Distriktspolitikk angår alle

I forrige uke ble NOU 2020:15 Det handler om Norge overlevert til distriktsminister, Linda Hofstad Helleland. Mange vil kanskje spørre seg om hvorfor en utredning om distriktspolitikk heter akkurat Det handler om Norge? Handler ikke dette bare om deler av Norge, altså distriktene?

Hvis sentrale politikere ikke bryr seg om samfunnets geografiske dimensjon risikerer vi en svært negativ utvikling på en rekke områder

Som medlem av utvalget er jeg selvsagt inhabil i bedømmelsen om dette er et godt eller dårlig navn på en utredning. Men etter min oppfatning er navnevalget svært viktig for å forstå hvorfor flere norske politikere og myndigheter både bør bry seg om og ikke minst forstå mer av det som skjer i distriktspolitikken. Hvis sentrale politikere ikke bryr seg om samfunnets geografiske dimensjon risikerer vi en svært negativ utvikling på en rekke områder.

 

Utkanten som slår tilbake

Den økonomiske geografen Andrès Rodriguez-Pose forklarer både Brexit og valget av Trump i 2016 som the revenge of the places that don’t matter. Han viser til at det ikke nødvendigvis er økonomisk ulikhet på individnivå som forklarer hvorfor velgerne slo tilbake mot elitene i sentrale strøk. Hvilket sted man kom fra forklarte mye, og det er den territorielle ulikheten i utvikling som betyr noe.

‘Rural bevissthet’ beskriver en følelse av beslutningstakere som rutinemessig ignorerer folk på landsbygda

En annen forsker, Kathy Cramer, har snakket om begrepet ‘rural bevissthet’ i sine studier av de enorme politiske forskjellene i Wisconsin. En stat som alle nordmenn kjenner som en av de avgjørende vippestatene i USA, og hvor landsbygda stemmer republikansk og byene demokratisk. Hennes begrep, ‘rural bevissthet’ beskriver en følelse av at beslutningstakere som rutinemessig ignorerer folk på landsbygda, ikke klarer å gi småsamfunn en rettferdig andel av ressursene. Det er også en følelse av at folk på landsbygda er fundamentalt forskjellige fra urbane mennesker når det gjelder livsstil, verdier og arbeidsmoral, og at de blir sett ned på av høyt utdannede eliter i byene.

 

En levende skillelinje i norsk politikk

Forskjellene mellom by og land er ikke bare et fenomen i USA og i Europa. I mitt doktorgradsarbeid viste jeg hvordan Stein Rokkans klassiske teori om sentrum og periferi har hatt og fortsatt har stor betydning for forståelsen av norsk politikk og samfunn. Kjernen i sentrum-periferiteorien er at sentrale myndigheter vedtar lover og regler, og sentraliserer makt, ofte på bekostning av lokale interesser.

Den politisk misnøye basert på territorielle forskjeller spilte en avgjørende rolle ved forrige lokalvalg

Distriktspolitikken på 1970-tallet, spesielt i Nord-Norge, handlet ikke bare om å sikre befolkningsutvikling, men gjennom Rokkans teorier kan man også forstå distriktspolitikken som et virkemiddel for å dempe konflikten mellom sentrum og periferi, som var blusset opp i kjølvannet av EF-striden i 1972.

Eidheim og Fimreite viser i en ny artikkel hvordan den geografiske, politiske misnøyen – målt gjennom innbyggernes respons på påstanden «Sentrale myndigheter tar for lite hensyn til utkant-Norge», fortsatt spiller en rolle i norsk politikk i dag og gir gjenklang i analysene til Cramer fra Wisconsin. Den politiske misnøyen basert på territorielle forskjeller spilte en avgjørende rolle ved forrige lokalvalg. Den internasjonale valgrapporten kalte vi bare The 2019 local and regional elections in Norway: The periphery strikes again. I skrivende stund konkurrer Senterpartiet nå med Høyre og Ap om å være Norges største parti. Hvem hadde trodd det for fem år siden?

 

Distriktene eldes

Med et sånt bakteppe er det kanskje ikke overraskende at en utredning om distriktspolitikken får mye oppmerksomhet. Å skape et godt kunnskapsgrunnlag for utviklingstrekk i fortid og fremtid gir mulighet til en god politisk diskusjon. Basert på dataene som vi har tilgjengelig er det klart at antall innbyggere i distrikts-Norge (definert i kategori 5 og 6 i SSBs sentralitetsindeks) har gått nedover i flere tiår, uavhengig av om regjeringen har hatt blå, rød, gul eller grønn farge.

De nye arbeidsoppgavene må løses med flere unge folk, og kan ikke bare løses av bevilgninger fra oljefondet

Urbanisering er en stor trend som drives av teknologisk utvikling, globalisering og likere muligheter til utdanning. At befolkningsutviklingen i distriktene ikke har vært enda mer dramatisk kan man i stor grad takke arbeidsinnvandring, spesielt fra Øst-Europa, for. Samtidig ser utvalget også at det er betydelige utfordringer knyttet til aldringen av distriktsbefolkningen, ikke minst i fremtiden.

At det er flere som blir eldre er selvsagt positivt, men det betyr også at flere vil ha behov for velferdstjenester og det trengs folk til å drive velferdstjenestene. De nye arbeidsoppgavene må løses med flere unge folk, og kan ikke bare løses av bevilgninger fra oljefondet. Samfunnet må derfor lage systemer for å håndtere konsekvensene av aldring, og de må være bærekraftige over tid.

 

Arbeidsplasser er ikke nok

Både demografiutvalget, og et annet distriktsutvalg, Brandtzæg-utvalget, som har sett på næringsstruktur i distriktene, er veldig klare på at arbeidsplasser alene ikke er nok til å snu trendene i distriktspolitikken.

Differensiert arbeidsgiveravgift er nok ikke er det mest effektive tiltaket

Det er kanskje heller ikke den viktigste årsaken til at folk bor mer urbant. I 2017 kunne man for eksempel lese om historisk lav arbeidsledighet i Nord-Norge. Likevel var det omtrent ikke befolkningsøkning i landsdelen, hvis man tar bort Tromsø og Bodø. Arbeidsplasser har imidlertid vært det aller viktigste virkemidlet i norsk distriktspolitikk, bl.a. gjennom regionalt differensiert arbeidsgiveravgift som medfører et provenytap på rundt 13,3 milliarder kroner for staten hvert år (2018-tall). Min oppfatning, også basert på egen og andres forskning, er at dette nok ikke er det mest effektive tiltaket, i hvert fall ikke for å gjøre noe med bosetningsmønsteret.

 

Ulike forslag må testes ut

Derfor er det kanskje ikke så rart at et utvalg som faktisk kommer med flere konkrete løsninger til hva som kan gjøres, møtes med til dels svært begeistrede kommentarer. I tillegg til generelle tiltak som bredbåndsutbygging, veier, mer desentralisert utdanningstilbud og smartere tjenesteorganisering, foreslår utvalget en rekke konkrete tiltak som bør prøves ut i småskala før de eventuelt rulles ut til alle distrikts-kommunene.

• forsøk med gratis barnehage og SFO for å øke familieetablering i og tilflytting til distriktskommuner
• forsøk med begrenset førerkort for 16-åringer for å gjøre ungdom i distriktene mer mobile
• forsøk med skattefritak for å stimulere markedet for utleieboliger i distriktene
• forsøk med støtte for å motvirke fysisk forslumming
• forsøk med flere desentraliserte enheter i statlige virksomheter for å øke den statlige sysselsettingen i distriktene

Hvis dette er holdningen til sentrale eliter, er det kanskje ikke så overraskende dersom Vedum suser inn på en protestbølge fra distriktene, som ny statsminister i 2021?

Det er ikke sikkert at disse tiltakene vil virke, men det er åpenbart at flere ting burde gjøres og prøves ut. Som Rodriguez-Pose selv skriver i sin artikkel om hvordan steder som ikke betyr noe; ‘Å gjøre ingenting er ikke et alternativ, ettersom de territorielle ulikhetene som ligger til grunn for problemet sannsynligvis vil fortsette å øke, noe som ytterligere øker sosiale, politiske og økonomiske spenninger.’

Og på tross av at den økte polariseringen i samfunnene, også mellom by og land, blir sett på som en av de viktigste årsakene til fremvekst av populisme, klarer Aftenpostens Andreas Slettholm i sin kommentar om NOUen å skrive mer polarisering mellom by og land – ja takk! Hvis dette er holdningen til sentrale eliter, er det kanskje ikke så overraskende dersom Trygve Slagsvold Vedum suser inn på en protestbølge fra distriktene, som ny statsminister i 2021?