En menneskerettslig helsesjekk

Noen ganger kan det synes som om menneskerettighetsbrudd er noe som foregår øst for Norden og sør for Syden, ikke minst i år. Ukraina har blitt offer for ufattelige grusomheter etter Russlands fullskala invasjon.

Men vi har også fulgt de brutale angrepene på fredelige demonstranter i Iran. Mange har skrudd av TV-en når Qatar og FIFA-presidenten dukket opp på skjermen, eller tenkt på hvordan man skal reagere på bilder av konsentrasjonsleirer i Xinjiang.

Sveitserne burde huske på, bemerket komiteen oppsiktsvekkende skarpt, at landets velstand blant annet var bygget på slavehandel, sjokolade og kaffe.

Verdens mest undertrykkende regimer blir regelmessig fordømt av organisasjoner som Helsingforskomiteen og i FN-systemet. Men når vi nærmer oss slutten på året, bør vi også rette blikket mot oss selv et øyeblikk, i bredeste forstand. Hvordan har landene vi tradisjonelt tenker på som «Vesten» håndtert menneskerettighetene i året som ligger bak oss?

Forekommer det også grilling av regimer det er mer naturlig for Norge å sammenligne seg med? Ja, det gjør det faktisk. Her er et ganske tilfeldig knippe, etter et streiftog gjennom årets FN-høringer.

I likhet med mange andre komiteer som overvåker menneskerettigheter, holder FNs Arbeidsgruppe for Eksperter på Personer av Afrikansk Avstamning til i Genève. Medlemmene trengte ikke reise langt for å gjennomføre årets første fact-finding, for den gikk til vertslandet Sveits. Etter å ha snakket med folk i Bern, Zürich og Lausanne, konkluderte ekspertene med at rasistiske former for «humor» i anførselstegn var utbredt rundt Alpene.

Kvinner med afrikansk bakgrunn fortalte dessuten at leger diagnostierte dem med «middelhavssyndrom», et kodeord for å være overdramatisk i møte med helsevesenet. Sveitserne burde huske på, bemerket komiteen oppsiktsvekkende skarpt, at landets velstand blant annet var bygget på slavehandel, sjokolade og kaffe.

Heller ikke på motsatt side av Atlanterhavet slipper myndighetene unna kritiske blikk.

Ingen demonstranter blir hengt fra heisekraner i Sveits. Ikke i Liechtenstein eller Luxembourg heller. Journalister blir ikke fengslet på livstid i Finland. Tortur med elektriske støt er ikke en utbredt avhørsmetode i Portugal. Det betyr ikke at overgrep ikke forekommer her. Men ofte angår kritikken av vestlige land lovgivning eller systemiske spørsmål, og er vanskeligere å forstå rent intuitivt.

I februar var det for eksempel Island sin tur å vurderes i FNs Menneskerettighetsråd, i det diplomatene kaller den Universelle Periodiske Gjennomgang (UPR). Ordet ombudsmann kommer av gammelnordisk umboðsmadr, så man skulle tro akkurat dette var på stell i Reykjavik.

Men et av landene som deltok i høringen, påpekte at selv om Island har en nasjonal menneskerettighetsinstitusjon, oppfyller den ikke de såkalte Paris-prinsippene som sikrer tilstrekkelig uavhengighet. Det ble også påpekt at islendingene mangler lovgivning som skal forhindre hatefulle ytringer i media.

Heller ikke på motsatt side av Atlanterhavet slipper myndighetene unna kritiske blikk. FNs Komité for Barns Rettigheter rapporterte nylig om «intense» samtaler under et besøk til Canada, hvor en sannhetskommisjon har avdekket historiske overgrep mot urbefolkningen, også av barn. Canada har en «mørk historie» av institusjonalisering, sa en av ekspertene på barns rettigheter under besøket, som samtidig berømte canadiernes vilje til å ta et oppgjør med landets fortid.

Når man kritiserer menneskerettighetsbrudd i europeiske land, kan det bli en utfordring at ubudne gjester bli med i følget.

Studerer man årsrapporten fra organisasjoner som Human Rights Watch, får man detaljerte oppsummeringer fra verdens verste regimer. Men vestlige blir også omtalt. Høyreekstremisme og overvåkning var på fremmarsj i Tyskland i år. Fattigdom og ulikhet vokste i Frankrike. Og italienerne trenger et lovverk som kriminaliserer oppfordring til vold basert på seksuell orientering.

Og den store stygge ulven, USA? Problemene hos vår mektigste allierte er så betydelige at HRW behandler sitt hjemland nærmest som et separat kontinent, med en lang rekke underkapitler: Rettsvesen, immigrasjon, nasjonal sikkerhet, rasediskriminering, fattigdom og økonomisk ulikhet er blant temaene som behandles. For ikke å snakke om følgene av amerikansk utenrikspolitikk.

Også Norge må til pers. I FN-sammenheng pleier forholdene rundt varetektsfengsling å være tema. Men det finnes også andre områder hvor vi regelmessig kritiseres. Da FNs Menneskerettighetskomité samlet seg i Palais Wilson i mars, ble det påpekt at Norge må respektere prinsippet om non-refoulement av mennesker som risikerer forfølgelse. Vi må også sikre samenes rettigheter, og gjøre samisk språk tilgjengelig i barnehager over hele landet.

Land med et sterkt sivilsamfunn evner gjerne å løfte perspektivet. Krigen raste allerede i Donbas da Volodymyr Zelensky vant presidentvalget i 2019. Noe av det første det ukrainske sivilsamfunnet gjorde, var å fotfølge ham for å få godkjent en nasjonal menneskerettighetsplan. I juni ratifiserte parlamentet Istanbul-konvensjonen om bekjempelse av vold mot kvinner, etter press fra landets eget menneskerettighetsmiljø.

Nylig var det jeg som satt bakerst i Rådhushallen da Oleksandra mottok Nobels fredspris på vegne av Senter for Sivile Rettigheter.

Når man kritiserer menneskerettighetsbrudd i europeiske land, kan det bli en utfordring at ubudne gjester bli med i følget. Det fikk Amnesty International erfare da en uttalelse om at ukrainske militære burde unngå å oppholde seg i og nær sivile boligområder ble tatt ut av kontekst og brukt for alt det var verdt i russisk propaganda. Men det må ikke forhindre oss fra å si sannheten om våre egne land.

Økonomiske stormakter, som Norge på sitt vis er, kan bli ansvarlige for menneskerettighetsbrudd langt utenfor sine egne grenser. Nylig så Helsingforskomiteen på tre norske selskaper som har støtt på store menneskerettslige utfordringer i utlandet. Det sier sitt om norske forhold at både Hydro, Telenor og Yara var villige til å snakke åpent med oss om sine erfaringer. Men Norge er ikke immun mot verdens brutale realiteter når vi investerer i udemokratiske land.

Situasjonen for asylsøkere og flyktninger er det FN-organene oftest tar opp i møte med vestlige styresmakter. En vinterdag for to år siden stakk jeg innom en rettssal i Kyiv, hvor det pågikk en kuriøs sak. En relativt ukjent regimekritiker fra Kasakhstan hadde søkt asyl i Ukraina, men nå ville migrasjonsmyndighetene kaste henne ut.

Menneskerettigheter er universelle.

Da jeg kom inn i salen så jeg et kjent ansikt på bakerste rad: Oleksandra Matvijtsjuk. Hva i all verden gjør du her? spurte jeg. Overvåker menneskerettighetene, var svaret. Nylig var det jeg som satt bakerst i Rådhushallen da Oleksandra mottok Nobels fredspris på vegne av Senter for Sivile Rettigheter.

En amerikansk diplomat sa en gang til meg at det var latterlig å demonstrere mot dødsstraff foran USAs ambassade i Drammensveien, fordi spørsmålet ble avgjort på delstatlig nivå, og ikke føderalt. Han ville neppe forventet like finmasket kunnskap om beslutningsprosesser i Kambodsja eller Kongo, om det var dem vi kritiserte. Vi tror vi kjenner land som ligner på vårt eget, men det kan også bli en sovepute.

Menneskerettigheter er universelle. Også i Vesten bør ha for vane å ta en årlig, menneskerettslig helsesjekk, gjerne i god tid før nyttår.