Et system som gjør mennesker rettsløse

I Norge finnes en underklasse av mennesker uten rettigheter som de fleste knapt har hørt om. De får ikke jobbe, ikke stemme, og har svakere rettssikkerhet enn noen andre grupper i samfunnet. Vi kaller dem «papirløse». Men det dekker over sannheten: Staten velger å gjøre mennesker rettsløse – og å la dem leve i limbo i tiår.

 

Et liv i limbo

Fares er ett eksempel. Han har bodd i Norge i 19 år. Han har aldri skjult seg, men levd åpent blant oss. Likevel har han stått helt uten rettigheter, og nå sitter han internert på åttende uka på Trandum – et norsk fengsel for mennesker som ikke har gjort noe straffbart, som FN og Europarådet gjentatte ganger har kritisert for uverdige forhold og som de aller fleste ikke engang vet at eksisterer.

Det er ikke holdbart at mennesker som har levd i Norge i 19 år sitter igjen helt uten rettigheter.

Fares er jesidi, en minoritet som ble utsatt for folkemord da IS angrep Sinjar-fjellene i Irak i 2014. Menn ble drept, kvinner og barn tatt som slaver, hundretusener drevet på flukt. EU og FN har anerkjent dette som folkemord. Likevel behandler Norge jesidier som om de har trygge alternativer. Myndighetene viser til «internflukt» i kurdiske områder – selv om FN og menneskerettighetsorganisasjoner dokumenterer at det ikke er trygt, og at jesidier møter store vansker der. Rimelighetsvilkåret ble fjernet med et politisk pennestrøk, men endret ikke virkeligheten for de det gjelder.

Denne politikken rammer også barna. Fares har en 11 år gammel datter i Norge. Hun trenger faren sin. Barnekonvensjonen er krystallklar: barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Likevel ofres barns liv og utvikling når innvandringsregulerende hensyn får gå foran alt.

 

Den menneskelige og demokratiske kostnaden

Det er ikke holdbart at mennesker som har levd i Norge i 19 år sitter igjen helt uten rettigheter. Etter 19 år må det være tydelig for alle at systemet vårt ikke fungerer. Det er et resultat av det altoverskyggende politiske ønsket om å begrense innvandring og endeløse innstramninger. Det må noen ta ansvaret for, og det kan ikke være enkeltmennesker som Fares.

For denne politikken har ikke bare enorme menneskelige kostnader, men også demokratiske. Når vi aksepterer at enkelte mennesker lever i et rettsløst vakuum, svekker vi tilliten til rettsstaten og demokratiet, og legitimerer diskriminerende holdninger. Vi kan ikke tillate at folk behandles sånn – verken Fares eller hans datter, eller andre som befinner seg i hans situasjon.

Fares har helt rett når han sier han frykter retur.

Dette koster samfunnet. Å isolere, internere og kontrollere mennesker i årevis er dyrere enn å gi dem rettigheter og mulighet til å bidra. Vi bruker ressurser på å ødelegge liv, heller enn å bygge dem opp.

Noen frykter at en mer rettferdig politikk vil trekke flere mennesker til Norge. Det er en myte. Ingen velger å tilbringe nesten to tiår uten rettigheter, med konstant frykt for å bli pågrepet, som en strategi for å «lure seg til opphold». Den psykiske belastningen er enorm, og bare mennesker som virkelig frykter for sitt liv orker å utholde den.

 

Vi trenger en grense

Det må innføres en grense for hvor lenge mennesker kan leve i limbo. Vi trenger en amnestiordning for lengeværende papirløse – en ordning som gjør at den lille gruppen mennesker det gjelder kan få et minimum av rettigheter, og en mulighet til å leve verdige liv.

Papirløshet er ikke en naturtilstand. Det er resultatet av politiske valg.

Fares har helt rett når han sier han frykter retur. Hans frykt bekreftes av FN. Norge må slutte å late som internflukt er en trygg løsning, og i stedet følge FNs anbefalinger. Færre mennesker hadde havnet i denne situasjonen dersom myndighetene tok menneskerettslige forpliktelser på alvor fra starten av.

 

Et valg vi gjør

Papirløshet er ikke en naturtilstand. Det er resultatet av politiske valg. Når vi holder mennesker i et rettsløst vakuum i tiår, er det vi som har skapt den situasjonen.

Fares må ikke sendes ut. Han må få tilbake friheten sin – og komme hjem til datteren og kjæresten som venter på ham. Og vi som samfunn må ta et oppgjør med en politikk som gjør mennesker til spøkelser i sitt eget liv.