Et ekstremt og potensielt skadelig angrep fra Gjerde

Åsmund B. Gjerdes artikkel «Uredelig atferd? Om nazisme, behaviorisme og forskningsetikk» er ikke bare useriøs – den er direkte skadelig. Den representerer et ekstremt ideologisk angrep på Early Intensive Behavioral Intervention (EIBI), og det skjer på bekostning av de barna som trenger hjelpen mest. I sin iver etter å sverte, undergraver Gjerde både vitenskapelig integritet og sårbare barns grunnleggende rettigheter.

Det Gjerde gjør, er å kaste mistanke og mistenkeliggjøring over en hel behandlingsform – ikke på bakgrunn av faglig innhold, resultater eller etiske retningslinjer, men på grunnlag av en forskers ungdomstid under annen verdenskrig. Han gjør dette i 2025, i en tid hvor vi vet mer enn noensinne om hvordan tidlig, intensiv og individuelt tilpasset hjelp kan gjøre en livsviktig forskjell for barn med autisme. Gjerde velger likevel å ikke diskutere effektene av EIBI. Han velger å ikke engasjere seg i faglige debatter om metode, design eller replikerbarhet. I stedet graver han i slektstrær og 80 år gamle hendelser – ikke for å opplyse, men for å undergrave og sverte.

Det er en svertekampanje.

Det mest alvorlige er ikke at Gjerdes metodevalg er uredelige. Det mest alvorlige er at hans budskap har potensielt ødeleggende konsekvenser for barn og familier. Når han antyder – uten faglig belegg – at EIBI er tuftet på uetiske motiver og dermed bør avvises, forsøker han i realiteten å frata barn med autisme retten til å lære, utvikle seg og leve mer selvstendige og meningsfulle liv. Dette fremstilles som «omsorg», men er i realiteten en farlig form for retorikk – en ideologisk tåke som berører barns mulighet til kommunikasjon, deltakelse, selvbestemmelse og personlig integritet.

Gjerdes fremstilling av autisme romantiserer alvorlige utfordringer. Han hevder i praksis at det å la barn «leve ut sitt autistiske liv i fred» er det mest respektfulle, som om det er en slags frigjøring å være ute av stand til å snakke, mestre egen atferd, eller være konstant avhengig av andres hjelp for å kunne fungere i hverdagen. Han lukker øynene for at mange barn med autisme – spesielt de med sammensatte behov og utviklingshemming – trenger intens støtte og strukturert opplæring for å kunne uttrykke seg, regulere seg, lære og leve. Å nekte dem denne hjelpen er ikke bare uansvarlig – det er etisk uforsvarlig.

EIBI er ikke en ideologi. Det er en metode. Den bygger på tiår med forskning innen læring, utviklingspsykologi og anvendt atferdsanalyse. Den er anbefalt av ledende fagmiljøer internasjonalt, inkludert amerikanske, britiske og skandinaviske helsemyndigheter. Den er ikke perfekt, og det finnes selvsagt rom for faglig uenighet og utvikling – men det Gjerde driver med er ikke fagkritikk. Det er en svertekampanje.

Gjerde hevder at det er uredelig å unnlate å nevne én persons ungdomstid i en biografisk artikkel.

Når han trekker paralleller til nazisme for å svekke legitimiteten til moderne behandlingstiltak for barn med funksjonsvariasjon, har han krysset en grense. Det finnes ingen saklig, faglig eller etisk forsvarlig grunn til å hevde at dagens EIBI-behandlere står i en moralsk gjeld på grunn av en enkeltpersons ungdomsmedlemskap i NS på 1940-tallet. Dette er ikke kritikk. Det er etisk uforsvarlig historisk anakronisme. Det er et personangrep forkledd som akademisk arbeid. Barn som vokste opp i familier med tilknytning til nazismen, har ofte selv vært uskyldige ofre for mobbing, trakassering og sosial utstøtelse – noe som gjør det ekstra alvorlig når deres familiebakgrunn brukes som retorisk våpen i faglige debatter.

Gjerdes tekst er skadelig. Skadelig for barna som trenger støtte. Skadelig for familiene som kjemper for sine barns fremtid. Skadelig for fagfolk som forsøker å gjøre en forskjell gjennom kunnskap og etisk praksis. Og skadelig for en offentlighet som trenger mer nyansering, ikke mer polarisering.

Gjerde hevder at det er uredelig å unnlate å nevne én persons ungdomstid i en biografisk artikkel. Vi mener det er langt mer uredelig å bruke den historien til å delegitimere en hel behandlingsform og dermed true retten til hjelp for tusenvis av barn.

Det Gjerde står for, er ikke akademisk kritikk. Det er ideologisk ekstremisme. Og det er barna som betaler prisen hvis vi lar ham vinne.