Du, du som alltid klarer deg

”Du, du gir deg jo ikke, du er jo en sånn en som alltid klarer seg”, trøstet min sjef i sommer. Jeg hadde begynt å gråte. Jeg hadde søkt min egen jobb, den jeg hadde hatt i halvannet år, men ikke fått den. Det kom en fra Hedmark som hadde krav på stillingen. Fylkessammenslåingen, som jeg hadde applaudert på makronivå, hadde en høy pris på mikronivå. Jeg ble arbeidsledig. En annen lærer fikk elevene mine. Jeg måtte klare meg.

Jeg fortsatte å gråte til min venninne senere på kvelden. Vi er to sterke kvinner – eller, vi blir i hvert fall sett på som to sterke kvinner. Inni oss er vi like små og svake som de fleste andre, det bare synes ikke.

Venninna mi fortalte hvordan hun, helt siden hun var liten, hadde fått høre akkurat det samme:  ”Hun klarer seg alltid”, ”Hun er en sånn en som alltid lander på føttene”. Hun begynte å ramse opp alle setningene hun hadde fått høre i årenes løp. Av foreldrene, av lærerne, av trenerne, av tantene, av vennene og studiekameratene. Hun var av den sterke og selvgående typen, tenkte alle.

Hun ville være noens barn, også – og bli stelt, pleid og trøstet.

Venninna mi fortalte om broren sin som alltid hadde blitt stelt og pleid. Han var fysisk og mentalt svak, i hvert fall tilsynelatende, og fikk derfor mer – ”muligens alt”, la hun lakonisk til. Hun, storesøsteren, derimot, hadde alltid måttet klare seg selv, siden hun var kapabel til det, mente foreldrene og alle andre. Hun fortalte at de gangene hun hadde feilet eller rotet det til, kom ikke mor og far med trøst eller hjelp, men heller med en bebreidelse: ”Du har bare deg selv å takke”.

Dette var en rolle hun ikke orket, eller ville orke. Hun ville være noens barn, også – og bli stelt, pleid og trøstet. Hun ville ikke ha byrden av å klare seg selv.

For en liten stund siden snakket jeg om min siste bok til elever på en videregående skole på Frøya i Trøndelag. Siden jeg har skrevet en bok om skilsmisse, måtte jeg tilpasse innholdet for et publikum som ennå ikke hadde blitt skilt, ikke gift engang. Jeg snakket for det meste om kjærlighetssorg – noe tenåringer garantert kunne relatere til, og kjenne igjen seg selv i. På slutten av forelesningen min var det en jente som rakk opp hånda og spurte: ”Hva var det verste med skilsmissen for deg?”

Flinke, pliktoppfyllende piker er en samfunnskraft som gjør at Norge går rundt hver eneste dag.

Jeg svarte, som sant var, at det verste var å ikke kunne være noen sitt barn. Det verste var, i mitt livs svakeste og tyngste periode, å måtte være sterk, den aller sterkeste, uten å kunne være svak hos noen. Jeg hadde mistet min mor og far for mer enn 20 år siden, da jeg var omtrent like gammel som tilhørerne mine, men savnet dem aller mest da jeg selv var på mitt svakeste og ikke hadde noen å være svak hos.

Da hadde jeg mest behov for slippe å være sterk, slippe å være den som ”alltid klarer seg”. Jeg hadde ikke lyst til å klare meg, jeg hadde bare lyst til å bli tatt imot, omfavnet, trøstet, pleid og stelt. ”Slik som jeg håper at deres foreldre pleier dere når dere har det vondt”, la jeg til. Elevene nikket. Det var det ungdommer etterlyste i Aftenpostens skrivekonkurranse for tenåringer nettopp – foreldre som støtter. ”Støtt oss, uansett hva. Selvfølgelig ikke om vi stjeler eller bryter loven, men i hobbyer, kosthold, stil og legning”, skrev en.

Fortellingen om flinke piker er velkjent for alle.

Flinke piker er så flinke at man ikke behøver å bry seg om dem. De uttrykker seg klart og tydelig, de forsvarer seg, de holder alltid det de lover og de tar ansvar for seg selv og barna sine – og mange ganger for alle andre også. Flinke piker har orden på matpakker, dugnader, fødselsdager, besteforeldrenes pleiehjemsøknader og følelser. Flinke piker er aldri til bry, for de er så innmari flinke at de klarer seg selv.

Neste gang du ser en flink pike i full sving – tilby hjelp.

Jeg blir alltid provosert når begrepet brukes nedlatende, både av menn og kvinner – som om det er noe galt med å være en flink pike. Flinke, pliktoppfyllende piker er en samfunnskraft som gjør at Norge går rundt hver eneste dag. Faktisk hadde hele verden stoppet opp uten pliktoppfyllende kvinner som tar ansvar og holder hjulene i gang.

Men det koster. Det å være en flink pike kan fort bli en byrde. Det er jo bare den selvstendige, sterke siden som andre ser. Og fordi flinke piker er så selvstendige og sterke, får de ikke nok støtte, hjelp, trygghet og ømhet. De klarer seg jo selv! Det er de som alltid klarer seg!

Men ingen er så flink, ikke engang den flinkeste piken, at hun klarer seg uten nærhet, varme, medfølelse og omsorg.

Den finlandssvenske lyrikeren, Gösta Ågren, har skrevet så fint:

Om styrke er

Aldri å bryte sammen

Men alltid å kjempe

Så utgjør den styrken

En byrde som krever

Stor styrke

Så stor styrke har ingen. Neste gang du ser en flink pike i full sving – tilby hjelp. Det er ikke sikkert hun klarer seg selv, selv om det ser slik ut.

 

Innlegget ble først publisert i Oppland Arbeiderblad 30.11.19