Riktig diagnose, feil medisin

Hvis du er syk og går til legen, er det veldig bra hvis hun stiller riktig diagnose. Men hvis hun gir deg medisiner som gjør deg sykere i stedet for bedre, er det til fint liten hjelp.

I dag arrangerer Erna Solberg og Siv Jensen konferanse om ulikhet. De har invitert noen av de beste forskerne på feltet. Endelig ser det ut til at regjeringen tar innover seg den utviklingen de fleste andre har sett klarere og klarere de siste årene. Problemet er at de ikke fører en politikk som gjør at vi kommer til å dele mer rettferdig. Tvert i mot.

Ulikheten mellom folk øker i veldig mange land, også i Norge. Det skyldes at de som har mest fra før får en stadig større andel av verdiene som skapes. Samtidig får de nederst i inntektsfordelingen en stadig mindre del. Oppmerksomheten rundt dette problemet har økt over hele verden, blant annet i kjølvannet av den franske økonomen Thomas Pikettys bok Kapitalen i det 21.århundret. Den dokumenterer hvordan forskjellene i de fleste vestlige land har økt de siste tiårene, og peker på at avkastningen på kapital er større enn avkastningen på arbeid over tid.

Også aktører som har holdt markedsliberalistiske prinsipper høyt tar de voksende forskjellene på alvor.

Bekymring om ulikhet er ikke lenger forbeholdt informerte forskere eller de som er for en grunnleggende rettferdig fordeling. Også aktører som har holdt markedsliberalistiske prinsipper høyt tar de voksende forskjellene på alvor. Både OECD, Verdensbanken og IMF er bekymret. Hvorfor? Fordi den økende ulikheten reduserer produktivitet og fører til lavere etterspørsel, i tillegg til at den bidrar til sosial uro og øker oppslutningen om populistiske og proteksjonistiske bevegelser. Ingenting av dette er spesielt bra for business – og gir heller ikke et spesielt hyggelig samfunn å leve i.

Høyresiden i Norge brukte lengre tid enn disse organisasjonene. Både dagens regjering og andre aktører på høyresida i norsk politikk har gjentatte ganger avvist ulikhetsdebatten som irrelevant. Først gjennom å avvise at forskjellene faktisk øker, og senere, når dette var bevist hinsides enhver tvil – ved å nekte ivrig for at forskjellene i Norge er noe å være urolig for. Ulikhetene i Norge er heldigvis mindre enn i mange andre land. Men de har økt også her – og mer enn i mange andre land. Den rikeste delen av befolkningen i Norge drar i dag fra resten mye fortere enn samme gruppe i land som Frankrike, Nederland og Spania. De siste 30 årene har inntektsulikheten (målt ved Gini-koeffisienten) økt med 24 prosent i Norge. Det går mye raskere enn gjennomsnittet i OECD i samme tidsrom.

Det første forsvaret fra flere på høyresiden var at økningen i ulikhet skyldes tilpasninger til ulike skattereformer – og dermed ikke reflekterer reelle økte inntektsforskjeller. Imidlertid viser flere studier som korrigerer for effekten av skatteplanlegging at økningen i ulikhet er like klar – og antageligvis faktisk undervurdert. Økningen i ulikhet er altså ikke et statistisk fenomen, men en alvorlig og reell utfordring.

Det andre forsvaret har vært at det ikke er så farlig at noen blir rikere så lenge alle andre samtidig får det bedre. For det første er det ikke uproblematisk at de rikeste blir rikere. En av grunnene til det er at konsentrasjon av økonomisk makt også på sikt gir politisk makt. Men kanskje enda viktigere: Det er ikke riktig at utviklingen i Norge skiller seg fra for eksempel USA – der de på toppen er blitt rikere, mens resten har fått mindre, og der dagens minstelønn er lavere enn den var for 45 år siden. En studie fra Senter for lønnsdannelse viser at de dårligst betalte i Norge – vi snakker altså om folk som jobber full tid – har hatt nærmest null reallønnsvekst siden 2008.

For de som har minst å rutte med i Norge er konsekvensene alvorlige: En studie fra Frisch-senteret som samler inntektsdata for hele den norske befolkningen over to generasjoner, konkluderer: «Både menn og kvinner som er født inn i de laveste inntektsgruppene har falt bakut på en rekke indikatorer på livskvalitet som inntektsnivå, inntektsandel, sannsynlighet for å være i jobb, utdanningsnivå, og sjansen for å få egen familie». I Norge i 2018 vokser et av ti barn opp i fattigdom.

Barn som tilhører husholdninger med eneforsørgere, lav inntekt, mottak av sosialhjelp, dårlig yrkestilknytning og lavt utdanningsnivå, har langt større sjanse for å tjene lite som voksne enn andre barn.

I invitasjonen til dagens seminar om ulikhet forklarer finansminister Siv Jensen ulikhet på følgende måte: «(…) for eksempel når barns situasjon bestemmes av noe utenfor dem selv, eksempelvis foreldrenes inntekt eller jobb». Hun bekrefter ikke at det er tilfellet i Norge i dag – men det gjør en kjapp titt på tallene. For det første går fattigdom i arv: Barn som tilhører husholdninger med eneforsørgere, lav inntekt, mottak av sosialhjelp, dårlig yrkestilknytning og lavt utdanningsnivå, har langt større sjanse for å tjene lite som voksne enn andre barn. Mens nitti prosent av barn med høyt utdannede foreldre fullfører videregående skole, gjør bare halvparten av barna som har foreldre som sluttet etter grunnskolen det samme. For dem på den andre siden av ressursfordelingsskalaen er bildet likt: Rikdom går i arv, blant Norges aller rikeste er det stadig flere som har fått pengene sine fra far eller mor.

Økende ulikhet er altså et problem også i Norge. I en studie anslår OECD at den økonomiske veksten i Norge er redusert med ni prosentpoeng siden 90-tallet som følge av den økende ulikheten. Vi skaper mindre enn vi kunne ha gjort, og fordeler stadig mer urettferdig.

Alt dette merker folk. Ulikhet er med andre ord blitt en utfordring regjeringen er blitt nødt til å adressere. Denne høsten arbeider de med en stortingsmelding om sosial bærekraft. Det skal de ha ros for. Men det holder ikke lenger med gode problembeskrivelser. Skal man redusere de økende forskjellene, må man også gjøre noe med dem.

Når vi ser på hva forskningen sier om hva som kan redusere forskjellene, gjør regjeringen det stikk motsatte.

Og selv om regjeringen nå ser ut til å ta innover seg at ulikheten øker – og dessuten at den går utover vanlige mennesker – stopper regjeringens støtte til forskning og statistikk der. Når vi ser på hva forskningen sier om hva som kan redusere forskjellene, gjør regjeringen det stikk motsatte. Gang på gang.

For det første: Både internasjonale og nasjonale forskere er enige om at et regulert arbeidsmarked med sterke fagforeninger er viktig for å holde inntektsulikheten lav. IMF har for eksempel vist at dereguleringer av arbeidsmarkedet korrelerer med høyere ulikhet. En annen studie viser at nedgang i organisasjonsgrad ser ut til å være en hovedfaktor for at de som er helt i lønnstoppen får stadig høyere lønninger. Og organisasjonsgraden faller.

Hva regjeringen gjør? De øker adgangen til å ansette folk midlertidig, kutter i fagforeningsfradraget og har aktivt anerkjent det uorganiserte arbeidslivet.

For det andre: Velferdsstaten utjevner forskjeller. For eksempel har studier fra SSB vist at ulikheten reduseres betraktelig om verdien av velferdsgoder regnes med. OECD peker på at økt inntektsulikhet og stagnert lønnsutvikling har ført til at flere har hatt behov for sosial velferd for å opprettholde levestandarden sin. Skatte- og velferdssystemene har imidlertid blitt mindre omfordelende i mange land siden midten av 90-tallet, i all hovedsak gjennom kutt og innstramninger i velferdsordninger og at overføringene til de laveste inntektsgruppene ikke holder tritt med inntektsveksten for øvrig.

De går til angrep på velferdsgoder tilpasset de aller svakeste i samfunnet, som for eksempel pleiepengeordningen, informasjonsordningen for au-pairer, fri rettshjelp og tilskuddsordninger for multihandikappede og mennesker med kroniske sykdommer.

OECD peker på at økt inntektsulikhet og stagnert lønnsutvikling har ført til at flere har hatt behov for sosial velferd for å opprettholde levestandarden sin. Skatte- og velferdssystemene har imidlertid blitt mindre omfordelende i mange land siden midten av 90-tallet, i all hovedsak gjennom kutt og innstramninger i velferdsordninger og at overføringene til de laveste inntektsgruppene ikke holder tritt med inntektsveksten for øvrig.

Hva gjør regjeringen? De går til angrep på velferdsgoder tilpasset de aller svakeste i samfunnet, som for eksempel pleiepengeordningen, informasjonsordningen for au-pairer, fri rettshjelp og tilskuddsordninger for multihandikappede og mennesker med kroniske sykdommer. De slanker også velferdsstaten årlig med pålagte, ineffektive ostehøvelkutt.

For det tredje – og kanskje det mest talende bildet: Et omfordelende og rettferdig skattesystem er essensielt for å redusere ulikhet. Å skatte etter evne, at de som har den sterkeste ryggen skal bære den tyngste børa, har vært et bærende prinsipp for skattesystemet siden slutten av 1800-tallet. Den motsatte troen på såkalt «trickle down»-økonomien, at skattekutt vil øke veksten som videre vil sildre ned på resten av samfunnet – «dynamiske effekter» som regjeringen Solberg har kalt det, var ille nok før. I dag er teorien ettertrykkelig motbevist. Ønsker man mer fart i økonomien skal man kanalisere eventuelle skattekutt til de som tjener minst.

Selv ikke Siv Jensens eget Finansdepartement har klart å dokumentere at mer penger til de rikeste har nevneverdig effekt på verdiskaping.

Hva gjør regjeringen Solberg? De har kuttet over 24 milliarder i skattene. Arveavgiften er fjernet, formuesskatten kraftig redusert. De nekter å diskutere eiendomsskatt, til tross for klare faglige råd. De som har tjent på det er de aller rikeste i samfunnet vårt: De som tjener over 10 millioner kroner i året, har siden 2013 fått et skattekutt som er hundre ganger større enn de som tjener mellom 150.000 og 250.000 kroner. De tviholder på ideen om at dersom de på toppen får enda mer, skal det skape vekst og velstand for alle.

18 av Norges 20 beste økonomer stilte seg kritiske til avviklingen av arveavgiften. 17 av 20 mente kutt i formuesskatt var en dårlig idé. Selv ikke Siv Jensens eget Finansdepartement har klart å dokumentere at mer penger til de rikeste har nevneverdig effekt på verdiskaping. Mindre skatt til de rikeste gir mer penger til de rikeste – og større ulikhet. Det trenger man for så vidt verken være forsker ansatt i finansdepartementet for å kunne konkludere med.

Vi kan prise oss lykkelige over at de aller fleste av oss går til leger, som både stiller riktige diagnoser og så gir oss riktig behandling. Så lenge Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grande leverer politikk som sørger for at forskjellene blir større, ikke mindre, hjelper det lite med konferanser og meldinger.