En ny vår for leken

«Skolesystemet har skapt en forestilling om at barn lærer og utvikler seg best gjennom aktiviteter som er styrt og bedømt av voksne, og at barnas egenstyrte aktiviteter er bortkasta tid».

Dette er et av mange skarpe og betydningsfulle sitater fra boka «Lek og læring i et nevroperspektiv» (Universitetsforlaget).

Jeg leste boka for flere måneder siden, men sitatet har brent seg fast. Trolig fordi det utfordrer det jeg har lært og derfor ubevisst tror på som lærer: en overdreven tro på voksenstyring, altså lærerstyring. Jeg studerte vel ikke i seks år på universitetet for å overlate undervisningstida mi til elevene?

Jeg hører ofte lærere i skolen si at det ikke er tid til fri lek.

Jeg vil driste meg på å si at det å overlate regien til elevene – altså barna – strider mot noen av de grunnleggende prinsippene lærergjerningen bygger på. I hvert fall gjelder det for mange lærere i skolen; barnehagelærere ville nok tenkt annerledes.

I boka understreker barne- og ungdomspsykiater Charlotte Lunde og nevrobiolog Per Brodal lekens betydning for barns utvikling. Samtidig viser de hvordan gode intensjoner – ofte institusjonalisert i skolesystemet – kan ødelegge barns lærelyst. Boka er altså mat for tanken for alle oss som jobber i det norske skole- og utdanningssystemet.

Lekens dårlige kår i skolen

Evalueringa av seksårsreformen viser at leken har dårlige kår i skolen. Lek var den vanligste arbeidsformen på førstetrinn i 2001. I dag er lærerstyrte aktiviteter som høytlesing og gjennomgang av lærestoff, blitt vanligere. Bokstavinnlæring har fått en mer framtredende rolle. Det gjør at dagsrytmen har endra seg. Der elevenes timeplan før var fleksibel, preges den nå av økter på 45 og 60 minutt.

Annen forskning viser at «lekbasert læring» – enkelt sagt å bruke lek som metodikk for å nå læringsmål – brer om seg. Altså en mer voksenstyrt «lek» der lærere har satt rammer, innhold og mål for aktiviteten. Nevnte Per Brodal har utropt denne nyvinninga til «en ulv i fåreklær» og mener den har lite eller ingenting med den frie leken å gjøre.

Politikernes lek med barnas tid

Jeg hører ofte lærere i skolen si at det ikke er tid til fri lek. Altså lek der barna setter rammer og innhold for aktivitetene selv; der elevene har frihet til å selv gå inn og ut av leken.

Det er interessant i lys av endringene på småtrinnet. Min forskning har vist at småtrinnet har est ut. Seksårsreformen i 1997 medførte en økning på 600 timer. Fra 2002 til 2008 ble det lagt til nye 500 timer på småtrinnet.

Signaler det siste året har likevel gjort meg håpefull.

En tiåring i dag har hatt to år mer undervisning – målt i timer – enn foreldrene hadde da de var på samme alder.

Det har foreløpig ikke vært politisk interesse for å undersøke timetallsøkningen. Vi vet derfor lite om hva timene brukes til. Evalueringa av seksårsreformen går likevel langt i å antyde at timetallsøkninga ikke har kommet leken til gode.

Lekens betingelser

Signaler det siste året har likevel gjort meg håpefull. Det virker som at leken begynner å få større anerkjennelse og bedre betingelser i skolen. Mange skoleledere og lærere har kontaktet meg for å si at de er takknemlige for at jeg har gjort dem oppmerksom på at de har god tid. «Vi har jo god tid til å synge og leke!», som en barneskolelærer i Trondheim sa til meg.

En romslig timeplan gir mulighet til å planlegge dagen slik at balansen mellom voksenstyrte aktiviteter og den frie leken ivaretas.

I den sammenhengen kan den økte tidsressursen på småtrinnet være en gave, siden det gir en mulighet til å tenke helhetlig. Mer tid på småtrinnet gjør at det er stort rom for fri lek, pauser, mat og påkledning ved siden av bokstaver og tall og alt imellom.

En romslig timeplan gir mulighet til å planlegge dagen slik at balansen mellom voksenstyrte aktiviteter og den frie leken ivaretas. I hvert fall hvis vi anerkjenner at barns egenstyrte aktivitet er verdifull for barns utvikling.

(Teksten ble først publisert i Utdanningsnytt.)

Referanser:

Bjørnstad, E. T. Myrvold, C. P. Dalland og S. Hølland (2022). «Hit eit steg og dit eit steg» – sakte, men sikkert framover? En systematisk kartlegging av premisser for og trekk ved førsteklasse. Oslo: Oslomet

Djupedal, E. F. (2022). På skuldrene til de minste: timefordelinga som verktøy for å skape framtida. Nytt norsk tidsskrift, 39(1).

Djupedal, E. F. (2022). På skuldrene til de minste – et utdrag. Hentet 9. august 2023 fra https://elisedjupedal.no/2022/10/06/pa-skuldrene-til-de-minste/

Lunde, C. & P. Brodal (2022). Lek og læring i et nevroperspektiv: hvordan gode intensjoner kan ødelegge barns lærelyst. Oslo: Universitetsforlaget