Barn som spiller fotball
FOTO: matimix / Canva

Er idretten egentlig for alle?

Barneidretten er blitt et sosialt gode, et privilegium for de som har god råd.

Jeg er alenemor til tre gutter som alle har vært med på idrett gjennom sin barndom. For minstemann er fotball selvet livet. Hver eneste dag er han på fotballbanen. Han ivrer etter å komme seg hjem fra skolen, kun for å kunne dra på banen med venner. Min gutt er ikke unik. Fotball er for mange et fristed fra forventninger og press, og for de fleste er det glede, samhold, fellesskap og tilhørighet. Fotballen og idretten skal være for alle. Men er den egentlig det? Jeg mener idretten er blitt et sosialt gode, et privilegium.

Fotballen er viktig. For han. For meg.

Jeg jobber i helsevesenet og har ugunstige arbeidstider. Jeg jobber dag, kveld, natt og ofte i helger. Jeg må på jobb for at livet til meg og mine barn skal gå rundt. Jeg er avhengig av å takke ja til den ekstravakta jeg får tilbud om, for sannheten er: Til tider henger det så vidt sammen og går sånn akkurat økonomisk.

For at barnet mitt skal få det privilegiet det er å delta i barnefotballen, må vi (jeg) som familie prioritere. Det kan gå på bekostning av fredagstacoen, sommerferien eller andre goder. Vi unner oss sjelden noe ekstraordinært, rett og slett fordi jeg må prioritere og legge til rette for at barna mine får den livskvaliteten som er best for dem. Det er hverdager det er flest av, ikke sommerferieturer eller andre goder. Fotballen er viktig. For han. For meg.


Les også: Det blir stadig sterkere sammenheng mellom familienes økonomi og barnas deltakelse i idrett.


Jeg må som alle andre fotballforeldre betale for treningsavgift og medlemskap i klubben. Dette er en utgift jeg vet kommer, men noen ganger kan dette i seg selv også være en utgift for mye for meg. I tillegg til dette har vi kostnader til reiser, cuper, overnattinger og ikke minst opphold. Dette er selvfølgelig frivillig, men er ikke dette å legge opp til selektiv utenforskap og utestenging?

Jeg er fairplayvakt, kampvert, kioskvakt, baker kaker og selger dopapir, bambussokker, julekort og spekepølser. Alt dette er ting jeg er blitt pålagt gjennom «dugnader» siden i sommer.

Norges idrettsforbund definerer dugnadsvett på følgende måte (kortversjon):

1. Dugnad er frivillig og skal stå i et rimelig forhold til medlemmenes faktiske evne til å bidra.

2. Idrettslaget kan ikke pålegge ikke-medlemmer (f.eks. foreldre) å stille på dugnader.

3. Idrettslaget kan beslutte at et enkeltmedlem som deltar på dugnad får en rimelig reduksjon i kontingent og avgift.

4. Idrettslaget kan ikke ilegge bøter eller pålegge medlemmene å betale dugnadsavgift for manglende deltagelse på dugnad.

Vi sitter med lassevis av dopapir i boden.

Da jeg var liten, gikk vi rundt i nærområdet med våre foreldre og solgte lodd til inntekt for idrettslaget. Dette var en dugnadsånd som inkluderte barna og deres innsats for «lagkassa» og idrettslaget. Vi ble kjent med hverandre og hverandres barn. Vi lærte at alle måtte bidra. Det skapte lagånd og samhold. Nå er det ikke lenger barna som skal delta på dugnader, det er oss foreldre. Noe av dette er selvfølgelig forståelig, som brøyting av bane, rigging av mål og generell tilstedeværelse for å se til at barna lærer seg folkeskikk og fair play.

Jeg mener ikke at vi skal være totalt fraværende heller. Men hvorfor er det vi foreldre som skal sitte med den totale økonomiske dugnadsånden? Jeg har rett og slett ikke råd eller tid. Jeg må på jobb. Jeg må bruke lønna mi på den daglige drifta av en familie på fire. Jeg har ikke nettverk her i Trondheim til å selge dopapir, julekort, spekepølser eller nystrøkne bambussokker til hele nabolaget. Hvorfor? Fordi naboene allerede er pålagt denne dugnaden selv. Vi sitter med lassevis av dopapir i boden. Vi får ikke brukt alt, og ikke får vi solgt dopapir til 400 kr sekken når samme sekk koster 159 kr på Coop.

Jeg har måttet blottlegge hele min families økonomiske situasjon og gått i detaljer på hvorfor det er vanskelig for meg å betale denne utgiften akkurat nå.

«Fortvil ikke. Vanskelig familieøkonomi? Du må ikke ta barnet ut av idretten fordi den økonomiske belastningen er for stor. Hør her. Vi har ordninger for sånne som deg. Send oss en mail, forklar situasjonen din, så skal vi behandle «søknaden» om reduksjon i kontingent eller avgift til klubben/laget.»


Les også: Klassesamfunnet er overalt, også i Norge. Også blant barn på vei til en ishockey-turnering.


Jeg uffer meg høylytt mens jeg skriver dette. Jeg har måttet blottlegge hele min families økonomiske situasjon og gått i detaljer på hvorfor det er vanskelig for meg å betale denne utgiften akkurat nå. Kanskje det var akkurat nå ett av barna måtte ha tannregulering. Eller så røyk vaskemaskinen. Eller at jeg sårt skulle ha kjøpt vintersko til ett av barna. Det er svært nedverdigende å sende en slik melding og be om forståelse. Ikke vet du om du får respons, ikke vet du hvem som har tilgang til informasjonen du sender, og ikke vet du utfallet av det du nettopp har krøpet til korset og bedt om. Jeg har vært nødt til å søke om reduksjon flere ganger. Noen ganger har jeg fått respons, noen ganger ikke. Jeg har blitt fortalt at dette skal være taushetsbelagt. Det har jeg erfart at det ikke har vært.

Det er mange der ute som har det på samme måte eller mye, mye verre.

Alt i samfunnet er blitt dyrere. Lønningene øker ikke like mye. Jeg har tidligere stått frem i avisa Nidaros med mine synspunkter. Det kom utallige tilbakemeldinger fra kjente og ukjente med lignende erfaringer. Det gjør noe med meg å vite at jeg får så mange heiarop. Det har også vært noen negative tilbakemeldinger, men dette går på personer som føler seg utsatt på grunn av mine uttalelser. Dette er blitt en kampsak for meg, og det koster meg fint lite å være denne sakens ansikt utad. Jeg vet at jeg ikke er alene. Det er mange der ute som har det på samme måte eller mye, mye verre. Det er heller ikke bare «folk som meg», enslige aleneforsørgere, som sliter. Det er også de med doble og større inntekter, flere barn eller som sliter av andre økonomiske eller sosiale årsaker.

Det store spørsmålet er: Hvordan kan vi sammen, samfunnet, kommune og stat være med på å legge til rette for barneidretten slik at den kan være for alle? For det er den ikke i dag.

Innlegget ble først publisert i Adresseavisen.