Et dukkehjem eller rotter i dusjen?

Jeg har en venninne som gikk i fra mannen sin samtidig som jeg gikk fra min, i fjor høst. Hun har også små barn som meg, men i motsetning til meg har hun ikke fast inntekt, fordi hun studerer. Tilfeldigheter og flaks har gjort det til at jeg nå skriver denne teksten fra min egen leilighet, mens hun fortsatt ikke vet hvor hun skal bo. Dessverre er hun ikke den eneste i dette landet i samme situasjon.

Jeg tenkte på det så lenge: Hadde jeg egentlig råd til å skille meg?

Det nye forslaget fra kommunal- og distriktsministeren, om å bygge flere boliger i Norge innen 2030, kommer ikke et sekund for tidlig, men vi trenger også mer enn det. Etter min mening er krisen i boligmarkedet i dag en av de viktigste, nasjonale kvinnekampene akkurat nå.

 

Bolig er en forutsetning for frihet

Da Nora i 1879 sa i et Dukkehjem at hun var «først og fremst et menneske, jeg, likså vel som du, – eller iallfall at jeg skal forsøke på å bli det» og så brøyt ut av sitt ekteskap, vakte det oppstandelse langt utover våre egne landegrenser.

I Norge fikk kvinner rett til å bestemme over sin egen inntekt i 1888, men kampen for at kvinner skulle få lov til å jobbe, en lønn og leve av og mulighet til å bryte ut av sine ekteskap, har vært lang. Vi er ikke ferdig med den heller. For et sted å bo er fortsatt en forutsetning for at kvinner skal kunne kalle seg frie. Men når kvinner stadig er overrepresenterte i lavtlønnede yrker og boligmarkedet er som det er, er mange kvinner i dag dessverre fortsatt ganske ufrie.

Da jeg begynte å gråte på telefonen svarte rådgiveren meg kort og kaldt: «Ja, det er vanskelig å bo i Oslo vet du», før vi la på.

Ingen tar lett på det å skille seg, ikke i dag heller, kanskje spesielt ikke når man har barn. Også for meg innebar det en lang indre reise i emosjonelle hensyn, spesielt til barna. Men derifra gikk det fort over til en slags vedvarende bekymring over den økonomiske situasjonen og boligmarkedet i byen jeg bor i: Oslo.

Jeg tenkte på det så lenge: Hadde jeg egentlig råd til å skille meg?

Da jeg endelig tok skrittet og ringte DNB for å høre om jeg kunne få boliglån til meg selv og mine to små barn, svarte rådgiveren på telefonen meg at med den inntekten jeg har (som er litt over gjennomsnittet), med egenandelen jeg ville få fra rekkehuset som jeg skulle flytte fra, og med to barn (de trekker ifra en halv million per barn), så kunne de gi meg to millioner i lån.

Altså, nok til en garasje i det området som familievernkontoret rådet meg til at barna mine skulle bli værende i. Da jeg begynte å gråte på telefonen, svarte rådgiveren meg kort og kaldt:

«Ja, det er vanskelig å bo i Oslo vet du», før vi la på.

 

Tilbake på leiemarkedet?

Jeg er født og oppvokst i hovedstaden, jeg har vært levende vitne til hvor vanskelig det har blitt, men det er ikke før du snakker med en iskald kunderådgiver fra banken at det først går opp for deg akkurat hvor nådeløst det er. Skulle jeg nå, som tobarnsmor godt oppi trettiårene, tilbake til leiemarkedet igjen?

Jeg rotet en stund rundt i annonser på FINN etter hybler, husleia på en to-roms var over det dobbelte av det jeg da betalte i boliglån for halvparten av et rekkehus. Jeg ringte Husbanken og lærte meg det trange nåløyet jeg måtte gjennom for å kvalifisere til lån der.

Jeg foreslo til og med for en bekjent med barn – som også skulle skille seg – at vi burde spleise på et kollektiv (ikke en dårlig idé i seg selv). Det var en ren tilfeldighet som likevel ville ha det til at jeg til slutt endte opp med å få lån i en mindre bank. Og fordi boligmarkedet var litt roligere i fjor høst (før egenandelskravet ble senket), klarte jeg akkurat å finne en leilighet som hadde plass nok til meg selv og to små barn.

Ren flaks.

Hvorfor er det ikke bolighaier og utleiebaronene som skammer seg?

Etter at jeg separerte meg, og var åpen om den vanskelige boligsituasjonen, har jeg fått flere meldinger på sosiale medier fra kvinner som skriver at de kjenner seg igjen. Noen har valgt å bli i forholdet av hensyn til økonomien. Ingen av disse vil fortelle historiene sine offentlig, det er for mye skam knytta til det. Ingen vil være den som roper høyt: «Jeg vil skille meg, men jeg har ikke råd på grunn av boligmarkedet.»

Jeg nekter å skamme meg for å prate om disse tingene, for hvordan skal noen egentlig forstå hva som foregår der ute om ingen forteller?

Og hvorfor er det ikke bolighaier og utleiebaronene som skammer seg?

 

Rotter i dusjen

En ny rapport fra Husbanken viser at det er en økende knapphet på utleieboliger i Norge og at stadig flere står på venteliste for kommunal bolig. De fleste leietakere i Oslo er aleneboere, men også innvandrere og aleneforeldre er overrepresenterte.

I en fersk sak i Frelsesarmeens medlemsblad Krigsropet, forteller de historien om en liten gutt som er livredd for å dusje hjemme fordi rotter kommer opp gjennom sluket på badet i leiligheten. Mammaen har bedt utleieren om hjelp, men fått beskjed om å bare legge en murstein over sluket i dusjen.

En annen historie handler om en barnefamilie som måtte på sykehus med en unge som var blitt alvorlig syk av mugg og råte i leiligheten de leier. Hvordan du som utleier av sånne boliger kan gå og legge deg om kvelden, synes jeg er veldig vanskelig å forstå, men jeg synes det er enda mer vanskelig å forstå at det ikke har blitt tatt flere politiske grep mot vår tids største ulikhetsfelle.

Jeg føler meg heldig som bor et sted som ungene mine ikke blir syke av.

«Boligpolitikken øker forskjellene mellom folk. Vi tar fra de fattige og gir til de rike» uttalte tidligere nestleder i Tankesmien Agenda, Hannah Gitmark, for et par år siden og kalte boligpolitikken for en «omvendt Robin Hood-politikk». Nylig kom kommunal- og distriktsminister Kjersti Stenseng med en lovnad om at 130.000 nye boliger skal igangsettes innen 2030. Det er bra, men for mange sårbare grupper er det veldig lenge til 2030.

Det er ikke lett å betjene et boliglån i Oslo med én inntekt, men jeg føler meg likevel heldig hver eneste måned, som tross alt blakker meg på å betale til meg selv. Jeg føler meg heldig som bor et sted som ungene mine ikke blir syke av.

 

Return of Mødrehjemmene?

Ifølge fagarbeiderindeksen til Fafo fra 2024, hadde en enslig helsefagarbeider i hovedstaden råd til å kjøpe 0,4 % av boligene som ble omsatt. Så det vil altså si ingen. Flesteparten av de som står i lavtlønna yrker, inkludert i hovedstaden, er kvinner (Fafo 2021:29).

For min venn er situasjonen ganske annerledes enn meg, hun er ute på et umulig leiemarked og har barn som også må betale prisen for et system som ikke fungerer.

Forstår folk egentlig hvor ironisk det er, at vi aldri har vært rikere og likevel ønsker oss tilbake til løsninger fra 50-tallet?

Flere ganger har vi snakket sammen om at det burde finnes en nødløsning for kvinner med barn som vil ut av en relasjon, men som holdes igjen av boligsituasjonen. Et slags krisesenter for bolignød, om du vil.

På 50-tallet en gang opprettet de et mødrehjem for enslige mødre. Forstår folk egentlig hvor ironisk det er, at vi aldri har vært rikere og likevel ønsker oss tilbake til løsninger fra 50-tallet?

Vi trenger en bedre husleielov, og vi trenger en ekte «tredje boligsektor» med ikke-kommersielle leiligheter. Og vi trengte det helst i går! Likevel er det nesten ingen som snakker særlig høyt om situasjonen for leietakere.

Kanskje er det fordi det er svært få av dem som har klippekort på Dagsnytt18 som egentlig forstår hvordan det er å bo i en leilighet med ungen din, der rotter kommer opp av sluket i dusjen?

Alle kvinner i Norge må ha muligheten til å velge sitt eget liv.

Nå er det selvfølgelig ikke sånn at det er et mål i seg selv at flest mulig kvinner skal skille seg, men alle kvinner i Norge må ha muligheten til å velge sitt eget liv. Det er en forutsetning for å i det hele tatt kunne kalle oss selv tilnærmet lik i et likestilt land. Når jeg ser tilbake på min egen situasjon det siste halvåret og sammenligner den med mine venner på leiemarkedet, blir det tydelig hvor urettferdig boligmarkedet vårt er.

Vi trenger en boligpolitikk som også tar hensyn til lavtlønnede eller folk utenfor arbeidslivet, en boligpolitikk som ikke lener seg på ressurssterke, norske foreldre og som sikrer at ingen kvinner må bli værende i utrygge eller uønskede situasjoner på grunn av økonomi.

En bolig kan fort bli til et dukkehjem, om du ikke har råd til å forlate den.