna den omsorgen de har behov for.