Ensporet fremtidsanalyse

I fremtiden har vi behov for at alle jobber mer og smartere, skal vi tro Erna Solberg og Kristin Skogen Lund. Dessverre kommer ikke det til å skje. Dette skaper stort politisk hodebry. Vi får ikke nok skatteinntekter og det kan rett og slett bety slutten på den norske velferdsmodellen.

Den gode nyheten er at når vi i fremtiden jobber mindre, kan vi faktisk redde velferdssektoren.

Pensjonister i 30-årene

Samtidig som vi blir fortalt at i fremtiden må jobbe mer, velger en norsk småbarnsfamilie å pensjonere seg. I en alder av 33 år. Småbarnsfamilien fra Grünerløkka er kanskje en dråpe i havet, men Aftenposten kunne fortelle oss at mange har tatt kontakt med Rebekka og Magnus for å vite hvordan de selv kan gjøre det samme.

Derfor er det en uheldig utvikling at flere føler at de har en meningsløs jobb.

Vi som enkeltpersoner har ikke behov for å jobbe mer, men mange ønsker å være i jobb. Et sunt og godt arbeidsliv gjør at vi får brukt både kroppen og hodet, noe som er godt for oss. Vi får et sosialt nettverk og vi føler at vi bidrar.

Når jobben gjør oss syke

Derfor er det en uheldig utvikling at flere føler at de har en meningsløs jobb og at flere opplever økt stress i jobben. En sektor som lenge har blitt bedt om å ta unna mer og jobber smartere, er helsesektoren. I 2017 fant Sintef at nesten en tredel av sykefraværet blant sykepleiere skyldes høy arbeidsbelastning.

Den økonomiske ostehøvelteknikken som brukes i offentlig sektor i dag, gjør at mange går på jobb med en usikkerhet.

I en nylig publisert studie trekker Jeffrey Pfeffer det så langt at han mener at dagens arbeidskjør forårsaker enorme helseutgifter i det lange løp. Stress gir kroniske lidelser som diabetes, overvekt og hjerte- og karsykdommer. Gjennom å bruke begrepet «sosial forurensning» trekker han også frem lange arbeidsdager som utfordrer familielivet og øker skilsmisseraten. Pfeffer mener at arbeidsgivere bør bry seg mer om hvilken innvirkning de har på de sosiale relasjonene.

Kanskje oppleves en amerikansk forsker litt malplassert i en norsk diskusjon. Men gjennom min jobb møter jeg mange ansatte i stat og kommune som føler på økt press om effektivisering, ansettelsesstopp og nedbemanning.

Den økonomiske ostehøvelteknikken som brukes i offentlig sektor i dag, gjør at mange går på jobb med en usikkerhet. Det er lett å tenke seg til at Kari og Per ikke jobber mer eller smartere i løpet av sin arbeidsdag, men konstant går med en klump i magen og bruker tid på å bekymre seg for hvor de bør eller skal eller vil jobbe om ett års tid.

Hjernen trenger ro og tenketid for slikt.

I tillegg til stress og nedbemanning gjør også overdreven skjermbruk og dårlige sjefer oss ytterlige syke.

Et arbeidsliv som fortsetter å gjøre oss mer vondt enn godt, samtidig som vi kan klare oss økonomisk uten, vil resultere i at vi i fremtiden jobber mindre. Og vi er mange i dag som drømmer om nettopp det.

Kanskje bør politikerne være med oss i denne drømmen?

Erna og Kristin, i stedet for å be oss jobbe mer og smartere, se for dere dette regnestykket:

Vi jobber alle 5 timer, 4 dager i uken. Da kan vi alle stille 4 timer frivillig for å jobbe innen pleie- og omsorg, barnehage og skole. I tillegg til at vi redder velferdssektoren vil kortere arbeidsuker potensielt styrke sosiale relasjoner – som visstnok gjør at vi lever bedre og lengre – og gi mer rom for å tenke ut nye løsninger og sørge for kunnskapsutvikling og læring. Hjernen trenger ro og tenketid for slikt. Noe som igjen kan styrke Norge som kunnskapssamfunn.

Dette er et spennende tankeeksperiment som utfordrer dagens diskusjon som er noe fastlåst i at vi må jobbe mer. Samtidig som det finnes gode argumenter for å jobbe mer, husk å diskutere alternativet hvor vi alle jobber mindre.