En utvei fra utenforskapet

Vi nordmenn har grunn til å være stolte av det samfunnet vi har bygget opp. Vi har kombinert høy sysselsetting, høy produktivitet og omstillingsevne med jobbsikkerhet og generøse velferdsytelser. Dette har skapt enorm velstandsutvikling og gode liv – for de fleste.

På samme måte som en lenke bare er like sterk som sitt svakeste ledd, er en velferdsstat imidlertid ikke bedre enn det den gjør for dem som har minst. Vi har ordet «samfunn» fra det norrøne «samfundr», som betyr sammenkomst. Målet på vårt samfunnsnivå er hvor mange som deltar i sammenkomsten.

 

Mange faller utenfor

Det er dessverre mange grupper som faller utenfor. 320 000 uføre er overrepresentert i statistikkene over depresjon, angst, fattigdom, isolasjon og tidlig død. Samfunnets svar er å stemple dem som juksemakere, simulanter og uverdige trengende.

Mange tusen barn lever også med vold, misbruk og omsorgssvikt. De vokser opp til å bli psykiatriske pasienter, rusmisbrukere, eller kriminelle. Pensjonistene lever lengre nå enn tidligere, men for mange av dem henger ensomheten som en gravkappe over de siste årene av livet.

Den som er støtt ut fra samfunnet må selv finne veien gjennom mørket.

Felles for alle disse gruppene er at de ikke er like tett flettet inn i samfunnsveven som flertallet av oss. Etter mat og bosted er det meningsfulle menneskelige relasjoner som står øverst på behovslista vår, og her har statens bidrag vært marginalt og synkende.

Rådende politisk ideologi er at individet er interessant kun i den grad det er sterkt og kan pålegges ansvar. Den som er støtt ut fra samfunnet må dermed selv finne veien gjennom mørket. De få som klarer det blir brukt som bevis for at resten bare ikke prøver hardt nok.

 

Tilhørighet er grunnleggende

Vårt neste store politiske prosjekt bør derfor være å skape et inkluderingssamfunn. Det gjør man ved å aktivt hente inn dem som faller utenfor, og ved å vektlegge sosiale behov, ikke kortsiktig yteevne. Mennesker som inkluderes blir nemlig sterkere. Hvis vi blir fortalt at vi er like, ikke forskjellige, vokser tilhørigheten og selvfølelsen, og dermed også viljen og evnen til å bidra det vi kan.

Det er en politisk pris å betale for et slikt prosjekt. Å prioritere svake grupper blir ofte kritisert som naivt og lite bærekraftig, men vi bør huske at overgangen fra naturtilstand til samfunnsdannelse var motivert av ønsket om å svare bedre på menneskenes grunnleggende behov. Tilhørighet er et slikt behov.

«Er det noen som ser meg?» «Er jeg god nok?» Slike spørsmål hjaller ordløst gjennom mange mørklagte soverom.

Det som virkelig er naivt er derfor å tro at man kan behandle mennesker som roboter uten at det truer samfunnslimet. Hvem som helst kan falle utenfor, og penger til mat er for mange ikke det største problemet dersom det skjer.

«Er det noen som ser meg?» «Er jeg god nok?» Slike spørsmål hjaller ordløst gjennom mange mørklagte soverom.

 

De rettighetsløse

Hva betyr disse menneskenes behov for oss andre?

I et inkluderingsperspektiv burde deres ønsker veie like tungt som bedriftseierens eller fagforeningslederens vilje, men det finnes få effektive organisasjoner som samler og målbærer deres interesser. Som «utenforstående» har de heller ikke pressmidler som streik eller sterke nettverk som åpner dører og gir innflytelse i maktens lukkede rom.

Det innebærer at det heller ikke er noen politisk risiko å ignorere dem til fordel for mer slagkraftige grupper. Dermed er det vanskelig å konkludere på noen annen måte enn med at de er ufrie.

Vi fratar dem retten til å kreve noe, og reduserer samtidig vår mulighet til å lytte hvis de prøver.

Når deres stemme ikke anerkjennes som likeverdig i praksis, er det et uttrykk for at vi som samfunn heller ikke anerkjenner dem som likeverdige individer i en mer filosofisk forstand. Vi fratar dem retten til å kreve noe, og reduserer samtidig vår mulighet til å lytte hvis de prøver.

 

Politikkens legitimering

Slike holdninger påvirker både oss og dem. Uføres valgdeltakelse er ned mot femti prosent, mens «høytlønte» og «høyt utdannede» – altså godt inkluderte mennesker – stemmer i nærmere åtti prosent av tilfellene.

Forskjellen går igjen i alle utgrupper, enten det er snakk om rusmisbrukere, mobbeofre, unge som har falt utenfor, eller enslige eldre.

Den lave valgdeltakelsen er interessant i seg selv, så klart. Men den er også symbol på noe viktigere: Den usynlige kan umulig føle seg sett. Dermed synker vedkommende dypere ned i utenforskap og passivitet.

Har politikk noen legitimitet lenger, hvis vi ikke reagerer når flere og flere blir stående alene?

Det vi bør spørre oss er derfor ikke hva den politiske prisen ved å kjempe mot ekskludering blir, men hva den samfunnsmessige prisen ender på om vi lar være. Har politikk noen legitimitet lenger, hvis vi ikke reagerer når flere og flere blir stående alene? Jeg syns ikke det.

 

Der livlinene mangler

Motforestillingene mot en slik prioritering vil nok likevel stå i kø. Noen vil kanskje hevde at de nevnte gruppene ikke kan ses under ett, at de er for forskjellige og krever for ulike tiltak. Dette er en nivåfeil. På samme måte som både beinbrudd, kreft og psykoser er helsevesenets ansvar, hører alle former for utenforskap inn under «inkluderingspolitikken».

Det er nemlig større likheter mellom ensomme mennesker enn det er forskjeller: De lever alle uten livliner til resten av oss.

En slik langsiktig undergraving av de svake gruppenes troverdighet gjør det mulig for oss andre å kutte i ytelsene deres.

Et annet mulig motargument er at disse menneskene på ulike vis ikke behøver, ikke fortjener, eller ikke kan forvente at samfunnet stiller opp.

Uføre har lenge blitt avskrevet som juksemakere, skuespillere eller «lite motiverte». Det er en slik langsiktig undergraving av de svake gruppenes troverdighet som gjør det mulig for oss andre å kutte i ytelsene deres. Det er disse forestillingene som gir oss anledning til å ekskludere dem med noe som minner om god samvittighet.

 

Rehabiliter de ekskluderte

«De er ikke som oss» er forklaringen på alle heksejakter i historien. Inkludering må derfor begynne med en rehabilitering av de ekskluderte. Uføre må en gang for alle godtas som rent faktisk, helt helsemessig ute av stand til normal deltakelse i yrkeslivet.

 

 

Rusavhengige er ikke nytelsessyke og uten selvdisiplin, men må anerkjennes som mennesker som selvmedisinerer seg, ofte etter alvorlige barndomstraumer. Asylsøkere er ikke trygdejegere, men mennesker som har flyktet fra krig, voldtekt og tortur. Skal vi hjelpe dem, må vi akseptere dem som likeverdige.

 

Kostnader til inntekst ervervelse

Kostnadsargumentet kan kokes ned til at vi skal akseptere at enkelte mennesker må ofres for at vi andre skal slippe å betale skatt. Ikke bare er dette et etisk avskyelig standpunkt, men det ignorerer også det faktum at investering i norskkunnskaper, rusavvenning, møteplasser og sosial tilhørighet gir mennesker redskaper til å bidra.

Folk ønsker å gjøre det, noe de mange titalls tusen uføre i arbeid er et uomtvistelig bevis for.

Kostnadene forbundet med en omfattende inkluderingsinnsats blir dermed utgifter til inntekts ervervelse.

 

Feiring av fellesskap

Inkludering må forstås som selve kjernebegrepet i enhver samfunnsdannelse, og som en grunnleggende forutsetning for all meningsfull menneskelig aktivitet. Kun ut fra et tilhørighetsperspektiv gir det mening å snakke om frihet, ansvar og velferd, for i isolasjonen faller alle målestokker vekk, og selv identiteten vår løser seg opp.

Etter hvert kan vi begynne å lete etter konkrete løsninger.

Ser man utenforskapet i en slik sammenheng, vil mange ting falle på plass: Oppmerksomhet blir kunnskap. Kunnskap gir analyser. Etter hvert kan vi begynne å lete etter konkrete løsninger.

Avkriminalisering av narkotika, men med en massiv satsing på rusomsorg og psykiatri, kan være en begynnelse. Møteplasser for ensomme bør opprettes. Kanskje bør alle uføre, ensomme eldre, asylsøkere og andre isolerte få tilbud om ukentlige møter med kaker, musikk og en feiring av fellesskapet? Kanskje må vi ha inkluderingskontor i alle kommuner? Frivillighetssentralene kan kanskje tilby arenaer å engasjere seg i, hvis de gis større midler.

 

Nullvisjon for fattigdom

Nøyaktig hva som bør gjøres må vi snakke mer om når erkjennelsen av problemets omfang er på plass. Gitt at vi så langt har akseptert at mange faller utenfor, er det første og viktigste tiltaket å bygge bevissthet og vilje til å gjøre noe.

Vil vi inkludere alle, eller vil vi sitte stille å se på at samfunnet vårt fragmenteres?

Kanskje trenger vi en holdningskampanje som fargelegger og gir liv til de ekskludertes gråmalte silhuetter? Kan vi etter hvert få en nullvisjon for fattigdom og ensomhet slik vi har det for dødsfall i trafikken?

Dette er høye mål å sette, for kampen mot skammen ved å være fattig, syk eller ensom er ennå ikke skikkelig i gang.

Når stadig flere faller utenfor må vi imidlertid reagere. Vil vi inkludere alle, eller vil vi sitte stille å se på at samfunnet vårt fragmenteres?