Europeisk minstelønn på trappene

Debatten om en europeisk minstelønn har vært høylytt i EU. Bakgrunnen er EU-kommisjonens forslag om et direktiv som skal sikre alle en lovfestet rett til minstelønn. Norden er skeptiske og frykter implikasjoner for arbeidsmarkedsmodeller hvor lønnsdannelsen kun er basert på forhandlinger mellom partene i arbeidslivet.

Europeisk minstelønn er en gammel debatt. Den startet i europeisk fagbevegelse når organisasjonen ble etablert i 1973, men det var gjennom mange år ingen bred støtte for forslaget. Realiteten i dag er også at 22 av 27 medlemsland i EU allerede har en lovfestet minstelønn. Så hvorfor er det så mange som krever europeisk lovgivning?

Kompromissviljen var nok først og fremst et resultat av en realpolitisk vurdering av at det ikke fantes noen politisk støtte på europeisk nivå.

For det første kan man se på tallene. Et flertall av landene som har lovfestet minstelønn har en lønn som er under 60 prosent av medianlønn. En grense som ofte benyttes for å sette nivået for når lønnen løfter en arbeidstaker ut av fattigdom eller ikke. Av de landene som har lovfestet minstelønn i EU er det kun Frankrike og Portugal som ligger over 60 prosent av medianlønn. Henholdsvis 62 og 61 prosent. Noe som tilsvarer en timelønn på 10.15 euro og 3.83 euro (tall fra 2020). For eksempel har Nederland og Tsjekkia 47 og 42 prosent av medianlønn. Tilsvarende 10.14 og 3.40 euro pr time.

De lave prosentsatsene peker på at lovfestet minstelønn i praksis ikke fungerer spesielt godt på nasjonalt nivå. Det er dog to forklaringer til på hvorfor støtten for europeisk minstelønn er så stor.

Den første er knyttet til EU-utvidelsene i 2004 og 2007. EU fikk gjennom utvidelsene medlemsland hvor partene i arbeidslivet i stor grad hadde blitt opprettet etter Berlin-murens fall. Noe som betydde at organisasjonene hadde liten erfaring med forhandlinger og avtaleinngåelse seg imellom. Noe som også betydde at tilliten mellom partene kunne være alt fra manglende til ikke-eksisterende.

Siden 2015 har Tyskland hatt lovfestet minstelønn med støtte fra tysk fagbevegelse.

I en slik situasjon er det vanskelig å få gjennomslag i forhandlinger på nasjonalt nivå. Både organisasjonsgraden og tariffavtaledekningen i mange av de nye medlemslandene er klare indikatorer på disse utfordringene.

Dette førte til at mange fagorganisasjoner fra de nyere medlemslandene raskt vendte blikket mot EU og kravet om europeisk minstelønn ble mer høylytt. Dette førte igjen til krevende debatter i europeisk fagbevegelse, men som like fullt endte i kompromisser som alle kunne leve med.

Kompromissviljen var nok først og fremst et resultat av en realpolitisk vurdering av at det ikke fantes noen politisk støtte på europeisk nivå. Alt dette endret seg sommeren 2019 når påtroppende president i EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, lovet at hun ville fremme et lovforslag om en europeisk minstelønn. Et flertall av fagorganisasjonene i Europa valgte derfor i lys av politisk drahjelp å forlate flere års hardt tilkjempede kompromisser om lovgivning av minstelønnen.

At noe må gjøres er det få som er uenige i.

Den andre forklaringen er knyttet til utviklingen i land som historisk har hatt sterke tradisjoner for lønnsforhandlinger mellom partene i arbeidslivet. I land som Tyskland, Østerrike og Belgia har motstanden mot innblanding fra myndighetene vært stor. Dette har nå langt på vei endret seg. For eksempel så sier tysk fagbevegelse selv, at det avgjørende punktet for når de gikk inn for å støtte lovfestet minstelønn, var når tariffavtaledekningen krøp ned mot 50 prosent.

Siden 2015 har Tyskland hatt lovfestet minstelønn med støtte fra tysk fagbevegelse. Felles for mange av landene er utviklingen med økt internasjonal konkurranse som har satt lønns- og arbeidsvilkår under press på nasjonalt nivå, samt at flere arbeidstakere har fått en løsere tilknytning til arbeidsmarkedet. Enten gjennom en mer liberal politikk for midlertidige ansettelser eller at teknologien har bidratt til å endre forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsmarkedet.

I Tyskland har politiske reformer som Hartz 4 og Schrøders Agenda 2010 i tillegg bidratt til å endre både arbeidsmarked, men også sosiale sikkerhetsnett for mange arbeidstakere. Utviklingstrekk som har lagt press på det organiserte arbeidslivet og som har bidratt til redusert organisasjonsgrad og tariffavtaledekning.

Frankrike tar over formannskapet i EU fra januar neste år og det er ventet at de vil tråkke hardt på gasspedalen på det sosiale området.

At noe må gjøres er det få som er uenige i. Spørsmålene som i liten grad har blitt stilt i EU er hva som bør gjøres og på hvilket nivå. Her finner vi også grobunnen til den nordiske skepsisen. Et flertall av nordiske regjeringer, arbeidsgivere og fagbevegelse mener EU i henhold til egne traktater ikke har juridisk kompetanse til å fremme lover som griper inn i lønnsdannelsen. Dette juridiske unntaket i EUs traktater er der nettopp fordi dette løses best på nasjonalt nivå. Det er også et viktig poeng at unntaket er der for å beskytte de nasjonale modellene for lønnsdannelse.

Nå mener EU-kommisjonen at de har foreslått sikkerhetsventiler i direktivet som sikrer de nordiske modellene. Dette er dog bestridt fra nordisk hold.

Ifølge norske myndigheter er ikke direktivet relevant å ta inn i EØS-avtalen. Kommisjonen har selv heller ikke sagt noe om hvorvidt direktivet er relevant for EØS-avtalen. Dette er logisk nok når man ser på innholdet. Det legges opptil at nasjonale myndigheter skal dokumentere og rapportere på en rekke lønnsindikatorer. Denne rapporteringen er igjen knyttet til det som kalles for det europeiske semesteret.

Enden på visen kan være at EU-domstolen setter en stopper for direktivet.

En årlig prosess EU-kommisjonen har ovenfor medlemslandene som er tilknyttet ulike økonomiske og finansielle rammeverk. Noe Norge ikke er tilknyttet. Derfor vil det ikke være verken naturlig eller nødvendig for Norge eller de to andre EØS-landene å slutte seg til et direktiv som har slike funksjoner.

Frankrike tar over formannskapet i EU fra januar neste år og det er ventet at de vil tråkke hardt på gasspedalen på det sosiale området. Inklusive arbeidet med minstelønnsdirektivet. Det kan bli en rask avklaring, men ingen kan med sikkerhet si hvor det vil ende i substans. Det ryktes også om at «noen» vil ta direktivet til EU-domstolen hvis det blir vedtatt. Så det er ingen garantier for at det en gang blir et direktiv.

Enden på visen kan være at EU-domstolen setter en stopper for direktivet. Og da antagelig med den argumentasjonen som de nordiske landene hele veien har lagt til grunn. At EUs traktater sier eksplisitt at EU ikke har juridisk kompetanse til å innføre lover som griper inn i den nasjonale lønnsdannelsen.