Medikalisert skolefravær

Etter at fraværsgrensen på 10 prosent ble innført for hvert enkelt fag i den videregående skolen, har det udokumenterte skolefraværet falt som en stein.

Ja, for «medianeleven» (en elev jeg kommer tilbake til nedenfor) har det falt med så mye som 30–40 prosent. En ubetinget suksess? Vel, hvis skolens viktigste oppgave er å holde elevene inne i klasserommet, må vi utvilsomt svare ja på dette spørsmålet.

Legebesøkene bidrar til et sterkere diagnosesfokus blant ungdom.

Men om høyere tilstedeværelse gjenspeiles i mer læring, gjenstår å se. Så langt er det ingen klare tegn på at fraværsgrensen har bidratt til at flere kommer i mål med utdanningen sin. Derimot ser vi allerede nå tegn på noen illevarslende bivirkninger.

Skoleelevene strømmer til helsevesenet som aldri før. Antallet legekonsultasjoner har økt med 30 prosent! Og med flere legebesøk har også bruken av reseptbelagte legemidler økt markant. At ungdom presses til å gå til legen for å få dokumentert skolefraværet sitt, har naturligvis en direkte kostnad ved at knappe legeressurser blir utilgjengelig for andre og sannsynligvis viktigere formål.

Mer bekymringsfullt er det at legebesøkene bidrar til høyere forbruk av antibiotika og antidepressiva, og til et sterkere sykdoms- og diagnosefokus blant ungdom. Og kanskje aller mest alvorlig: Fraværsgrensen bidrar til å gjøre livet enda litt vanskeligere for dem som ikke har det så godt på skolen.

 

Skadelig sykdomsfokus

Myndighetenes ønske om sykdomsdiagnostisering av skolefraværet føyer seg inn i en generell «medikaliseringstrend», der stadig flere vanskeligheter i livet blir tilordnet en medisinsk diagnose. I arbeidslivet har vi sett dette over lang tid ved at en økende andel av de som har problemer med å finne egnet arbeid, blir erklært syke/uføre framfor arbeidsledige.

I løpet av fire år har antallet uføretrygdede under 30 år økt med 47 prosent.

Det kan selvfølgelig tenkes at man ved å sende stadig flere unge til legen, sikrer at de får nødvendig behandling for sykdommer som ellers ikke ville blitt behandlet. Men et unødvendig sykdomsfokus kan også ha skadevirkninger.

Nyere forskning viser for eksempel at dersom stønadstrengende ungdom som kunne ha vært tildelt dagpenger eller sosialhjelp (og altså vært definert som arbeidsledige), i stedet tildeles arbeidsavklaringspenger (og altså defineres som syke/uføre), bidrar dette til å svekke deres framtidige utsikter i arbeidsmarkedet.

Skal vi tro uførestatistikken, er helsetilstanden blant unge mennesker i Norge tilsynelatende i ferd med å bli dårligere. Bare i løpet av den siste fireårsperioden har antallet uføretrygdede under 30 år økt med 47 prosent.

Skolefravær kan skyldes mange forhold som ikke har med en sykdomsdiagnose å gjøre.

Hvorfor i all verden skjer dette i et samfunn preget av medisinske framskritt, bedret fysisk helse og økende levealder?

Vi vet at uføretrygding av unge mennesker i hovedsak dreier seg om psykiske lidelser. Men om det er omfanget av slike lidelser som har økt, om det er terskelen for å få innvilget trygd som har falt eller om det har blitt vanskeligere leve med psykiske lidelser i arbeidslivet, er mer uklart.

 

Det starter i skolen

Den såkalte ungdataundersøkelsen viser at andelen av de unge som selv forteller at de har psykiske helseplager, øker. Problemene melder seg allerede i skolen.

Nær halvparten av elevene i den videregående skolen forteller at de er «ganske mye» eller «veldig mye» plaget av tanker om at «alt er et slit» eller at de «bekymrer seg for mye om ting». Så mange som to av tre jenter og hver tredje gutt opplever ofte eller svært ofte at de blir stresset av skolearbeidet.

Mange elever føler et stort prestasjonspress. For noen bidrar nok prestasjonspresset til bedre prestasjoner. Men undersøkelser viser også at opplevelse av prestasjonspress ofte ledsages av nedstemthet, utmattelse og lav selvrespekt.

Fraværsgrensen tar fokus bort fra årsakene til fravær.

Trusselen om å miste karakter på grunn av noen få timers skolefravær er neppe egnet til å dempe følelsen av press, stress, uro og manglende mestring. Ungdomstiden er for mange en nokså sårbar periode. Skolefravær kan være forårsaket av mange forhold som ikke har med en verifiserbar sykdomsdiagnose å gjøre, slik som mobbing, mistrivsel, vanskeligheter i hjemmet eller rett og slett manglende læringsutbytte av undervisningen.

Elevene umyndiggjøres og fratas ansvaret for egen læring.

Jeg tviler ikke et øyeblikk på at de fleste leger vil være i stand til å finne en egnet sykdomsdiagnose som kan inkludere (eller dekke over) denne type problemer. Men fraværsgrensen tar fokus bort fra årsakene til fravær. Den gjør det mulig å få ned fraværet uten å måtte forholde seg til den langt mer krevende oppgaven det sannsynligvis er å gjøre noe med trivselsproblemer, mobbing eller kvaliteten på undervisningen.

 

Mer læring?

Hvorvidt økt tilstedeværelse bidrar til mer og bedre læring, gjenstår som sagt å se. Men det er åpenbart ingen automatikk i at dette vil skje. Ungdommer er forskjellige, og lærer på ulike måter. Skolen har i mange år vært opptatt av å fremme elevenes ansvar for egen læring. Kanskje gikk man i en periode for langt i den retningen ved at elevene ble overlatt for mye til seg selv – ofte med lærere som ikke var til stede i klasserommet.

Men nå ser det ut til at man er på vei over i den motsatte grøften. Elevene umyndiggjøres og fratas ansvaret for egen læring.

Fraværsgrensen signaliserer at lydighet settes høyere enn selvstendighet.

Spørsmålet om læringsutbytte dreier seg også om hva slags ballast elevene skal ta med seg videre i livet. Fraværsgrensen signaliserer at lydighet settes høyere enn selvstendighet. Det er langt fra sikkert at dette er i samsvar med det arbeidslivet vil ha behov for i framtida.

Et mye brukt argument for fraværsgrensen i den videregående skolen, er at den vil lære elevene at de faktisk har noen plikter i samfunnet, og kanskje også bidra til at de får lavere sykefravær når de kommer i arbeid.

Det kan naturligvis hende at det finnes slike effekter, og det skal bli interessant å undersøke dette empirisk når dagens ungdomskull har inntatt arbeidslivet. Men argumentasjonen halter. I arbeidslivet får man betalt får å gjøre en jobb. Unødvendig fravær påfører andre et økonomisk tap. Plikten har en logisk begrunnelse.

 

 

Når man har fått en skoleplass, kan det tilsvarende hevdes at man plikter å gjøre det beste ut av den plassen ettersom man legger beslag på læringsressurser som fellesskapet har stillet til disposisjon. Men det er svært vanskelig å se hvilken lærdom som ligger i å bli fortalt at ulegitimert fravær under 10 prosent er greit, mens fravær over denne grensen er veldig galt. Dessuten hjelper det lite å være fysisk til stede hvis man er mentalt fraværende.

Om noe bidrar vel fraværsgrensen i sin nåværende form til å tåkelegge den logiske sammenhengen mellom rettigheter og plikter. Den lærer elevene mer om moralisme enn om moral.

 

Fraværsgrense som ren straff

Mens man tidligere var opptatt av at tilstedeværelsen skulle være tilstrekkelig til at læreren hadde et vurderingsgrunnlag, er fokuset nå på om det eventuelle fraværet har en gyldig begrunnelse eller ikke.

I praksis betyr dette at man kan miste karakter i et fag selv om man har aldri så høy kompetanse i faget, og selv om læreren har mer en nok informasjon til å fastsette en riktig karakter.

Det er neppe noen grunn til å tvile på at fraværsgrensen har bidratt til å få ned det samlede skolefraværet.

Dermed har man også mistet den saklige og fornuftsbaserte begrunnelsen for å nekte en elev karakter i et fag. Det man står igjen med, er bortfall av karakter som ren straff. Og da må man – som i den alminnelige strafferettspleie – spørre seg om straffen står i et rimelig forhold til den forseelsen man har begått.

Det å miste karakter i et skolefag vil for mange representere en svært alvorlig reaksjon, med mulige konsekvenser for hele utdanningsløpet. Om dette skjer som følge av noen få timers udokumentert skolefravær, vil jeg hevde at dette er en uforholdsmessig straffereaksjon. Og med en slik straff er det vel heller ingen overraskelse at fraværet går ned – kanskje til og med blant dem som faktisk er syke og som burde holdt seg hjemme.

 

En medianeleven interessant?

Det er altså neppe noen grunn til å tvile på at fraværsgrensen har bidratt til å få ned det samlede skolefraværet. Fraværstallene som har vært rapportert i media, knytter seg imidlertid ikke til samlet fravær – men til medianelevens udokumenterte fravær.

Hvem er denne medianeleven? Og hvorfor er vi bare interessert i det udokumenterte fraværet, når vi har all grunn til å tro at fraværsgrensen nettopp bidrar til at mer fravær blir dokumentert?

En mulig effekt av fraværsgrensen kan være at nettopp «ekstremfraværet» øker.

Medianeleven er den eleven som befinner seg i midten av fraværsfordelingen, det vil si at det er like mange elever som har høyere som lavere fravær enn denne eleven. Utdanningsdirektoratet begrunner fokuset på medianeleven med at dette tallet er mindre sårbart for ekstremverdier enn gjennomsnittet.

Men hvorfor i all verden er vi ikke interessert i ekstremverdier? Er det ikke nettopp ekstremverdiene som representerer det mest problematiske fraværet?

En mulig effekt av fraværsgrensen kan være at nettopp «ekstremfraværet» øker, ved at motivasjonen til tilstedeværelse faller når det ikke lenger er håp om å få karakter i et fag. En slik effekt vil ikke bli fanget opp av medianfraværet i det hele tatt.

Nå skal det sies til Utdanningsdirektoratets forsvar at de også har publisert data for gjennomsnittsfraværet, og også dette fraværet har falt med i overkant av 30 prosent.

De fleste medisiner har som kjent både tiltenkte virkninger og uønskede bivirkninger.

Det ville likevel vært av stor interesse å få presentert tall som kan beskrive fordelingen av skolefraværet. Reflekterer reduksjonen i det udokumenterte fraværet at det er blitt færre med «mye» fravær – eller bare at de med «lite» fravær har fått enda mindre fravær? Og hva har egentlig skjedd med det dokumenterte (legemeldte) fraværet (det som kan strykes på vitnemålet)?

 

Evaluering i gang

Forskningsstiftelsen FAFO og Statistisk sentralbyrå er i gang med en vitenskapelig evaluering av fraværsgrensen. Det er å håpe at denne evalueringen vil kunne bidra til å få fram mer relevant fraværsstatistikk, og ikke minst til å bringe fram kunnskap om de samlede virkningene av de nye fraværsreglene.

De fleste medisiner har som kjent både tiltenkte virkninger og uønskede bivirkninger. I dette tilfellet er det fare for at bivirkningene overskygger de tiltenkte virkningene, og at «medisinen» slik sett aldri burde vært godkjent.