Økonomer: Vi drister oss til å påpeke to tabber vi her hjemme er i ferd med å gjøre

Det går mot slutten av 1945. Krigen er over, men avløses den av en den store krisen? I USA er det stor bekymring. Etterspørselen fra krigsindustrien stuper. Store menger soldater demobiliseres. Hvordan skal flere få jobb, samtidig som det blir mindre å produsere? Ekspertene i Washington er samstemte. Ved utgangen av 1945 kommer USA til å ha 8 millioner arbeidsledige.

Det skal vise seg at ekspertene tar feil.

To unge menn diskuterer. Nordmannen Trygve har tilbrakt krigsårene i USA. Nå er krigen over, og han har flyttet til Chicago. Der er også amerikaneren Lawrence. De jobber begge ved Cowles Commision ved Universitetet. De to vennene møttes for første gang et par år tidligere. Lawrence som doktorgradsstudent ved Massachusetts Institute of Technology (MIT), Trygve som invitert gjest fordi et stensilert arbeid han har skrevet vekker stor interesse i forskningsmiljøet.

For å forstå hva som skjer etter krigen, må en først forstå hva som skjer under krigen

Lawrence mener ekspertene i Washington tar feil. Det kommer ikke noen krise. For å forstå hva som skjer etter krigen, må en først forstå hva som skjer under krigen. Som Trygve forteller sine studenter når han noen år senere er tilbake i Oslo: Når folk ikke får kjøpt varene de ønsker, så er speilbildet av det at de sparer mer enn de egentlig ønsker. Når varene igjen blir tilgjengelige, vil etterspørselen skyte i været. Det som spares i dag, vil bli brukt i morgen. Økonomiens aktivitet går ikke ned når rasjoneringen tar slutt. Den går opp. Og i etterkrigstidens USA er det nettopp det som skjer. Ekspertene tok feil. Den 25-årige Lawrence fikk rett.

Lite ante likevel Lawrence Klein og Trygve Haavelmo om hva som skulle komme mange tiår senere. Lawrence Klein skulle få Nobelprisen i økonomi for sine bidrag til utvikling av modeller som forutser økonomiske trender. Trygve Haavelmo skulle få Nobelprisen for utvikling av statistiske metoder til å tallfeste sammenhenger i et innviklet økonomisk landskap. Hver for seg la de ned to grunnsteiner, og det moderne økonomifaget hviler fortsatt på disse.

Nå står vi i en ny krig. I kampen mot koronaviruset står helsevesen og medisinerne i første rekke. Men krisen har ikke bare død og sykdom som resultat. Den har også enorme økonomiske konsekvenser. Bedrifter må stenge ned. Mange av dem kan gå dukken. Flere titalls millioner kastes ut i arbeidsledighet. Dette skjer under krisen, men hva kommer til å skje etterpå?

Selv om mye er forskjellig, er også mye likt. Mange varer og tjenester fins ikke å få kjøpt.

Krisen vi nå ser er annerledes enn alle tidligere kriser. Men selv om mye er forskjellig, er også mye likt. Mange varer og tjenester fins ikke å få kjøpt. Andre ønsker folk ikke å kjøpe fordi det innebærer smittefare. Hele næringer er stengt ned. Konsumet stuper og sparingen øker. Det reduserte konsumet under krisen vil bety økt konsum etter krisen. Det vil hjelpe økonomiene tilbake på sporet. Diskusjonen mellom Lawrence og Trygve er fortsatt høyaktuell.

Betyr det at krisen ikke setter varige spor? Kan vi som Ibsens Peer Gynt si «Att og fram er like langt»? Dessverre ikke.

Det er lettere å få arbeidsledigheten opp enn å få den ned.

Det er lettere å stenge ned en bedrift enn å starte opp en bedrift. Dette betyr at når bedrifter raskt legges ned under krisen, så tar det lang tid før økonomien er tilbake der den var før krisen. Det er lettere å få arbeidsledigheten opp enn å få den ned. Det betyr at når arbeidsledigheten øker raskt under krisen, så tar det lang tid å få den tilbake der den var før krisen. Arrene bruker lang tid på å gro. Da er det viktig å sørge for at de ikke blir dypere enn nødvendig.

Derfor er det viktig at myndighetene stiller opp med støttepakker. Det gjelder å sørge for at økonomien ikke synker for dypt ned i myra under krisen. Det er også rettferdig at myndighetene stiller opp. Grunnen til at små bedrifter i tjenesteytende næringer stenger ned, er at de samfunnsmessige kostnadene ved å holde åpent er for store. Når samfunnet pålegger stenging til fellesskapets beste, må også samfunnet stille opp. Det samme gjelder overfor de arbeidsledige. Det er ikke slik at når arbeidsledigheten øker fra 4 til til 14 prosent, så får vi alle noen ukers ekstra ferie. Smittetiltakene mot krisen har en samfunnsmessig verdi for alle. Men de største kostnadene bæres av et mindretall. Det må samfunnet kompensere for.

Økonomiekspertene i Washington tok feil. Tar ekspertene feil igjen? Det er lett å vite at svaret på dette er ja. Det er vanskeligere å vite hvordan og hvorfor. Vi drister oss likevel til å påpeke to tabber vi her hjemme er i ferd med å gjøre. De dreier seg begge om utformingen av krisepakkene.

Tabbe 1: Bedriftene ble stimulert til permitteringer

Tabbe 1: Noe av det første myndighetene gjorde da krisen traff var å gjøre det billigere for bedriftene å permittere ansatte. Det skulle spare bedriftene for kostnader med nedbemanning. Vi fikk en enorm økning i arbeidsledigheten. En grunn til det er selvfølgelig smitteverntiltakene. En annen grunn er at også de næringene som holder åpent rammes. Når inntekter går ned, og arbeidsledighet opp, så faller etterspørselen mot mange andre virksomheter enn de som er pålagt å holde stengt. Men snarere enn å stimulere disse bedriftene til å holde folk innenfor porten ble de stimulert til permitteringer.

Andre land har gått en annen vei enn oss. De har valgt lønnssubsidier for å stimulere den delen av næringslivet som kan holde åpent. Det er en bedre vei enn den vi har valgt.

Tabbe 2: Vi subsidierer nå bedrifter til å slukke lyset. Vi bør stimulere dem til å gjøre det motsatte.

Tabbe 2: Noe av det siste myndighetene har gjort er å innføre kontantstøtte til bedrifter som har mistet mye av omsetningen sin. Denne støtten skal gå til å dekke størsteparten av uunngåelige faste kostnader for de bedriftene som er hardt rammet. Støtten betales til de bedriftene som i mars har et fall i salget på mer enn 20 prosent i forhold til samme måned forrige år. For april og mai vil bedrifter som har et fall i salget på mer enn 30 prosent få støtte. Så har du en bedrift som går brukbart, kan det være fristende å stenge ned mot slutten av måneden, for å komme under 70 prosent av fjorårets omsetning. Går takeaway-tilbudet til restauranten for bra, tjener du på å sette folk på porten og redusere aktiviteten. Hvis ikke får du ikke støtte.

Vi bør ikke subsidiere bedrifter til å slukke lyset. Vi bør stimulere dem til å gjøre det motsatte. De bedriftene som kvalifiserte til støtte i mars bør også kvalifisere for støtte i april og mai. Det å improvisere og finne smarte nye måter å organisere virksomheten på, bør stimuleres og kvalifisere til støtte. Det burde absolutt ikke gi bortfall av støtte.

Teksten ble først publisert hos Nidaros.no.