Tango for to tyranner

På internett kan du finne en karikatur av Vladimir Putin og Recep Tayyip Erdogan som viser de to statslederne dansende kinn mot kinn. Den tyrkiske presidenten i en dristig rød kjole, den russiske presidenten iført svart dress. «In love again» heter tegningen fra 2016. I hendene som skulle vært plassert ømt på ryggen, holder de hver sin dolk. Kjærligheten mellom tyranner kan være lunefull.

Bakgrunnen var Syria-krigen og Russlands annektering av Krim-halvøya, der de to mektige lederen havnet på hver sin side av konfliktene, slik de også har gjort i Libya og Aserbajdsjan. Utover disse utenrikspolitiske uoverensstemmelsene, har de to presidentene fulgt hverandre tett de siste 20 årene. De betrakter hverandre som venner. Da Biden våren 2021 kalte Putin «a killer», rykket Erdogan umiddelbart ut som hvit ridder og erklærte at Bidens karakteristikk var «uakseptabel» og «ikke presidentverdig». Erdogan hyllet deretter Putin for hans «smarte» og «stilfulle» respons på Bidens beskyldning, som frekt og freidig var: «It takes one to know one».

De to statslederne har gjentatte ganger initiert utenrikspolitiske konflikter når det har brent på dass i hjemlandet.

Det er ikke rart at Erdogan og Putin er sjelevenner. Begge vokste opp i et fattige nabolag, der idretten – fotball og judo – ble en frihavn. Begge kom til makten omtrent samtidig og framstilte seg som sterke redningsmenn. De var karismatiske og bar med seg løfter om mer trygghet og økonomisk vekst, samt nasjonal og religiøs gjenfødelse. Putin og Erdogan utviklet gradvis autokratiske og antivestlige trekk, der de skiftet mellom å være statsminister og president, for å tviholde på makten. Ingen av dem går av veien for å bruke sensur for å kneble opposisjonen eller korrupsjonspenger for å få viljen sin. Begge liker gull og juglete palasser. Og både Putin og Erdogan blir lett hårsåre og furtne, til tross for et selvbilde som machoenes macho.

Putin og Erdogan er eksempler på vår tids moderne form for sofistikert tyranni. Autokrati 2.0. De bruker ikke primært frykt og vold mot befolkningen, slik fortidens diktatorer à la Stalin og Mao gjorde, men manipulasjon, historierevisjonisme, bestikkelser og trusler. De avholder valg som tilsynelatende ikke er rigget. Det juridiske systemet, politivesenet og militæret har de i sin hule hånd. De balanserer på en knivsegg mellom diktatur og demokrati, og blir (ble, i Putins tilfelle) ønsket velkommen på den internasjonale scenen. Verken Putin eller Erdogan har skaffet seg noen naturlige etterfølgere. Forskjellen på disse to og for eksempel Orban i Ungarn, er at Putin og Erdogan også har store geopolitiske ambisjoner. Som de gjerne spiller på når de er ute i hardt vær.

Til tross for at Tyrkia også har veldig tette økonomiske, historiske og politiske koblinger til Ukraina, er handelsutvekslingen med Russland hele seks ganger større.

De to statslederne har gjentatte ganger initiert utenrikspolitiske konflikter når det har brent på dass i hjemlandet, slik det har gjort i lengre tid nå i både Russland og Tyrkia. Når den økonomiske veksten svikter og den vanlige mannen i gata merker at lommeboka krymper, viser historien at autokrater sitter på lånt tid. Ifølge Abbas Galiamov, en tidligere taleskriver for Putin, ville den russiske presidenten aldri gått inn i Ukraina hvis han hadde visst hvor hard motstanden ville være, både fra ukrainerne og det internasjonale samfunnet. Putin, ifølge Galiamov, hadde sett for seg to-tre dager med lette kamper, deretter innføring av en marionettregjering. Ifølge Galiamov har invasjonen ingenting med NATO, USA eller Ukraina å gjøre – det handlet om å stogge voksende protest og skape patriotisk stemning innenlands for å bøte på den fallende populariteten de siste 3-4 årene.

Erdogan er i tilsvarende knipe i Tyrkia. Landet er i dyp økonomisk krise, og neste år er det presidentvalg. Erdogan satt lenge på gjerdet da Russland invaderte Ukraina fordi landene har så tette bånd innen forsvar, energi, handel og turisme, men valgte tilsynelatende å falle ned på Washington og Brussel-linja – Erdogan har solgt droner til Ukraina (laget på svigersønnens fabrikk) og delvis stengt Bosporos-stredet for krigsskip. Men Tyrkia har ikke blitt med på økonomiske sanksjoner og har heller ikke stengt luftrommet for russiske fly, slik andre NATO-land har gjort. Putin forsøker i stedet å innta en «nøytral» meglerrolle. Høyst sannsynlig for å redde eget skinn. Hvis Russlands økonomi faller i kjølvannet av Ukraina-invasjonen, vil Tyrkias økonomi bli dratt med i dragsuget. Til tross for at Tyrkia også har veldig tette økonomiske, historiske og politiske koblinger til Ukraina, er handelsutvekslingen med Russland hele seks ganger større.

Han har rakket ned på Vesten og snakket opp Russland i årevis.

Putin og Erdogan representerer stormakter med en stolt forhistorie, som i nyere tid har vært gjennom forfall og svekket makt – og deretter fornyet selvtillit. Det er ingen statshemmelighet at Putin lengter tilbake til Sovjettiden. Erdogan har lenge drømt om å gjenopprette det osmanske rikets storhetstid. Dette er en annen grunn til at Erdogan følger tett med på hva som skjer med Putin i Russland for tiden. Det osmanske riket omfattet i sin tid blant annet store deler av Balkan, Midtøsten og Sørøst-Europa, men det er ingen områder Erdogan har vært så besatt av som de greske øyene i Egeerhavet. Nesten daglig uttaler en eller annen høytstående representant for regjeringen eller partiet AKP at øyene «egentlig» er tyrkiske og skal tilbake i folden på et eller annet tidspunkt. Daglig flyr tyrkiske jagerfly over øyene for å bruse med fjærene.

Neste år markerer Tyrkia 100 år som republikk. Det er også 100 år siden Lausanne-avtalen ble inngått, som fastsetter statsgrensene i Egeerhavet. Det verserer en utbredt konspirasjonsteori i Tyrkia, også langt inn i regjeringsapparatet, om at Lausanne-avtalen oppheves i 2023, og dermed er det fritt fram for Tyrkia å ta «tilbake» øynene de mener er deres, som Lesvos, Kios, Samos, Rhodos og 19 andre øyer tett på det tyrkiske fastlandet. Hvis Russland har krav på Ukraina, har Tyrkia like mye krav på disse øynene, siden de en gang tilhørte det osmanske riket og ble «påtvunget» Tyrkia av stormaktene – sett med Ankara-briller. «Vi er fast bestemt på å gå inn i 2023 som et sterkere, mer uavhengig og rikere land økonomisk, militært, politisk og diplomatisk», som Erdogan uttalte sist sommer.

Når alt kommer til alt, er Erdogan såpass presset at han ikke har råd til å tenke på hva som er Tyrkias beste i det lange løp

Tyrkia har manøvrert snedig mellom USA og Russland de siste årene, men nå som Putin er isolert og vil forbli venneløs på den internasjonale scenen i lang tid, vil det trolig tvinge Erdogan tilbake i folden de nærmeste årene. Nylig hadde han et møte med Hellas’ statsminister Mitsotakis og de ble enig om å bilegge nabokonflikten mens Ukraina-krigen pågår. Innerst inne heier nok Erdogan på Putin, men bare til en viss grad – hvis Russland får kontroll på hele den nordlige delen av Svartehavet, vil det kunne bli et mareritt for Tyrkia, og det vil bare være et tidsspørsmål før Russland igjen tar opp kampen om tilgangen til Middelhavet via Bosporos-stredet – slik de de har gjort mange ganger tidligere i historien.

Dersom Putin lykkes med å erobre Ukraina og innsette en marionettregjering, samt stå av de økonomiske og diplomatiske sanksjonene, vil det uansett inspirere Erdogan til å søke en framtid uten Vesten og NATO, som han i økende grad har betraktet som irrelevant. Han har rakket ned på Vesten og snakket opp Russland i årevis, og det ser ut til å ha hatt en effekt – flere tyrkere klandrer USA og NATO for Ukraina-krigen enn Russland.

Imens sitter Erdogan utrygt på gjerdet og strekker ut en lunken hånd til både Nato, EU, Ukraina og Russland. Det kan vise seg å være en klok manøver. Når alt kommer til alt, er Erdogan såpass presset at han ikke har råd til å tenke på hva som er Tyrkias beste i det lange løp. Bare på hva som kan gi ham gjenvalg neste år. Putins skjebne vil kunne gi oss en pekepinn på Erdogans framtid.