Et spørsmål om ære

Vi må reise oss og – om nødvendig – rope det ut; at vi ikke finner oss i at folk sulter, står i matkøer og er fattige i dette landet. At vi nekter å være representert av politikere som ikke makter eller vil prioritere menneskeverd og solidaritet. Vi må rope. Det er et spørsmål om ære. Om anstendighet. Og armod i egen flokk.

Opprøret må starte blant de av oss som har nok, det er vår forbannede plikt på vegne av de altfor mange som i disse dager, hvert eneste minutt av døgnet, skammer seg, lider og tier.

Tusenvis av mennesker står i matkøer over hele landet mens Norge flommer over av penger.

For nå glipper det helt. Det er helt vilt.

Det virker ikke som at de som sliter tyngst blir hørt, de som har slått alarm en god stund allerede, så det vår tur nå, det er vi andre som må rope i dag. For vi er stuck med ledende politikere som rett og slett ikke greier å få ut fingern.

Tusenvis av mennesker står i matkøer over hele landet mens Norge flommer over av penger. Fattighusene og matsentralene melder om rekorder fordi folk ikke har mat. Voksne og ansvarlige mennesker prøver fortvilt å skåne ungene sine, men det går ikke i lengden. Vi ser dem med blanke øyne på TV, der de forteller at de ikke spiser når ungene er på skolen for å spare noen små kroner sånn at i hvert fall barna skal få ei brødskive når de kommer hjem. Mange kan ikke kjøpe julegaver til sine egne unger, langt mindre betale en kinobillett eller presang til en bursdag de er invitert til.

Skam, lidelse og enorme psykiske påkjenninger. Frykt, sorg og sinne. Følelse av mislykkethet og nederlag. Tap. Et bunnnløst tap.

Og bare i år tjener Norge over 1000 milliarder EKSTRA på olje og gass. Altså uventede penger.

Dette er galskap. Dette kan vi faen ikke la skje. Beklager språkbruken, jeg mener ikke vondt, men jeg er forbanna.

Hvorfor må folk ydmykes ved å tvinges ut til matkøer?

Det finnes ikke en sjel på hele kloden som kan overbevise meg om at det er «sånn det må være fordi vi vil unngå inflasjon og høye renter». For det stemmer ikke.

Å gi folk penger til mat vil ikke øke inflasjonen. Maten må kjøpes et sted uansett. Om den kjøpes av mennesker som trenger den eller av andre som deler den ut til mennesker som trenger den spiller null rolle for inflasjonen eller renta.

Dette synet deles av mange av landets ledende økonomer. De sier til og med at det godt kan brukes mer oljepenger uten at inflasjon og arbeidsledighet øker.

Så hvorfor må folk ydmykes ved å tvinges ut til matkøer? Hvorfor ikke gi dem muligheten til å klare seg sjøl?

Den arbeidslinja dere arvet fra forgjengerne – og har omfavnet – kler dere så dårlig at jeg har trøbbel med å finne de rette ordene.

Midt på natta – klokka 03.00 står det mange titalls mennesker og fryser i kø for å sikre seg en kølapp til utdelingen av en pose mat klokka 11 på formiddagen i Oslo. I Trondheim har matutdelingen økt med 375 prosent denne vinteren, og det øker voldsomt over hele landet.

Regjeringen kastet smuler etter Matsentralene i høst. 20 millioner. Matsentralene sier takk, men de kunne delt ut dobbelt så mye mat om de hadde hatt muligheten.

Og på TV står både fortvilte nyfattige og de som har vært fattige lenge fram sammen med fagfolk og folk i felten, de tigger om økte satser og humane ordninger for alle på AAP, uføretrygd eller arbeidsledige. For skammelig mange er ikke dette humant i dag.

Satsene er en vits. En forferdelig dårlig vits, ingen ler.

Det er heller ingen som ler av at folk i en ekstremt sårbar situasjon skal presses til å jobbe når de ikke kan, eller at de straffes nådeløst med fattigdom fordi de ikke klarer. Folk har sine grunner. De er som regel gode, for de aller fleste ønsker å bidra.

Ingen lar barna sine sulte mens de sparer.

Jonas og Trygve; hele ideen med at folk skal «motiveres» til å jobbe ved å straffe dem for ikke å klare det er så uhyrlig langt fra det verdigrunnlaget jeg vil at dere skal representere oss med. Den mistroen dere har til folk – og ideen om å tillegge dem dårlige motiver – representerer et så horribelt menneskesyn at jeg blir uvel.

Den arbeidslinja dere arvet fra forgjengerne – og har omfavnet – kler dere så dårlig at jeg har trøbbel med å finne de rette ordene.

Prøv å se litt annerledes på det. Se for dere et foreldrepar som har litt til overs. Det er fint at de setter av penger til pensjonstilværelsen. Men ingen lar barna sine sulte mens de sparer.

Teksten ble først publisert på Lasse Jangås’ Facebook-side.