Noen stjeler lønna di

USA har ikke uttrykket sosial dumping, men det trengs for å beskrive presset nedover på lønninger og arbeidsvilkår. Norge har ikke uttrykket lønnstyveri, men det trengs for å beskrive en arbeidsgiver som ikke betaler de ansatte lønna de har krav på gjennom lov og arbeidskontrakt.

Bedrifter liker ikke ordet tyveri, for det hinter om at det som gjøres er med vilje. Men dersom det som skjer skyldtes tilfeldige feil, skulle resultatet vært at et likt antall arbeidere ble over- og underbetalt. I de årene jeg har snakket med folk om dette spørsmålet, har jeg hørt langt flere historier om underbetaling og kamper om å få lønn enn ansatte som «uheldigvis» ble overbetalt.

Selv om feil skjer fra tid til annen, gjøres det meste av underbetalingen med overlegg. Enkelte selskaper i USA har dataprogrammer som automatisk skjærer ned på antallet timer arbeidere betales for. Arbeidsgivere tror at de ikke vil bli tatt og straffet for å øke profitten på denne måten – og alt for ofte har de helt rett.

Tyveri er å uten tillatelse ta til seg en annens eiendom eller eiendel.

Enkelte tenker nok at tyveri er et for skarpt uttrykk, fordi det leder tankene hen mot gatekriminalitet. Hvitsnippkriminalitet og bedriftskriminalitet innebærer ikke at et offer og en lovbryter er i direkte konfrontasjon (slik gatekriminalitet gjør), men det bør fremdeles sees som kriminalitet – fordi det dreper, det forvolder skade og det forvolder økonomiske tap. Kjernen av et tyveri er å uten tillatelse ta til seg en annens eiendom eller eiendel med intensjon om å frata andre denne.

Arbeidstakere bytter arbeid og ferdigheter mot lønn. Denne lønna er både lovlig sett og moralsk sett da arbeidstakerens eiendom, selv om den holdes av arbeidsgiver og ikke blir utbetalt før på lønningsdagen. Arbeidsgivere som med forsett utbetaler mindre enn den lønna arbeidstaker har krav på, begår lønnstyveri.

Arbeidsgivere som med forsett utbetaler mindre enn den lønna arbeidstaker har krav på, begår lønnstyveri.

Folk burde bry seg om lønnstyveri, for det kommer på toppen av den økonomiske usikkerheten arbeidere allerede møter. Lønnstyveri gjør det enda vanskeligere å få endene til å møtes, og arbeidstakerne legger dessuten som en følge mindre penger igjen i sitt lokalmiljø. Skatteunndragelse er også en innebygd del av lønnstyveri, for hvis arbeidstakerne betales mindre enn de har krav på, får også det offentlige mindre skatteinntekter. Lønnstyveri gjør at enkelte arbeidstakere med lav inntekt kan bli satt på utsiden av nødvendige velferdsgoder de ikke ville hatt behov for hvis de fikk riktig lønn.

Videre rammes ærlige bedrifter av å bli underbydd i en urettferdig konkurranse mot selskaper som driver med lønnstyveri og skattesnusk. Hvis ikke reguleringene håndheves skikkelig, vil lønnstyveri kunne bli standarden i en bransje. Skikkelig håndheving kan også motvirke organisert kriminalitet i bransjen, fordi de organiserte kriminelle ofte driver med lønnstyveri – selv om de største problemene med lønnstyveri knyttes til «ærlige» arbeidsgivere.

De største problemene med lønnstyveri knyttes til «ærlige» arbeidsgivere.

Slik kan lønnstyveri se ut: Lønnstyveri kommer i mange former, særlig i USA, hvor selskaper har gjort det til en kunst å berike seg på arbeidstakeres bekostning. Det vanligste er å ikke betale de som er ansatt på timesbasis lønn for alle timene de jobbet – å betale 33 timer når de jobbet 37, og gjenta dette for hver utbetaling. Dette skjer også når ansatte blir tvunget (noen ganger gjennom planlagt underbemanning) til å arbeide gjennom pauser. Noen ganger må arbeidere jobbe før de klokker inn til skift eller etter de har klokket ut. Arbeidsgivere følger ikke lover og retningslinjer for å gi lønn for tiden det tar å ta på seg beskyttelsesutstyr, eller å reise til arbeidsstedet etter å ha hentet utstyr. At ansatte  ikke får sin siste lønnsutbetaling når de slutter, er også en metode.

Loven gir høyere overtidsbetaling når en ansatt har arbeidet et gitt antall timer eller på visse dager, og arbeidsgivere følger ikke alltid opp disse bestemmelsene. De feilkalkulerer antall timer eller antall dager man har jobbet. De deler på illegitimt vis virksomheten opp i flere ulike deler, og får arbeidstakeren til å jobbe et par dager for hver enhet, slik at de ikke jobber et tilstrekkelig antall timer for hver «arbeidsgiver» til å kunne kvalifisere for overtid.

I USA er noen arbeidstakere unntatt fra overtidsbestemmelser, og får utbetalt en fast lønn. Arbeidsgivere hevder feilaktig at deres ansatte tilhører denne gruppa, og dermed er unntatt fra slike overtidsbestemmelser. De vil tvinge ansatte til å jobbe overtid, særlig gjennom forventninger om å besvare epost og telefon langt utenfor arbeidstid. De ansatte blir ikke kompensert for utgifter som reiseutgifter og konferansekostnader.

Lønnsslipper kan være vage med hensikt, for at det skal være vanskeligere å klage på lønnstrekk.

Både ansatte på timesbasis og de som får faste lønnsutbetalinger kan bli utsatt for illegitime lønnstrekk: for penger som mangler i kassa på slutten av kvelden, for påstått ineffektivt arbeid, for ødelagte eller manglende gjenstander, for fremtoning og mye mer. Arbeidsgivere ignorerer lover om legitime grunner for lønnstrekk. Arbeidsgivere hevder at en arbeidstaker må få trekk uten dokumentasjon eller en ryddig mulighet for å klage. Lønnsslipper kan være vage med hensikt, for at det skal være vanskeligere å klage på lønnstrekk. Noen arbeidstakere har lønnsslipper som ser tilforlatelige ut, men den ansatte er tvunget til å tilbakebetale penger til sjefen og i realiteten betale for å jobbe.

Selv om loven i USA setter en minstelønn, er det arbeidsgivere som ganske enkelt ikke betaler den – noen ganger hevder de unntak fra loven som ikke er reelle. Noen ganger føler ansatte at minstelønn også fortjener minst mulig innsats, så arbeidsgivere setter opp akkordlønnssystemer for å gi insentiver til bedre produktivitet. Praksisen er lovlig, men ikke når arbeidsgivere setter akkordlønn lavere enn minstelønn.

På ett område har lønnstyveri blitt semi-lovlig: bruken av innleide, frilansere og midlertidige ansatte og bruken av app-arbeidere som del av gig-økonomien. I hvert tilfelle hvor arbeidsgiveren har tilstrekkelig kontroll over personens arbeid, burde den personen være en ansatt med arbeidstakerrettigheter. Dette poenget er sjelden anerkjent i praksis, og innleide får ikke vernet de skal ha; de blir underlagt ulike former for både lovlig utnytting og ulovlig lønnstyveri.

Andre kjenner kanskje ikke igjen lønnstyveri som noe galt, fordi det har pågått så lenge.

Selv om lønnstyveri kanskje er et nytt begrep, beskriver det en gammel og viden kjent praksis. Mange arbeidstakere kjenner ikke uttrykket, selv om de vet at de har blitt utsatt for økonomisk kriminalitet og urett fra arbeidsgiver. De finner seg i det fordi de er ofte uten makt til å stoppe det. Andre kjenner kanskje ikke igjen lønnstyveri som noe galt, fordi det har pågått så lenge, eller fordi det rammer så mange at det ikke virker kriminelt – selv om det er det. I alle tilfeller må lønnstyveri stoppes – for arbeidstakerne, for familiene deres, for det offentlige og for de ærlige bedriftene.

Oversatt fra engelsk av Axel Fjeldavli