Statsminister Erna Solberg lyste fra store reklameboards mot alle som befant seg i Oslo i sommer. «Trygt tilbake til hverdagen» var budskapet, med Høyrelogo og valgkampslagord.
Her skulle Høyre høste partipolitisk gevinst av koronahåndteringen, og et slags «faren er over» ble signalisert – underforstått, takket være Høyre og Solberg.
Et slags «faren er over» ble signalisert – underforstått, takket være Høyre og Solberg.
Men før de siste boardsene var nedmontert, hadde smitten krøpet over de nyåpnede landegrensene. Da stod statsministeren fram på regjeringens pressekonferanse 12. august med et helt annet budskap: Det er viktig at det ikke går politikk i koronahåndteringen. Regjeringen hadde egentlig ikke noe valg, da grensene ble åpnet. Man måtte følge objektive kriterier.
Det illustrerer på en god måte Høyres kommunikasjonsstrategi gjennom koronakrisen. Det er et mesterstykke i dobbel-, trippel- og kvadruppelkommunikasjon. Alle som har fulgt partiet tett de siste årene, vet at det formelig pustes partipolitikk i regjeringskontorene, også i krisetider. Målet er at Solberg og partiet Høyre skal høste ære på de områdene som går bra. Der det går mindre bra skal det vises til at regjeringen bare har fulgt helsefaglige råd og objektive kriterier.
Det formelig pustes partipolitikk i regjeringskontorene, også i krisetider
Og dersom d e t ikke virker, skal man møte all kritikk med beskyldninger om at andre partier forsøker å gjøre partipolitikk ut av en nasjonal krisesituasjon. Slik skal kritikk og uenighet stemples som smålig og egoistisk, mens Høyre skal framstå svevende over vannene med kun landets beste i tankene. Etterpåklokskap, heter det fra høyrehold, når det antydes at denne åpningen for reiser til utlandet kan hende ikke var så lurt. Populisme, stemples det som, når Arbeiderpartiets helsepolitiker Ingvild Kjerkol vil at regjeringen gjør mer for å stoppe importsmitte fra utlandet.
Det er ikke uvanlig at politiske partier mener ulike ting på forskjellige tidspunkt. Verden endrer seg. Det kan være gode grunner til å endre både retorikk og strategi, ja til og med standpunkter. Fremskrittspartiet har hittil vært ubestridte Norgesmestere i å snu kappen etter vinden – raskt og effektivt. Per Sandberg forteller for eksempel i boka «Mot min vilje» hvordan han i sin tid sikret stortingsplassen «med helgardering om bjørn og ulv» på sin reise rundt i Nord-Trøndelag. Men det er sjelden at politikere slipper unna med å kommunisere helt motstridende ting samtidig. I hvert fall over tid. Høyre gjør imidlertid et iherdig forsøk på å overta tronen fra Frp på å være råest på dobbelt-kommunikasjon.
Kritikk og uenighet stemples som smålig og egoistisk, mens Høyre skal framstå svevende over vannene med kun landets beste i tankene
Det burde nemlig ikke vært mulig å tapetsere landets hovedstad med partipolitiske plakater om koronakrise, samtidig som man vil være statskvinne og advare alle andre mot å lage politikk ut av koronasituasjonen.
Det er vanskelig å kritisere Høyre for at de prøver, men ubegripelig at det tydeligvis går helt fint. Og dagen etter at statsministeren foran et samlet pressekorps vil ha seg frabedt at det lages partipolitikk av koronahåndteringen, står hennes partifeller fram på forsiden av Klassekampen. Der rasles det med mistillitsforslag mot det Arbeiderpartiledede byrådet i Oslo. Man er rett og slett sjokkert. Tidligere Høyreordfører Fabian Stang følger opp i VG . Byrådet burde «skamme seg».
Årsaken er nettopp koronasaken, og ventelister for testing i storbyene – etter økningen av smitte som fulgte etter at regjeringen åpnet grensene til «grønne land». Da er plutselig ikke smitten et ansvar for helsevesenet, heller ikke for høyrepartiene som åpnet grensene – men for de rødgrønne lokalpolitikerne i Oslo og Bergen.
Det er selvsagt ikke tilfeldig at det er andre høyrepolitikere enn statsministeren som står for de konkrete angrepene på de rødgrønne partiene
Det er selvsagt ikke tilfeldig at det er andre høyrepolitikere enn statsministeren som står for de konkrete angrepene på de rødgrønne partiene i denne saken. Her er det en arbeidsdeling. Det er ethvert partis ønskedrøm å gjøre sin statsminister til en populær, samlende figur. Hevet over politikken når det passer – stemmesanker for partiet sitt når det høver seg slik.
Det som derimot er vanskelig å skjønne, er hvorfor norske redaksjoner i samlet flokk legger gebisset på hylla og er helt tannløse i sin journalistikk i møtet med denne åpenbare strategien.
Teksten er først publisert i Klassekampen
Kommentarer