En uansvarlig økonomisk politikk

En kan ha det mye morsomt ved å oppsummere Frps tre år i regjering. Avgifter på alt fra plastposer til flyseter, økte bensinpriser og ikke minst en veisatsning som i realiteten er finansiert av Frps knefall for politiske realiteter – også kalt bompenger. Om løftebrudd i det minste kan få en til å trekke på smilebåndet, er Frps fremste gjennomslag i regjering desto mer skremmende. Et gjennomslag som kan få langt større konsekvenser enn at Frps kjernevelgere begynner å innse at det ikke lenger er Arbeiderpartiet, men Ketil-Solvik Olsen som mottar bompengene de fortsatt betaler.

Å finansiere inntektsgap og dyre valgløfter med oljepenger, var en uansvarlig økonomisk politikk.

Før 2000-tallet og Frps politiske reise fra Carl I. Hagen til regjering i 2013, var hovedlinjene og forskjellene i norsk politikk enkle. Arbeiderpartiet sto for én økonomisk linje, Høyre en helt annen. Mens Arbeiderpartiet var tydelige på at alle skulle bidra for å styrke fellesskapet gjennom arbeid og skatt, ønsket Høyre å redusere offentlig sektor. Skattekutt og privat initiativ var deres svar. Inntektene skulle kuttes i tråd med utgiftene. Det var en ærlig forskjell mellom hvordan pengene skulle brukes, og ikke minst hvor mye penger som skulle brukes. I dag er realiteten en helt annen.

Før valget i 2005 og i 2009 var tonen fra Høyre, tradisjonen tro, krystallklar: Økte offentlige utgifter, samtidig som man kutter i statens inntekter, er en uansvarlig økonomisk politikk. I god konservativ tradisjon, personifisert av Kåre Willoch på 1980-tallet, var budsjettbalanse grunnmuren som la rammene for offentlige utgifter. Å finansiere inntektsgap og dyre valgløfter med oljepenger, var en uansvarlig økonomisk politikk. Det var Frp-politikk.

Under og etter finanskrisen i 2009 valgte den rødgrønne regjeringen å øke oljepengebruken. I god sosialdemokratisk ånd valgte samfunnsøkonomen og statsminister Jens Stoltenberg å følge i fotsporene til Erik Brofoss og bruke penger for å holde mennesker i jobb. Høyres løsning var skattekutt. En halvert oljepris, seks år og 135 000 arbeidsledige senere,  er regjeringens løsning den samme. Skattekutt skal gi dynamiske effekter på økonomien og skal få mennesker tilbake i jobb. Dette til tross for at tall fra SSB slår fast at de samme pengene hadde hatt 70 ganger mer effekt over statsbudsjettet enn gjennom skattekutt. Ideologi trumfer økonomi. En likning som dessverre har få vinnere og mange tapere.

Når statsministeren blir konfrontert med regjeringens pengebruk, slår hun ballen raskt tilbake til Arbeiderpartiet: Kritikken mot regjeringen er både uklar og selvmotsigende. Statsministeren hevder at hun ikke kan forstå hvordan noen kan bruke for mye penger samtidig som man gjør for lite mot ledigheten. Regnestykket er derimot ganske enkelt. Tiltakene mot ledigheten har kommet for sent, og tilsvarer så vidt halvparten av de faktisk milliardene Arbeiderpartiet har lagt på bordet i sine alternative budsjetter.

Veien mot en levedyktig borgerlig regjering er brolagt med brutte valgløfter.

Det er en klassisk ideologisk forskjell mellom Høyre og Arbeiderpartiet. På den andre siden har den totale pengebruken ingen gjenklang hos verken Høyre eller Arbeiderpartiet. Det klinger derimot langt bedre i ørene til Siv Jensen.

Siden 2013 har regjeringen satt rekord i oljepengebruk. Ledigheten øker i tråd med skattekuttene og inntektene til felleskapet stuper. I en tid med pressede budsjetter, har løsningen til Høyre alltid vært å kutte i offentlige utgifter og redusere offentlig sektor. Fra Kåre Willoch til Per Kristian Foss har budsjettbalanse vært hovedlinjen for offentlig pengebruk. En hovedlinje som virker glemt under Erna Solberg.

Før valget i 2013 var det mange som satte spørsmålstegn ved et eventuelt regjeringssamarbeid med Frp. Det ble stilt spørsmål ved pengebruken og inndekning for skattekutt i milliardklassen. Det ble etterhvert en notorisk øvelse for Høyre å ta avstand fra Frps økonomiske linje og det ble gitt forsikringer om at Siv Jensen ikke skulle påvirke den totale pengebruken. Handlingsregelen skulle ligge fast, skattekutt var et ikke-tema og treårig norgesmester i oljepengebruk – Erna Solberg – var ute en rekke ganger og advarte mot en slik utvikling.

Drømmen om borgerlig samling har kostet Høyre dyrt.

I et desperat forsøk på å holde ro i rekkene og få kontroll på borgerlig kaos, har Erna Solberg latt Frp få skrote alt som heter budsjettbalanse og en ansvarlig økonomisk politikk. Til tross for reduserte inntekter og en fallende oljepris, øker de offentlige utgiftene i tråd med oljepengebruken for å finansiere dyre valgløfter uten inndekning. Politikken som var uhørt og uansvarlig for Høyre før valget i 2009, er regjeringens offisielle linje i 2016:

– Det er en lite oppsiktsvekkende nyhet at Høyre og Frp er uenig i den økonomiske politikken. Det har jeg sagt til det kjedsommelige. Høyre har andre svar enn Frp og vil aldri gå inn i en regjering som legger opp til en uansvarlig politikk, sa Erna Solberg til Adresseavisa i 2008. 

Få ville trodd på det i 2013, men Fremskrittspartiets fremste gjennomslag i regjering har skjedd i Finansdepartementet. Departementet de fleste trodde Høyre ville våke over med argusøyne ved et eventuelt regjeringssamarbeid, er blitt til en oase for dyre og kortsiktige løsninger for å ivareta motstridende hensyn. Veien mot en levedyktig borgerlig regjering er brolagt med brutte valgløfter, dype konflikter og dyre kompromisser. Drømmen om borgerlig samling har kostet Høyre dyrt. Og det er fortsatt et par statsbudsjetter igjen.