Er det skadelig å ha en yrkesaktiv mor?

«Nå kommer historiene om barn som føler seg sviktet av sine yrkesaktive mødre. Tåler vi å høre dem?»

Spørsmålet er stilt i Aftenposten, av Ingunn Økland. Tåler vi disse voldsomme historiene? Sjokkerende avsløringer, av typen «Linn Ullmann og Christina Five Berg savnet sine mødre i oppveksten»?

Artikkelen portretterer Liv Ullmann, Kaci Kullmann Five, Ingrid Bergman og Nina Simone – kvinnepionérer innen sine sjangre; politikere, kunstnere, foregangsmennesker. Det er nettopp derfor mange av oss har et forhold til dem og er interessert i å lese om dem. Men i Øklands fremstilling virker det som at det er faktum at de er mødre som er det mest interessante – yrkesaktive mødre.

Det er denne «yrkesaktiviteten» barna har lidd under. Og derfor spørsmålet stilt i Aftenposten – tåler vi sannheten om «yrkesaktive mødre» og den skade det påfører barn å ha en yrkesaktiv mor?

Kort sagt har vi lite å ha dårlig samvittighet for, vi yrkesaktive mødre.

Det er liten tvil om at Einar Gerhardsens barn har sine historier om det å ha en yrkesaktiv far – han var jo riktig så travel i perioder. Knut Hamsuns sønn skrev opptil flere biografier om sin far, hvorav hans yrkesaktivitet var blant temaene. For ikke å forglemme Rolf Kirkvaags sønn, Trond, som hadde noe å melde om sin yrkesaktive far.

Ingen av de nevnte, verken kvinner eller menn, var kun «yrkesaktive». Deres liv og virke har gått langt ut over det å ha en jobb. Selvsagt har det at de alle sammen – hver på sitt vis – forandret Norge og verden, hatt sin pris. Det er like naturlig som det sikkert også er sårt for noen av de berørte parter. Dette handler derfor ikke om at mange kvinner er yrkesaktive – det handler om at noen kvinner har brutt gjennom glasstaket og hatt internasjonale toppstillinger og karrierer.

At Økland reduserer disse karrierene til «yrkesaktivitet», og menneskene til først og fremst mødre, er intet mindre enn pinlig.

Tradisjonelt har både mor og far jobbet, fordi de var tvunget til det.

I tillegg må nevnes: Kjernefamilien med en mor som ikke er yrkesaktiv, er ikke «normalen» i et historisk perspektiv. Det er ikke en ny oppfinnelse at kvinner jobber. Tvert imot. Det er bare i et lite minutt i historien (og slett ikke i alle samfunnslag) at velstanden har vært så enorm at det overhodet har vært et valg – at man kan velge ikke å jobbe. Tradisjonelt har både mor og far jobbet, fordi de var tvunget til det. Barna var enten overlatt til seg selv, eller de jobbet, de også.

Trolig har barn aldri har hatt det bedre enn i dag, ikke minst fordi farsrollen er blitt så mye tydeligere og sterkere. Foreldre i dag bruker mer tid på barna sine enn på veldig mange generasjoner, selv om vi jobber fullt. En hjemmeværende husmor på 70-tallet brukte ikke mer kvalitetstid på barnet sitt, selv om hun var hjemme, enn en gjennomsnittlig arbeidende fulltidsmor i dag. Kort sagt har vi lite å ha dårlig samvittighet for, vi yrkesaktive mødre både i dag og for 20-30 år siden.

At mødre er yrkesaktive er imidlertid ikke av ny dato.

Vi har i det siste sett, lest og hørt flere historier om hva det kan koste privat å være blant de fremste i sin sjanger og i sin tid. Det er et viktig bidrag til historien, og kan balansere (glans-)bildet som ofte males av ledende samfunnsskikkelser. Offeret som følger med en slik posisjon, har imidlertid lite å gjøre med den jevne «yrkesaktive» mor – eller far. Ei heller har det noe å gjøre med hvordan det for barn er å vokse opp med foreldre som ganske enkelt jobber.

Så svaret, Økland, er ja. Vi tåler å høre historiene om de yrkesaktive mødrene, enten det er jenter på fileten, i regjeringen, i direktørstolen eller på fyrstikkfabrikken. Historiene er mange, og de er ulike. Noen er fra en tid hvor kvinner ikke hadde sivile rettigheter, noen er av nyere dato. At mødre er yrkesaktive er imidlertid ikke av ny dato – og det må vi slutte å late som at det er.