Med økende alder følger det sykdom og funksjonssvikt som selv ikke det beste folkehelsearbeid og all verdens planlegging kan gjøre noe med.
Denne uken ble jeg invitert til å holde en appell da Norsk Sykepleierforbund var initiativtaker til Helsebrølet i Tromsø. Som selvoppnevnt general for gerontologigeriljaen, lar jeg ikke en anledning til å brøle gå fra meg. Som gerontolog og som menneske er jeg er glad for å leve i et samfunn der de aller fleste har utsikter til å bli skikkelig gamle. En befolkning med høy forventet levealder er en indikasjon på et samfunn som har lykkes med å skape gode levekår for befolkningen. En aldrende befolkning er altså resultatet av en kollektiv suksesshistorie. Samtidig ser vi at det har blitt et individuelt ansvar å bære konsekvensene av denne suksessen.
Tenker virkelig ansvarlige myndigheter at mennesker som Lilly og Kari har havnet i den situasjonen de er i fordi de ikke har tatt nok «ansvar for egen alderdom»?
Når jeg får anledning til å brøle, velger jeg å brøle på vegne av to grupper. Den ene gruppen jeg brøler for, er dem som ikke når gjennom lydmuren med sine brøl. Og den andre gruppen, er de som har så mye annet i livene sine at de simpelthen ikke har tid eller krefter til å brøle.
La meg begynne med den første gruppen. De som ofte ikke når gjennom lydmuren.
I vinter lot mange seg sjokkere av NRK sin Brennpunkt-dokumentar om norsk eldreomsorg. I dokumentaren ble vi, blant andre, kjent med Lilly (90) som levde i eget hjem med kognitiv svikt og Kari (90) som levde i eget hjem med omfattende fysisk funksjonssvikt. Samtidig som fortellingene til Lilly og Kari rullet over norske TV-skjermer minnet sittende helse- og omsorgsminister oss om at vi i fremtiden blir nødt til å ta større ansvar for egen alderdom.
«Å ta ansvar for egen alderdom» er ikke en retorikk sittende helse- og omsorgsminister har funnet opp. Dette har vært et mantra fra flere tidligere regjeringer. Regjeringen Solberg skrev i Perspektivmeldinga 2021 at «…alle bør forberede seg på et større personlig ansvar i fremtiden» (s. 238). Og i regjeringen Solbergs Leve hele livet-reform ble det slått fast at «aktiv aldring gjennom å ta ansvar for egen helse og klare seg selv, er både et ideal for den enkelte og en politisk strategi» (s. 82). Sittende helse- og omsorgsminister fra Det norske arbeiderparti vakler altså på skuldrene til flere av sine forgjengere når hun dytter ansvaret for den gode, trygge alderdommen over på enkeltindividet.
Jeg skulle ønske ansvarlige myndigheter fikk møte noen av de pårørende som jeg har møtt gjennom min egen forskning.
Men jeg undrer – tenker virkelig ansvarlige myndigheter at mennesker som Lilly og Kari har havnet i den situasjonen de er i fordi de ikke har tatt nok «ansvar for egen alderdom»? At de ikke har levd aktivt nok, ikke har skaffet seg et tilstrekkelig robust sosialt nettverk, og ikke har skaffet seg en bolig med livsløpsstandard? Eller tenker de at Lilly og Kari ikke får sykehjemsplass fordi sykehjemmene allerede er fylt opp av folk som ikke har «tatt ansvar», eller som heller kunne bodd hjemme?
Den andre gruppen jeg brøler for er dem som har så mye i livene sine at de ikke har tid eller krefter til å brøle. De pårørende. De har også, av flere regjeringer, fått beskjed om at de, også i fremtiden, må forvente å «ta ansvar». For eksempel skriver regjeringen Solberg i sin Leve hele livet-reform at «samfunnets omsorgstilbud [trolig vil] bryte sammen om den uformelle omsorgen forsvant eller ble kraftig redusert» (s. 47). Jeg skulle ønske ansvarlige myndigheter fikk møte noen av de pårørende som jeg har møtt gjennom min egen forskning.
For eksempel sønnen i 30-årene som bodde sammen med sin demenssyke mor, og som ikke kunne forlate henne. Den unge mannen hadde én gang prøvd å reise på ferie. Han avtalte med naboer at de skulle se til moren, og så satte han seg i bilen og kjørte over grensa til Sverige. Men etter et par dager kjørte han hjem igjen fordi han fikk så vondt i magen av å tenke på mora som var alene hjemme. Jeg vet ikke hvordan i all verden denne unge mannen skulle tatt «mer ansvar».
Folk tar allerede ansvar! For seg selv og for hverandre.
Jeg skulle også ønske at ansvarlige myndigheter fikk møte ektemannen som ofte kjørte rundt og lette etter kona si på natta fordi hun våknet og gikk ut i bare nattkjolen. Han som til slutt knakk sammen som følge av mangel på søvn, hvile og støtte, fordi han hadde «tatt ansvar».
Jeg er drittlei av å høre at folk må «ta ansvar». Folk tar allerede ansvar! For seg selv og for hverandre. Men med økende alder følger det sykdom og funksjonssvikt som selv ikke det beste folkehelsearbeid og all verdens planlegging kan gjøre noe med. Og da er det samfunnet som skal ta ansvar. Det er det som gjør oss til et samfunn.
Kommentarer