Falske nyheter utfordrer demokratiet

I det siste har vi kunnet lese om hvordan venstreleder Trine Skei Grande blir offer for falske nyheter. Dette er et nytt fenomen i Norge, men etter hvert velkjent fra land som USA, hvor såkalte «fake news» ble dagligdags i presidentvalgkampen. Det som gjør falske nyheter farlig, er at det tærer på tilliten mellom velgere og folkevalgte.

Avstanden mellom folk og folkevalgte blir større.

En av de fineste tingene ved Norge er at vi har tiltro til hverandre. En kan stole på at det politikere og andre mennesker med makt sier, gjenspeiles i det de gjør: at det de sier er sant. Vi mistenkeliggjør ikke hverandre og vi legger ikke til grunn skjulte motiver hos de vi er uenige med. Til tider kan vi diskutere så busta fyker, men vi forholder oss til fakta.

Jeg er uenig med Trine Skei Grande i mye, derfor befinner vi oss i hvert vårt parti. Vi kan debattere og argumentere med ulike politiske løsninger. Felles for oss begge er at vi vil folks beste. Usannheter som utgir seg for å være fakta, angriper prinsippet om at politikere skal være redelige og stilles til ansvar for det de sier og gjør. Det handler om tillit.

Falske nyheter svekker tilliten over tid, mens politikerforakten øker. Forakt for folkevalgte er negativt i seg selv, men det som burde bekymre mest, er at det virker demobiliserende. Om folk flest opplever tvil rundt det politikere sier og gjør, vil færre vil bry seg.

Å mane til frykt og usikkerhet, er misbruk av følelser.

Vi kan se til land rundt oss. Der politikerforakten er høy, er naturlig nok tiltroen til de som styrer lav. Færre engasjerer seg, flere er skeptiske til de som er satt til å forvalte makt, færre bruker stemmeretten ved valg. Avstanden mellom folk og folkevalgte blir større. Nøkkelen til at vi har nokså høy politisk deltakelse i Norge, er fordi vi har tillit til at det å engasjere seg betyr noe. Når tilliten settes under press på ulike områder, rammes i første rekke politikere, dernest demokratiet.

Politikk handler om fornuft og følelser. Ofte flettet sammen i alvorlige spørsmål og retningsvalg for landet vårt. Det er viktig at våre folkevalgte føler ansvar og har respekt for følelser når beslutninger skal tas. Å mane til frykt og usikkerhet, er misbruk av følelser: det motsatte av å ta ansvar. Derfor er det skuffende når politikere går ut i media med saker som bidrar til å så tvil om hva som er sant, og hva som er usant.

Noen sier at politikken er på vei inn i en «postfaktuell» epoke. Der følelser overgår fornuft, hvor ledende politikere kan rettferdiggjøre utspill gjennom å enkelt og greit ikke tro på fakta. Norge er ikke der ennå, men vi ser tendensene, helt opp til regjeringspartiet Frp.

Det er viktig at sterke emosjoner som urettferdighet, sinne og frustrasjon ikke utnyttes for politisk vinning. Det er lov å bli forbannet, skuffet og lei seg når man føler at politikken rammer skjevt. Problemet er når motsetninger spilles opp, og når følelser kanaliseres mot enkeltpersoner og grupper. Her har hver enkelt av oss et ansvar som overgår partipolitikk.

Det er et felles ansvar å stoppe falske nyheter.

Falske nyheter er bare en av mange utfordringer vi står overfor i møte med nye, digitale medier og en offentlig debatt hvor agenda settes andre steder enn i redaksjonslokalene. Det gir politikere nye muligheter til å nå enda flere: men samtidig fordrer det ansvar. Det finnes ingen «vær varsom plakat» på internett. Hver enkelt må være bevisst når vi poster saker, deler innhold og skriver ytringer.

Kritisk tenkning er viktig i en tid med mye informasjon. Det er et felles ansvar å stoppe falske nyheter med kildekritikk og argumentasjon. Både valgte og velgere bør i større grad stille spørsmål, både til påstander vi møter på i sosiale medier og i samtaler med hverandre i hverdagen. Folkevalgte må ha et avklart forhold til hva som er fakta og hva som er fiksjon.

Når politikere, som forvalter et stort ansvar, går ut med usanne påstander, blir terskelen for å akseptere usannheter lavere. Skal folk ha tiltro til sine representanter, må denne tilliten jobbes for, hver eneste dag.

Kan vi tenke oss et Norge hvor vi ikke har tillit til hverandre?

Vi er avhengige av medier og journalister som setter søkelys på politiske saker. Kritisk journalistikk velkommen gir oss gangsyn og kvalitetssikrer politikken. Når mediehus må kutte stillinger og det blir for stort fokus på å være først ute heller enn å drive med god journalistikk, mister folk tiltro til mediene som upartiske kommentatorer. I et slikt landskap er det grobunn for nyhetskilder og saker uten rot i virkelige hendelser eller fakta.

Tillit er et grunnstoff. I vårt samfunn er det en grunnleggende kvalitet at vi har tro på hverandre. Det er bindemiddelet i de små og store fellesskapene som utgjør landet vårt. Kan vi tenke oss et Norge hvor vi ikke har tillit til hverandre?

Jeg tror det ville være et land få av oss ville kjenne igjen.