Akkurat som vaksine forhåpentlig gir flokkimmunitet, så tar velferdsstaten også vare på flokken din og min.
Forleden dag ble vår språkløse sønn Elias på 11 år, som er hardt rammet av autisme og som har alvorlig utviklingshemming, akutt dårlig. Han hadde ikke vist tegn på sykdom i løpet av dagen. Men da han plutselig begynte å kaste opp, skjelve og «forsvant» litt fra oss, valgte vi å ringe legevakta.
Kort tid etter stod fem blålysansatte på badet vårt. De hadde like godt sendt både legebil og ambulanse. Legevakta tok ingen sjanser, fordi han er et barn og på grunn av sårbarheten hans. Heldigvis viste det seg å ikke være noe alvorlig. Lettelsen kom raskt, men også takknemligheten.
Takknemligheten, så klisjéaktig det kan høres ut, for at vi bor i et land som Norge. Et land hvor du kan ringe legevakta, og istedenfor å spørre om du har helseforsikring, spør de om adressen din slik at de kan komme raskt for å hjelpe.
Hadde han vært født i et annet land, hadde trolig livet hans og vårt vært helt annerledes.
Velferdsstaten er en unik samfunnsordning. En samfunnsordning som jeg tror få er takknemlige for i det daglige, eller for den saks skyld tenker på. En samfunnsordning som de fleste tar som en selvfølge, men som også er under et enormt press. Hvorfor? Hvorfor er et samfunn som er bygd for å ta vare på alle – uansett tjukkelse på lommeboka, uansett om du har forårsaket din egen sykdom, uansett hvor du bor, uansett hvem du tror på og så videre – under press og under angrep? Svarene er nok mange, men skatt er et nøkkelord.
Da vår sønn ble født, fikk han etter tre dager konstatert hjertefeil. En hjertefeil som etter en operasjon noen måneder seinere, ikke har plaget ham på noe som helst vis. Men på grunn av det, var det ingen barneforsikring vår sønn kunne få. Den «beste» på markedet krevde at du hadde levd dine tre første måneder uten sykdom. Det toget var for lengst gått for vår gutt.
Jeg syntes dette var vanskelig å forholde meg til da han var liten. Tenk om noe kom til å skje ham, tenk om han ble ufør som voksen, tenk om. Da Elias var rundt to år sluttet jeg å tenke på dette. Da fikk Elias diagnosen autisme.
Vi har den beste forsikringen av de alle. Det har naboen også. Det har du også.
Fra da av har det gått slag i slag: Utredningen, kamper mot dette berømmelige systemet, kamp for hans livskvalitet, men også glede over de mange flotte og dyktige folk vi har møtt på veien, takknemlighet over kvaliteten i mye av hjelpen han har fått og ydmykhet for at hadde han vært født i et annet land, hadde trolig livet hans og vårt vært helt annerledes.
Det siste har slått meg mange ganger. Hvorfor skal jeg stå på krava for min sønn, når jeg vet at mange i andre land har helt andre rettigheter, får en helt annen oppfølging og blir ivaretatt (eller ikke) på en helt annen måte? Jo, for i Norge vet vi bedre, og da gjør vi bedre. Det gjør vi når det kommer til kvaliteten i barnehager, skoler, idrett, kultur, næringsliv og eldreomsorg. Ikke minst har vi ressursene til å kunne gjøre det, hvis vi velger å bruke ressurser nettopp på velferd, da.
Så hvorfor er det da så mange som er sinte på systemet, som klager, som roper høyt? Hvorfor er det så mange som resignerer, gir opp og godtar overtramp fra det offentlige?
Til det første: fordi vi forventer mer av en velferdsstat, vi forventer at skatten vi betaler inn går til nettopp dette sikkerhetsnettet.
Skatten sikrer at du ikke trenger å være redd for at du og dine nærmeste blir overlatt til seg selv.
Jeg har ikke trengt å bekymre meg over at vi ikke får forsikring til sønnen vår. For vi har den beste forsikringen av de alle. Det har naboen også. Det har du også. Nemlig skatt. Skatten sikrer at du ikke trenger å være redd for at du og dine nærmeste blir overlatt til seg selv. For du er allerede forsikret. Du trenger ikke være redd for å bli nektet legebehandling, for du er allerede forsikret. Du trenger ikke spare opp til skolepenger til ungene dine, for denne forskningen dekker også dette.
Men det du skal være redd for, er om flere begynner å ta denne forsikringen for gitt. Det du skal være redd for, er at flere utnytter systemet, slik at flere mister troen på det. Det du skal være redd for, er folk som sier: Vi må ha et mangfold og valgfrihet i tjenestene med en bukett av offentlige og private tjenester.
For akkurat som vaksine forhåpentlig gir flokkimmunitet, så tar velferdsstaten også vare på flokken din og min. Kanskje den for mange også bidrar til å gi en viss immunitet mot de verste utslag av egoisme.
Det er så lett å irritere seg over skattesystemet, men da er det viktig å holde hodet kaldt og hjertet varmt.
Derfor trenger vi folkevalgte som følger lover og regler. Vi trenger at hjelpeapparatet beholder sin troverdighet ved å nettopp hjelpe og ikke være en belasting. Vi trenger et rettferdig skattesystem som sikrer mer til de som har minst. Et velferdssamfunn som er bygd opp på et rettferdig skattesystem som bidrar til at innbyggerne har et sikkerhetsnett. En legevakt som fortsatt spør om hvor du bor, ikke om du har helseforsikring.
Det er så lett å irritere seg over skattesystemet, men da er det viktig å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Ja, jeg kan bli forbannet når jeg må vente i år og dag på svar fra NAV. Jeg blir sint når stortingsrepresentanter lurer til seg penger de ikke har krav på.
Men vi må aldri bli så forblindet av dette sinnet at vi kaster velferdsstaten ut med badevannet. Uten et spleiselag i form av skatt, er alternativet en forsikringsstat, hvor betalingsevne avgjør både om du får hjelp, og kvaliteten på den hjelpa du eventuelt får.
Bedre forsikring enn skatten vi betaler finnes faktisk ikke.
Kommentarer