FOTO: Wikipedia

Et paradigmeskifte i den offentlige samtalen?

Lærdommen vi kan trekke av Tyskland, er faren ved å utvikle debattfora for en elite.

Jürgen Habermas, i blant kalt nåtidens mest kjente nålevende filosof, hevet, som en av få i den vestlige åndseliten, sin røst i et innlegg om Tyskland og Ukrainakrigen i Die Süddeutsche Zeitung 28. april. Den allmenne oppfatningen i kommentarene synes å være at den gamle filosofen maner til sunn ettertanke og samtidig gir Tysklands sosialistiske kansler, Olaf Scholz, en anerkjennende klapp på skulderen for sin fåmælte og nølende militære støtte til Ukrainernes frihetskamp.

Dermed la Habermas samtidig hele sin akademiske tyngde inn i et offentlig ordskifte som allerede hadde nådd en temperatur man ikke hadde målt siden Scholz borgerlige forgjenger, Angela Merkel, åpnet sydgrensen for dryppvåte båtflyktninger på flukt fra krig og økonomisk kaos. Ukrainaspørsmålet bragte ikke bare opp det moralske dilemmaet ved våpenhjelp til krigførende parter, men satte plutselig det politiske etterkrigs-Tysklands hevdvunne pasifistiske linje på en alvorlig prøve.

Land som Kina, Russland og India har på sin side aldri vært tilhengere av demokrati.

Reaksjonene har for øvrig stort sett kommet fra det politiske kommentariatet og variert fra de helt løftede på venstresiden til hån og harselas i den tyske borgerlige pressen. I samme toneart istemte for øvrig også Bloombergs spaltist, Andreas Kluth, i Washington Post 11. mai. Han raljerer over den tyske venstresidens frykt for å provosere Putin og dermed pådra Vesten det moralske ansvaret for «invoking the risk of a Third World War and nuclear Armageddon».

Den liberale verdensorden vi har likt å tro på, har jo aldri omfattet mer enn Vesten.

Noe mer nøkternt, men også høflig – på grensen til det ærbødige – fremstår vår egen filosof, Helge Høibraaten, som i Dag og Tid 6. mai uten kritiske toner istemmer Habermas inntrengende oppfordring om ikke å la oss gi etter for Ukrainas moralske press, men snarere beholde en intellektuell distanse «når det nettopp er intellekt som trengst, i ein situasjon som kan føre oss i undergangen», for å bruke Høibraatens gjengivelse.

Spørsmålet er imidlertid om ikke Habermas normative diskurs – hans normer for meningsfull argumentasjon – som løsningen på etterkrigstidens politiske konflikter har møtt sitt eget «Zeitenwende» – sitt eget «tidsskifte» – stilt overfor Putins atomtrussel.

Den unge spanske filosofen, Vicente Palacio, inntar således en mer kritisk holdning i et innlegg i El Pais 9. mai. Han mener Habermas tar utgangspunkt i Kants dilemma overfor å forene moralsk handling og realisme og peker dermed på Kants erkjennelse av grensene for mulighetsrommet som både relevante og avgjørende for det etiske valget.  «- der det ikke er noen materiell mulighet for transformasjon, er det ingen moralsk forpliktelse».

Vi lever derimot igjen i Kissingers verden.

Habermas bidrag kan derfor leses som «et desperat forsøk på å unngå et fullstendig sammenbrudd av diskursiv rasjonalitet i en verden som vokser frem med nye regler», ifølge Palacio.

Vi lever derimot igjen i Kissingers verden, som Erik Gujer, redaktøren i Neue Züricher Zeitung, skrev 25. mai. Den liberale verdensorden vi har likt å tro på, har jo aldri omfattet mer enn Vesten. Land som Kina, Russland og India har på sin side aldri vært tilhengere av demokrati. Statslederne der møtte senest noen av sine meningsfeller i et toppmøte i 2019 som også omfattet lederne i Sør-Afrika og Brasil. Sammen representerer de verdens mest folkerike land.

«For Europa handler det om den vanskelige balansen mellom en overbevisningsetikk (et demokratisk Ukraina i Europa, militærhjelp) og en ansvarsetikk som ivaretar konsekvensene (risikoen for sanksjoner for europeiske økonomier, forlengelse av lidelse og flere ofre, eller en ny kollaps av Russland). I bakgrunnen er en ærlig refleksjon over hvordan man åpner veier for en ny tilstand», sier Palacio.

Habermas’ formaninger har imidlertid noe melankolsk over seg.

Bildene fra de kaotiske evakueringene i Saigon og Kabul har svekket tiltroen til Vestens evne til å la handling følge ord hos nasjoner som hittil har sett på seg selv om ofre for vestlig utbytting og undertrykking. Kina proklamerer nå åpent sine ambisjoner både til lands og til havs. Landet har verdens største marine. For hvert krigsskip som døpes i USA, sjøsetter Kina fire.

Putin demonstrerte og synliggjorde Vestens svakhet og ubesluttsomhet ved sin fremferd i Grozny, Aleppo og Krim. Stilt overfor trusselen om atomkrig har han nå etablert et scenario i et alliansefritt Ukraina hvor Vesten utfordres. Vil man risikere å pådra seg det moralske ansvaret ved å reagere adekvat militært og økonomisk?

De 40 FN-landene som unnlot å fordømme invasjonen følger nå formodentlig nøye med hvor langt og lenge Putin kan flytte «base-line» uten at NATO intervenerer med alle våpengrener.

I møtet med diktaturets logikk har tilhengerne av vestlige liberale og demokratiske verdier ikke noe annet valg en makt.

Habermas’ formaninger har imidlertid noe melankolsk over seg, som den slovenske filosofen, Slavoj Zizek, bemerker i sin kommentar inntatt i Die Welt 12. mai. «Tiden for Europas melankolske apati er i ferd med å renne ut, og dessverre vil «heroisk» handling igjen være nødvendig, ikke bare mot militære trusler, men også for å håndtere miljøkatastrofer og sult.»

Zizek har sammen med den franske teoretikeren, Chantal Mouffe, tradisjonelt vært Habermas faste opponenter, men Zizek benytter ikke Ukrainakrigens moralske scenario til en gravtale over Habermas normative modell for konfliktløsninger. Derimot peker han på farene ved at Tysklands nøling overfor Putins aggresjon egentlig ikke bunner i frykten for atomtrusselen, men for en drastisk redusert tysk levestandard. Og siterer Kurt Vonnegut som pekte på muligheten for at Tyskland «vil gå inn i historien som det første samfunnet som ikke ønsket å redde seg selv fordi det ikke var kostnadseffektivt».

Vestlige liberale demokratiers fremste forsvar vil da nettopp være den åpne debatten.

Zizek etterlyser et større alvor over den tyske debatten og et større og mer globalt, kanskje endatil eksistensielt, perspektiv. I møtet med diktaturets logikk har tilhengerne av vestlige liberale og demokratiske verdier ikke noe annet valg en makt. «Moral uten makt er hykleri», som Erik Gujer skriver.

Men nødvendig realisme gjør det tvingende nødvendig å redusere universelle ambisjoner. Vi må lære å først og fremst tenke på oss selv. Vestlige demokratier må, som Zizek hevder, annamme en form for krigskommunisme hvor resurser fordeles mellom nasjonene ikke først og fremt med tanke på optimal økonomisk ressursallokering, men ut fra sikkerhetspolitiske betraktninger som et forsvarsverk for egne liberale verdier som frihet og demokrati.

«At the end of reasons comes persuasion» ifølge Wittgenstein, og persuasion skjer i blant med våpen. Habermas betimelige påminnelse om faren for opptrapping av krigen i Ukraina forhindrer ikke at hans tanker om argumentets kraft fortsatt har gyldighet. Ukrainakrigen innevarsler imidlertid mer enn Putins ambisjoner om et Stor-Russland.

Forblindet og forvirret av det gangbare verdimangfoldet vi stilles overfor, forholder vi oss ukritisk til andres argumenter uten oppriktig å forsøke å forstå deres hensikt og bakgrunn.

Den nye verdensorden som Russlands utenriksminister, Lavrov, proklamerte under sitt nylige Kinabesøk, er ikke tomme ord. Vestlige liberale demokratiers fremste forsvar vil da nettopp være den åpne debatten. Sammen med frihetstrangen utgjør den demokratiets selvhelbredende kraft. Ved at ulike synspunkter får måle styrke i fri meningsutveksling, styrkes demokratiets legitimitet og forrang foran diktatur, fåmannsvelde og andre undertrykkende styresett.

Nymarxisten Habermas har sammen med Axel Honneth og andre fra den såkalte Frankfurterskolen, vært tydelige stemmer i samfunnsdebatten i etterkrigstyskland. Habermas har bl.a. særlig vært kjent for sin teori om offentlig samhandling gjennom dialog motivert av et solidarisk ønske om språklig forståelse i dens dypeste forstand.

Forblindet og forvirret av det gangbare verdimangfoldet vi stilles overfor, forholder vi oss ukritisk til andres argumenter uten oppriktig å forsøke å forstå deres hensikt og bakgrunn. I etterkrigstidens Vesten ser han dessuten farene ved at ønsket om egen suksess i form av penger og makt forskyver perspektivet og hindrer oss i å forstå oss selv og andre. I et stadig mer komplisert samfunn får dermed markedet og staten i stedet en uheldig hånd om vårt tankeliv og vår forståelse både av samfunnet og av vår plass i dette.

En idrett som stiller slike spesifikke krav vil gjerne utvikle spillere med mer eller mindre like ferdigheter.

Som den norske fotballprofessoren med tilnavnet Drillo, har Habermas holdt konsekvent fast på sin egen strategi for spillet hvor forskjellige politiske aktører har gjort seg til talsmenn for sosiale, økonomiske, ånds- eller næringsinteresser. Alt med det formål å bidra til utviklingen av et nytt sivilisert Tyskland med røtter i det beste av europeisk åndsliv.

Debatten har selvsagt ikke vært fri for motsetninger, men felles krav og forventninger til spilleregler, som logikk, holdbarhet og relevans, har satt rammer rundt meningsutvekslingen og gjort kommunikasjonen meningsfull og fruktbar. Lik en Braut Haaland økte gjennom tiårene Habermas sin markedsverdi ved stadige nettkjenninger gjennom en treffsikker og ugjendrivelig argumentasjon.

Offentlige samtaler på dette nivået stiller imidlertid krav til deltagernes ferdigheter bl.a. i form av evne til abstraksjon, konsekvens, analyse, fantasi – og ikke minst lydhørhet overfor motpartens synspunkter. En idrett som stiller slike spesifikke krav vil gjerne utvikle spillere med mer eller mindre like ferdigheter.

Man kan risikere å ekskludere seg selv om man beveger seg for langt ut på viddene i andres øyne.

Samfunnsdebatten hvor Habermas og likesinnede gjorde seg gjeldende, var nødvendigvis preget av en slik elite. Den var ikke for «vanlige folk». Dermed sto samtalen i fare for å utvikle seg til et ekkokammer hvor felles spilleregler var en forutsetning, men også en begrensning for fantasien. Enda sterkere begrensninger danner som kjent mer eller mindre omforente oppfatninger av hvilke mulige verdener som er interessante for diskusjonen.

Man kan risikere å ekskludere seg selv om man beveger seg for langt ut på viddene i andres øyne.

Dagens forsiktige henstilling fra den gamle spill-strategen Habermas får dermed, som Slavoj Zizek bemerker, noe melankolsk over seg når Putin entrer banen, forlanger ballen og suverent ignorerer spillereglene. At noe slikt skulle skje, var for de fleste utenkelig både i og utenfor Tysklands grenser og samfunnsdebatt. Fantasien strakk ikke til, og debatten viste seg å bli for smal og dermed irrelevant.

«Die Zeitenwende» bør kanskje omfatte et paradigmeskifte i den offentlige samtalen?

Lærdommen vi kan trekke av det tyske eksemplet, er faren ved å utvikle debattfora for en elite. Jeg ønsker å peke på at ekkokamre lider under faren for å ekskludere relevante momenter som følge av vedtatte normer for diskursen. Skal debatter kunne åpne for selv det utenkelige, må deltagerne tidsnok innse hvilke begrensninger spillereglene legger på hver enkeltes tillatte forestillingsverden.

Det betyr å ta innover seg foreløpig utenkelige scenarioer i miljø- og klimasammenheng, i det sikkerhetspolitiske transatlantiske, så vel som globale, samarbeidet, utfordringer i form av demokratiske innenrikspolitiske trusler, etc., etc. Perspektivet må utvides.

«Die Zeitenwende» bør kanskje omfatte et paradigmeskifte i den offentlige samtalen?