Ensomhetspanikk

Da Norge stengte ned i mars, ringte telefonen i ett sett. Venner jeg ikke hadde snakket med på lenge, spurte med bekymret mine hvordan det gikk, om ikke jeg var ensom.

Da Noreena Hertz nylig gjestet Skavlan, oppfordret hun oss til å ringe folk som sitter alene i disse dager

Det måtte jo være fryktelig å bo alene nå, med to barn riktignok, men «uten noen voksne å snakke med», som en venninne uttrykte det.

Selv hadde jeg ikke kjent meg ensom på veldig lenge, men etter disse oppringningene veltet følelsen over meg. Med ett var jeg blitt hun som lever så aparte at vennene engster seg. Jeg var ikke lenger en av dem, men en paria, en de så på med triste øyne mens de ba til gud om ikke å bli utsatt for samme skjebne.

Ensomheten vokser i vår del av verden. Kan en av årsakene være vår kulturs anstrengte forhold til aleneværen?

Lavstatus og livsfarlig

Vi blir riktignok oppfordrer til å velge både livsstil og boform etter eget ønske, men alle med et snev av sosial intelligens, vet jo at det skjuler seg et statushierarki i skjørtene på dagens frihetsideal.

Øverst i hierarkiet finner vi de som har brukt livets muligheter til å skaffe seg et rikt sosialt liv

Øverst i hierarkiet finner vi de som har brukt livets muligheter til å skaffe seg et rikt sosialt liv, helst bestående av en hengiven partner, glade barn, trofaste venner og inspirerende kolleger. For ikke å snakke om den entusiastiske heiagjengen i sosiale medier.

Nederst finner vi den enslige og barnløse, som feirer julaften alene og har 30 venner på facebook. Ikke bare oser det tristesse av et slikt liv, men farlig er det også. Like farlig som å røyke 15 sigaretter om dagen, hører vi stadig.

Skammen er en ensom følelse

Ikke rart dagens foreldre spør og graver om hvem barna leker med fra de begynner i barnehagen og ser det som sin plikt å sørge for at det skjer noe hele tiden: organisert aktiviteter, vennegrupper, Halloween-fester, overnattingsbesøk og juleverksted. For ingen må forsvinne inn i seg selv.

Dessuten er det viktig å fremelske barnas sosiale egenskaper

Dessuten er det viktig å fremelske barnas sosiale egenskaper. Arbeidsgivere ønsker seg jo ansatte som er dyktige på nettverksbygging, elsker samarbeidsprosjekter, blomstrer i åpne kontorlandskap og byr på seg selv på julebordet og i sosiale medier.

Heller ikke rart at disse barna, når de blir ungdommer, får panikk om ikke det skjer noe, om ikke mobilen blinker og lyser av mennesker som vil ha kontakt med dem. Eller at skammen melder seg når de scroller gjennom Instagram og blir minnet på hvor langt unna det sosiale idealet de befinner seg.  En skam som ikke nødvendigvis gir seg med alderen. Forblir de single og barnløse, eller havner utenfor arbeidslivet, vil den trolig følge dem inn i voksenlivet. Og skammen er en ensom følelse.

Det ligger i sakens natur at man ønsker å skjule det man skammer deg over

Det ligger i sakens natur at man ønsker å skjule det man skammer deg over. Kanskje dropper man den middagen hvor man garantert vil bli spurt om man har truffet noen siden sist. Eller det juleselskapet hvor tante nok en gang snakker om den biologiske klokken. Eller festen hvor man garantert blir spurt om hva man jobber med – for så ikke å bli spurt om noe mer.

Ensomhetens rutsjebane

I boken Ensomhetens århundre utvider Noreena Hertz forståelsen av hva ensomhet er, ved å inkludere følelsen av å være politisk og økonomisk ekskludert. Slik lykkes hun med å påkalle politikernes ansvar for den voksende gruppen som blir skjøvet ut av arbeidslivet, som følge av digitalisering og effektivisering. Dette er høyst betimelig i en tid hvor alt for mange ledige går rundt og skammer seg.

Å savne nærhet i et parforhold eller føle seg fremmed blant kolleger, kan være langt mer smertefullt enn å spise sine middager og lunsjer alene

Svakheten med den utvidede definisjonen til Hertz, er at noen viktige nyanser forsvinner. Særlig savner jeg et skarpere skille mellom aleneværen og ensomhet. Uten dette skillet kan man få inntrykk av at det er en rutsjebane fra å bli skilt eller permittert, til å kollapse av depresjon eller hjertetans som følge av ensomhet. For Hertz sparer ikke akkurat på kruttet når hun advarer om hvor farlig ensomheten er.

Dette bildet stemmer dårlig med virkeligheten. Det å bo alene eller stå utenfor et arbeidsfellesskap, fører ikke nødvendigvis til ensomhet. Like lite som det å ha familie og jobb er noen garanti mot å føle seg ensom. Å savne nærhet i et parforhold eller føle seg fremmed blant kolleger, kan være langt mer smertefullt enn å spise sine middager og lunsjer alene.

I et samfunn som skyr alenetid, vil både demokratiet og kulturen lide

Men dersom man frykter aleneværen som pesten eller skyr enhver sosial aktivitet for å unngå det sosiale stigmaet, kan rutsjebanen fort bli en realitet. Det bør vi unngå. Ikke bare for å forhindre ensomhet, men også for å verne om demokratiet.

Den gode alenetiden

Det er gjerne når man er alene at de gode ideene dukker opp, at du får tid til å tenke en lang tanke og stille kritiske spørsmål til det flokken din eller storsamfunnet tar for gitt. I et samfunn som skyr alenetid, vil både demokratiet og kulturen lide. Se bare på tonen i sosiale medier. Ethvert spørsmål blir i løpet av sekunder redusert til «for eller imot» og laginndelingen følger vante mønstre. For i en sosial virkelighet hvor ingen har tid, rom eller ro til å utvikle en trygg identitet, er flokktilhørigheten viktigere enn alt annet. Det gjør oss sårbare, som individer og fellesskap.

Da Noreena Hertz nylig gjestet Skavlan, oppfordret hun oss til å ringe folk som sitter alene i disse dager. Det må du gjerne gjøre. Men ta det ikke for gitt at de føler seg ensomme. Kanskje puster de lettet ut over at det sosiale presset er letnet, at de endelig har fått fri fra skammen over ikke å sosialisere til alle døgnets tider. I så fall bør du unne dem den gleden – i hvert fall hvis hensikten er å forhindre ensomhet.