EØS-avtalen vingeklipper Norges grønne omstilling

Da Norge ble en oljenasjon brukte vi statlige verktøy og la til rette for at kompetanseutviklingen knyttet til oljevirksomheten skulle skje i Norge. Parallelt med etableringen av et eget statlig oljeselskap i 1972, sørget vi for å utvikle en egen nasjonal leverandørindustri.

Den gangen sto oljeselskapene fritt til å bruke direktetildeling av kontrakter til lokale leverandører, slik at det ble bygget opp egne kompetansemiljøer. Det har sikret ikke bare at overskuddet fra oljeselskapene har tilfalt staten, men også at ringvirkningene, som skattekroner og verdifull kunnskap fra økonomisk aktivitet tilknyttet leverandørindustrien, har kommet landet til gode.

Overført til dagens Norge ønsker vi å sette i gang en grønn «New Deal» for å avslutte oljealderen på en måte som sikrer at lokalsamfunn overlever og at folk har en jobb å gå til

Når opposisjonspartiene på Stortinget i dag deler visjonen om å bruke staten mer aktivt i omleggingen til fornybarsamfunnet, har vi mange lærdommer å hente fra oljeeventyret. Kjerneelementet i opposisjonspartienes «Green New Deal» er et ønske om å bygge opp ny konkurransedyktig og grønn eksportrettet virksomhet som kan supplere, og på sikt erstatte, norsk oljevirksomhet for å hindre massearbeidsledighet.

Begrepet er hentet fra Franklin D. Roosevelts «New Deal» fra mellomkrigstiden, hvor massearbeidsledigheten under den økonomiske resesjonen ble møtt med kraftfulle økonomiske tiltak for å sveive hjulene i gang igjen, selv om dette i en periode ledet til store underskudd på statsbudsjettet.

Overført til dagens Norge ønsker vi å sette i gang en grønn «New Deal» for å avslutte oljealderen på en måte som sikrer at lokalsamfunn overlever og at folk har en jobb å gå til. Flere grønne prosjekter som på lang sikt kan bli lønnsomme, innebærer for store faste irreversible kostnader som er for omfattende og risikable til at det er lønnsomt for private investorer å gå inn. Da er det ønskelig at staten skal kunne ta denne rollen.

En vesensforskjell mellom Norge anno 1969 og 2020 er at vi i dag er underlagt et EØS-regelverk som legger mange av føringene for hva staten kan gjøre

En vesensforskjell mellom Norge anno 1969 og 2020 er at vi i dag er underlagt et EØS-regelverk som legger mange av føringene for hva staten kan gjøre. EØS-avtalen, som kopierer EUs regler for det indre markedet, skal sikre likebehandling av europeiske og norske selskaper. Reglenes kjerneoppgave er å hindre at staten, direkte eller indirekte, favoriserer eget næringsliv framfor europeiske konkurrenter.

EØS-avtalen regulerer hvordan Norge kan bruke statsstøtte, hvor artikkel 61.1 i avtalens kapittel 2 presiserer at «støtte gitt av statsmidler i enhver form, som vrir eller truer med å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak eller produksjonen av enkelte varer, vil være uforenlig med denne avtales funksjon». EØS-avtalen legger i tillegg rammene for hvordan kontrakter og tildeling av oppdrag til private selskaper skal utformes. Med andre ord: EØS-regelverket legger stramme føringer for hvilke virkemidler staten kan ta i bruk i arbeidet med en norsk «Green New Deal».

Dersom Norge hadde funnet oljen i dag ville flere av de tiltakene vi brukte den gangen blitt regnet som konkurransevridende. Å bruke tildeling av direktekontrakter til leverandører med base i Norge er et eksempel. Tildelinger av konsesjoner, direkte overføringer eller subsidierte lån til bedrifter på bakgrunn av at de bidrar til lokal verdiskapning, holder liv i et distriktssamfunn, eller skaper arbeidsplasser i Norge ville heller ikke vært mulig.

Dersom Norge hadde funnet oljen i dag ville flere av de tiltakene vi brukte den gangen blitt regnet som konkurransevridende

At regelverket skal være ikke-diskriminerende binder oss på noen områder til næringsnøytralitetslinjen som på mange måter har vært førende de siste tiårene. Et nylig eksempel er regjeringens helomvending i spørsmålet om fradrag på el-avgiften for kryptovaluta. Etter to år med forhandlinger mellom EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og regjeringen gjorde Norge om på vedtaket om at kryptovaluta-selskaper, i motsetning til øvrig kraftkrevende industri, skulle betale el-avgift.

Samtlige partier på Stortinget ønsket i 2018 forskjellsbehandling, siden bitcoin-produksjon i mindre grad enn den kraftkrevende industrien skaper arbeidsplasser og legger igjen lite skatteinntekter. Men da ESA sa nei, var det ikke viktig lenger for regjeringen.

Et annet eksempel er fra Danmark, hvor EU-kommisjonen mente atden danske PSO-avgiften var konkurransevridende. PSO-avgiften har i praksis fungert som en avgift på bruk av strøm, som deretter har blitt gitt ut i grønn omstillingsstøtte til danske produsenter av fornybar energi. Kommisjonen peker på at en avgift som rammer alt strømforbruk (inklusivt importert strøm) ikke kan subsidiere vind- og solenergi-prosjekter eksklusivt på dansk jord. Den danske regjeringen har protestert, uten hell.

En bauta i norsk distriktspolitikk mellom 1960 og 1992 var Distriktenes utbyggingsfond (DU), som bidro med alt fra rådgivning til subsidierte lån til industrivirksomhet i distriktene. Flere politikere har trukket frem behovet for lignende ordninger dersom Norge i fremtiden skal bruke den grønne omstillingen til å skape ny giv for industrivirksomhet i distriktene. Slike særordninger for norske selskaper vil imidlertid ikke vært mulig innenfor rammene av EØS-avtalen.

At det grønne skiftet ikke kan skape skjev konkurranse mellom norske og europeiske selskaper snevrer inn handlingsrommet i utformingen av en norsk «Green New Deal».